Realistisk urealisme

Josh ligger livløs på gulvet. Det er nesten som om han svever over bakken. De blanke øynene hans utstråler en utrøstelig sorg. Er han død?

Tony Matel­li sin utstil­ling på Ber­gen kunst­mu­se­um er en blan­ding av rea­lis­tis­ke vir­ke­lig­hets­nære og totalt absur­de skulp­tu­rer. De set­ter i gang fan­ta­si­en sam­ti­dig som de vek­ker en uhyg­ge­lig følel­se i bun­nen av magen. Å stå ved siden av Josh, en skulp­tur som er like vir­ke­lig­hets­tro som dens navn, pla­ger meg. Jeg vet han er en skulp­tur, men sam­ti­dig får jeg lyst til å hjel­pe stak­kars Josh. Blod­åre­ne hans viser seg for­sik­tig frem under hud­en. Håret hans er like ekte som mitt eget. De litt slit­te neg­le­ne kun­ne trengt en kjapp omgang med neg­le­fi­len, og føflek­ke­ne for­ster­ker den ene av de to kon­kur­re­ren­de tan­ke­ne som spin­ner rundt i mitt hode. Han er ekte. Men jeg vet han er en skulp­tur.

Josh.

- Josh. Foto: Regi­ne Olsen-Han­sen

To aper som angri­per en goril­la viser pub­li­kum hvor like vi er våre slekt­nin­ger i dyre­ri­ket. De to ape­ne står over goril­la­en på sam­me måte som to men­nes­ker vil­le stått over et offer, kla­re til angrep. Goril­la­en lig­ger hjelpe­løs på gul­vet mel­lom dem med panikk i øyne­ne. Goril­la­en og ape­ne er dek­ket av hår på ryg­gen.

På den­ne måten brin­ger Matel­li frem lik­he­ten mel­lom oss på en bisarr måte. Skulp­tu­re­ne er så detalj­rike at jeg blir redd for at de hvert sekund skal snu hode­ne sine mot meg og bestem­me seg for å for­la­te sitt byt­te til for­del for meg. Jeg vet det er absurd. Men det er den­ne rea­lis­men sam­tids­kunst­ne­ren spil­ler på.

Går du rundt på bak­si­den av skulp­tu­ren for­vand­ler goril­la­en seg til noe som lig­ner en over­vek­tig naken dame

Matel­li snur vir­ke­lig­he­ten på hodet. Bok­sta­ve­lig talt. En vase med lil­jer står balan­sert opp ned på et bord. Ikke bare snur han ver­den på hodet, men han gjør det på en dra­ma­tisk måte som for­ster­ker opp­le­vel­sen av ver­ke­ne.

Når en går rundt på Ste­ner­sen og beskuer Matel­lis skulp­tu­rer får en raskt et inn­trykk av at kunst­ne­ren fra­stø­ter det enor­me pres­set på øko­no­misk suk­sess i dagens sam­funn. Det­te frem­he­ves med hans verk av en bren­nen­de hundredol­lar­sed­del. Det er en evig flam­me som ald­ri kla­rer å slu­ke hele sed­de­len. Er det slik han ser ver­den? Et sam­funn som prø­ver å løs­rive seg fra det øko­no­mis­ke pres­set uten helt å kla­re å kom­me seg fri, på sam­me måte som flam­men ald­ri kla­rer å slu­ke hele sed­de­len?

Det er de små detal­je­ne som hen­ger ver­ke­ne til Matel­li sam­men i en rød tråd. I nabo­rom­met, blant male­ri­er og kon­struk­sjo­ner av and­re inter­na­sjo­na­le og nasjo­na­le kunst­ne­re, er Matel­li også til­stede­væ­ren­de. En løve­tann har slått hull i gul­vet og sprin­ger opp langs en vegg som et tegn på vår. Len­ger inne i loka­let har et annet ugress klart å pres­se seg gjen­nom Ste­ner­sens har­de gulv.

Fuck it, free yourself.

- Fuck it, free yours­elf. Foto: Regi­ne Olsen-Han­sen

Etter å ha gått gjen­nom Matel­li sin sam­ling av skulp­tu­rer på Ste­ner­sen tar jeg turen inn­om Lys­ver­ket. I tred­je eta­sje, blant svæ­re klas­sis­ke male­ri­er, fin­ner jeg en halv­na­ken ung kvin­ne som går i søv­ne. Det mør­ke krøl­le­te håret hen­nes er bus­te­te, og to tato­ve­rin­ger skju­ler seg på hen­nes nak­ne kropp. Had­de jeg ikke vært klar over Matel­lis utstil­ling på Ste­ner­sen vil­le jeg blitt svært for­skrek­ket over å fin­ne en soven­de lett­kledd kvin­ne daf­fe rundt på Lys­ver­ket.

Utstil­lin­gen til Matel­li gir oss også inn­syn i hvor­dan han er som per­son. Han lar pub­li­kum kom­me tett inn­på seg. Det er nes­ten som om han befin­ner seg i rom­met med oss. På veg­gen hen­ger det brev skre­vet av Matel­li til for­skjel­li­ge men­nes­ker. Noen ord og set­nin­ger er sen­su­rert. På den­ne måten mys­ti­fi­se­rer han seg selv som kunst­ner. Her lar han oss lese om hans egen nød. Et liv pre­get av øko­no­misk ustø­dig­het og sul­ten det resul­te­rer i. En annen skulp­tur viser hvor­dan han ser seg selv, bok­sta­ve­lig talt.

Ver­ket er laget av for­skjel­li­ge små skulp­tu­rer av kjøtt­styk­ker satt sam­men til et selv­por­trett

Noen flu­er vand­rer over det maka­bre ver­ket. Jeg begyn­ner å lure om han ikke bare har pro­ble­mer med sam­fun­net han eksis­te­rer innen­for, men også med seg selv.

Matel­li har klart å kon­stru­ere en utstil­ling sam­men­satt av for­skjel­li­ge rea­lis­tis­ke og absur­de ver­ker som gjen­spei­ler de mer pro­ble­ma­tis­ke side­ne ved dagens sam­funn og de von­de side­ne ved den men­nes­ke­li­ge natur. Det er en utstil­ling som spil­ler på rea­lis­men i urea­lis­men og urea­lis­men i rea­lis­men. Skulp­tu­re­ne nær­mest tvin­ger pub­li­kum til å ten­ke over hvil­ket sam­funn de lever i. Sam­ti­dig brin­ger de små detal­je­ne frem det vak­re i dagens absur­de vir­ke­lig­het.

TEMA

K

unst

6 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen