Tony Matelli sin utstilling på Bergen kunstmuseum er en blanding av realistiske virkelighetsnære og totalt absurde skulpturer. De setter i gang fantasien samtidig som de vekker en uhyggelig følelse i bunnen av magen. Å stå ved siden av Josh, en skulptur som er like virkelighetstro som dens navn, plager meg. Jeg vet han er en skulptur, men samtidig får jeg lyst til å hjelpe stakkars Josh. Blodårene hans viser seg forsiktig frem under huden. Håret hans er like ekte som mitt eget. De litt slitte neglene kunne trengt en kjapp omgang med neglefilen, og føflekkene forsterker den ene av de to konkurrerende tankene som spinner rundt i mitt hode. Han er ekte. Men jeg vet han er en skulptur.
- Josh. Foto: Regine Olsen-Hansen
To aper som angriper en gorilla viser publikum hvor like vi er våre slektninger i dyreriket. De to apene står over gorillaen på samme måte som to mennesker ville stått over et offer, klare til angrep. Gorillaen ligger hjelpeløs på gulvet mellom dem med panikk i øynene. Gorillaen og apene er dekket av hår på ryggen.
På denne måten bringer Matelli frem likheten mellom oss på en bisarr måte. Skulpturene er så detaljrike at jeg blir redd for at de hvert sekund skal snu hodene sine mot meg og bestemme seg for å forlate sitt bytte til fordel for meg. Jeg vet det er absurd. Men det er denne realismen samtidskunstneren spiller på.
Går du rundt på baksiden av skulpturen forvandler gorillaen seg til noe som ligner en overvektig naken dame
Matelli snur virkeligheten på hodet. Bokstavelig talt. En vase med liljer står balansert opp ned på et bord. Ikke bare snur han verden på hodet, men han gjør det på en dramatisk måte som forsterker opplevelsen av verkene.
Når en går rundt på Stenersen og beskuer Matellis skulpturer får en raskt et inntrykk av at kunstneren frastøter det enorme presset på økonomisk suksess i dagens samfunn. Dette fremheves med hans verk av en brennende hundredollarseddel. Det er en evig flamme som aldri klarer å sluke hele seddelen. Er det slik han ser verden? Et samfunn som prøver å løsrive seg fra det økonomiske presset uten helt å klare å komme seg fri, på samme måte som flammen aldri klarer å sluke hele seddelen?
Det er de små detaljene som henger verkene til Matelli sammen i en rød tråd. I naborommet, blant malerier og konstruksjoner av andre internasjonale og nasjonale kunstnere, er Matelli også tilstedeværende. En løvetann har slått hull i gulvet og springer opp langs en vegg som et tegn på vår. Lenger inne i lokalet har et annet ugress klart å presse seg gjennom Stenersens harde gulv.
- Fuck it, free yourself. Foto: Regine Olsen-Hansen
Etter å ha gått gjennom Matelli sin samling av skulpturer på Stenersen tar jeg turen innom Lysverket. I tredje etasje, blant svære klassiske malerier, finner jeg en halvnaken ung kvinne som går i søvne. Det mørke krøllete håret hennes er bustete, og to tatoveringer skjuler seg på hennes nakne kropp. Hadde jeg ikke vært klar over Matellis utstilling på Stenersen ville jeg blitt svært forskrekket over å finne en sovende lettkledd kvinne daffe rundt på Lysverket.
Utstillingen til Matelli gir oss også innsyn i hvordan han er som person. Han lar publikum komme tett innpå seg. Det er nesten som om han befinner seg i rommet med oss. På veggen henger det brev skrevet av Matelli til forskjellige mennesker. Noen ord og setninger er sensurert. På denne måten mystifiserer han seg selv som kunstner. Her lar han oss lese om hans egen nød. Et liv preget av økonomisk ustødighet og sulten det resulterer i. En annen skulptur viser hvordan han ser seg selv, bokstavelig talt.
Verket er laget av forskjellige små skulpturer av kjøttstykker satt sammen til et selvportrett
Noen fluer vandrer over det makabre verket. Jeg begynner å lure om han ikke bare har problemer med samfunnet han eksisterer innenfor, men også med seg selv.
Matelli har klart å konstruere en utstilling sammensatt av forskjellige realistiske og absurde verker som gjenspeiler de mer problematiske sidene ved dagens samfunn og de vonde sidene ved den menneskelige natur. Det er en utstilling som spiller på realismen i urealismen og urealismen i realismen. Skulpturene nærmest tvinger publikum til å tenke over hvilket samfunn de lever i. Samtidig bringer de små detaljene frem det vakre i dagens absurde virkelighet.