Forvirrende dommer og kompliserte spareprodukter

Hvordan kan Høyesterett innenfor en kort tidsperiode komme til diametralt ulike resultater i saker med svært store likhetstrekk?

Det sis­te året har Høy­este­rett behand­let tre saker angå­en­de gyl­dig­he­ten av en avta­le mel­lom en kun­de og en bank om kjøp av kom­pli­ser­te spare­pro­duk­ter. Den sis­te av de tre sake­ne, Røeg­gen-saken (Rt. 2013 s. 388), ble sågar behand­let av Høy­este­rett i tre omgan­ger. Høy­este­rett kom i de to førs­te sake­ne, Logn­vik-saken (Rt. 2012 s. 355) og Fokus Bank-saken (Rt. 2012 s. 1926), til at det ikke var grunn­lag for å kjen­ne avta­len ugyl­dig. I Røeg­gen-saken kom Høy­este­rett der­imot til at avta­len var ugyl­dig i sin hel­het.

For oss som ikke har fulgt for­hand­lin­ge­ne for Høy­este­rett synes det å være svært sto­re lik­hets­trekk mel­lom de tre sake­ne. Både juris­ter og ikke-juris­ter har der­for stilt spørs­må­let om hvor­dan Høy­este­rett kan kom­me til dia­met­ralt uli­ke resul­ta­ter i så like saker innen­for en så kort tids­pe­riode.

Substansiell kritikk

I et inn­legg med over­skrif­ten «Høy­este­rett for­vir­rer og til­slø­rer» nær­mer John F. Knut­sen seg det­te spørs­må­let. Han kri­ti­se­rer Høy­este­rett for å til­slø­re retts­til­stan­den, og går så langt som å hev­de at de tre dom­me­ne gir «en klar indi­ka­sjon på at Høy­este­rett selv har svik­tet der det gjel­der, nem­lig i for­hold til hoved­opp­ga­ve­ne retts­en­het og retts­av­kla­ring.» Kri­tik­ken er ikke uten sub­stans. Sær­lig for­hol­det mel­lom dom­men i Logn­vik-saken og dom­men i Røeg­gen-saken frem­står som pro­ble­ma­tisk.

Den kan­skje mest iøyne­fal­len­de ulik­he­ten mel­lom Høy­este­retts til­nær­ming i Logn­vik-saken og i Røeg­gen-saken gjel­der opp­fat­nin­gen av hvor kom­pli­ser­te de aktu­el­le pro­duk­te­ne var. Fler­tal­let i Logn­vik-saken frem­he­ver med bred penn at det arran­ge­men­tet far og sønn Logn­vik bega seg inn på frem­sto som «over­sikt­lig i den for­stand at taps­po­ten­sia­let nok­så enkelt lot seg kvan­ti­fi­se­re.» (Rt. 2012 s. 355, avsnitt 61). I den enstem­mi­ge dom­men i Røeg­gen-saken var der­imot hold­nin­gen en annen. Her ble til­sva­ren­de pro­duk­ter, låne­fi­nan­sier­te aksje­in­deks­ob­li­ga­sjo­ner, beskre­vet som «en risiko­fylt inves­te­ring» og som «kom­plek­se pro­duk­ter som det var kre­ven­de å over­skue kon­se­kven­se­ne av for ikke-pro­fe­sjo­nel­le inves­to­rer.» (Rt. 2013 s. 388, avsnitt 100). Sett fra utsi­den er det vans­ke­lig å for­kla­re hvor­dan det er mulig å opp­fat­te pro­duk­te­ne i de to sake­ne så ulikt som det Høy­este­rett gjør.

Hel­ler ikke når det gjel­der for­mu­le­rin­gen av retts­re­ge­len synes Høy­este­rett å være enig med seg selv. I Logn­vik-saken inn­tar fler­tal­let det utgangs­punk­tet at bank­kun­den selv må bære risi­ko­en for kon­se­kven­se­ne av den avta­len han inn­gikk, så len­ge det ikke fore­lå «kva­li­fi­ser­te mang­ler» ved den infor­ma­sjo­nen han mot­tok fra ban­ken. (Rt. 2012 s. 355, avsnitt 68). Så len­ge infor­ma­sjo­nen i det sto­re og hele var kor­rekt, måt­te alt­så kun­den selv bære risi­ko­en for even­tu­el­le mis­for­stå­el­ser. I Røeg­gen-saken er tonen en annen. Her for­mu­le­rer en enstem­mig Høy­este­rett langt stren­ge­re krav til ban­kens opp­tre­den:

[V]ed salg av risiko­pre­ge­de og kom­plek­se pro­duk­ter til ikke-pro­fe­sjo­nel­le inves­to­rer, må ban­ken for­sik­re seg om at kun­den for­står inn­hol­det i den han­de­len han begir seg inn på, og ikke gi mis­vi­sen­de eller feil­ak­ti­ge opp­lys­nin­ger om vik­ti­ge for­hold av betyd­ning for inves­te­rings­be­slut­nin­gen» (Rt. 2013 s. 388 avsnitt 125).

Høy­este­rett har med det­te end­ret opp­fat­ning fra kun å vil­le gri­pe inn mot «kva­li­fi­ser­te mang­ler» i Logn­vik-saken, til å påleg­ge ban­ke­ne et ansvar for å for­sik­re seg om kun­den for­står hva han begir seg inn på i Røeg­gen-saken.

Uvilje mot å innrømme feil?

Noen god for­kla­ring på de påvis­te ulik­he­te­ne er vans­ke­lig å gi uten å ha vært til­ste­de ved doms­kon­fe­ran­se­ne i Høy­este­rett. En viss vei­led­ning kan man like­vel fin­ne i beslut­nin­gen om å over­fø­re Røeg­gen-saken fra van­lig behand­ling i Høy­este­rett til behand­ling i stor­kam­mer. I beslut­nin­gen vises det til dom­s­tollo­ven § 5, fjer­de ledd. Etter den­ne bestem­mel­sen skal det blant annet leg­ges vekt på «om det opp­står spørs­mål om å set­te til side en retts­opp­fat­ning Høy­este­rett har lagt til grunn i en annen sak». Når resul­ta­tet i Røeg­gen-saken blir dia­met­ralt for­skjel­lig fra resul­ta­tet i Logn­vik-saken, er det der­for nær­lig­gen­de å anta at de dom­mer­ne som del­tok i Høy­este­retts behand­ling av Røeg­gen-saken men­te at den retts­opp­fat­nin­gen Høy­este­rett ga uttrykk for i Logn­vik-saken ikke var kor­rekt. Hvor­for det­te even­tu­elt ikke ble uttrykt tyde­li­ge­re i dom­men vet bare de dom­mer­ne som del­tok i behand­lin­gen.

Men kan­skje er det slik at høy­este­retts­dom­me­re, i lik­het med de fles­te av oss, gjer­ne viker til­ba­ke fra å inn­røm­me feil?

Røeggen-saken angir gjeldende rett

Selv om jeg kan slut­te meg til Knut­sens kri­tikk av at Høy­este­rett uttryk­ke­lig bur­de berørt for­hol­det mel­lom Logn­vik-saken og Røeg­gen-saken, slut­ter jeg meg ikke til hans opp­fat­ning av at avgjø­rel­se­ne ikke har bidratt til å styr­ke forut­be­reg­ne­lig­he­ten på det­te områ­det. Alle­re­de før dom­men i Røeg­gen-saken ble avsagt had­de dom­men i Logn­vik-saken blitt utsatt for til dels kraf­tig kri­tikk i juri­disk teori. Dom­men i Logn­vik-saken var også en dis­sens­dom (4–1), mens dom­men i Røeg­gen-saken ble avsagt enstem­mig i stor­kam­mer. At den retts­opp­fat­nin­gen Høy­este­rett gir uttrykk for i Røeg­gen-saken er gjel­den­de rett synes der­med ikke sær­lig tvil­somt. I stor grad synes argu­men­ta­sjo­nen i dom­men også å ha blitt aksep­tert som gjel­den­de rett av de stør­re aktø­re­ne i bank­mar­ke­det.

Knut­sen har nok like­vel rett i at fle­re lig­nen­de saker vil hav­ne i retts­ap­pa­ra­tet i åre­ne frem­over. Gjen­nom ved­ta­kel­sen av avtale­lo­ven § 36 har Stor­tin­get slått fast at det kun er avta­ler som vir­ker «uri­me­lig» som kan kjen­nes ugyl­dig. Kri­te­ri­et for­ut­set­ter en skjønns­mes­sig og indi­vi­du­ell vur­de­ring av den enkel­te avta­le. Høy­este­retts bidrag til retts­av­kla­rin­gen vil der­for nød­ven­dig­vis måt­te begren­se seg til en angi­vel­se av vur­de­rings­tema og en avvei­ning av enkel­te gene­rel­le argu­men­ter. Innen­for dis­se ram­me­ne opp­fat­ter jeg at dom­men i Røeg­gen-saken gir god vei­led­ning. Jeg er der­for usik­ker på om den abso­lut­te forut­be­reg­ne­lig­he­ten som Knut­sen synes å øns­ke er mulig å opp­nå. Det vil­le i så fall gå på bekost­ning av den vur­de­rin­gen av kon­kret rime­lig­het som står helt sen­tralt i ugyl­dig­hets­vur­de­rin­gen etter avtale­lo­ven § 36.

TEMA

R

ettssta
t

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Reidun Gjersø says:

    Hvor­dan kan Høy­este­rett innen­for en kort tids­pe­riode kom­me til dia­met­ralt uli­ke resul­ta­ter i saker med svært sto­re lik­hets­trekk?

    Kan det være at det var mind­re inn­syn i de to førs­te sake­ne , og dom­me­re der­med let­te­re kun­ne favo­ri­se­re sine, enn i Røeg­gen-saken? — hvil­ket var var til­fel­le i sak mot Spb1 SMN ( Sendt i dag. Kan gi doku­men­ta­sjon, så dere kan får veri­fi­sert alle påstan­der )

  2. Poen­get i vår sak — Logn­vik­sa­ken er at kona til Høgste­retts­jus­ti­tia­ri­us var styre­med­lem el styre­le­der i Sto­re­brand når des­se pro­duk­ta blei lan­sert. Hoss vil­le det sett ut der­som kol­le­ge­ne til Jus­ti­tia­ri­us skul­le dømt ein bedrift der kona til sje­fen var ansvar­leg? Det kos­tar lite å ofre eit par byg­di­sar i for­hold til 11,5 mil­li­ar­dar som Wiers­holm påstod vil­le bli kost­na­den for finans­næ­rin­ga om Logn­vik fekk med­hald. I Oslo er for­øv­rig etter alla sann­syn­leg­het ein makt­eli­te i nøk­kel­po­si­sjo­nar som sty­rer det­te lan­det på sida av det offent­le­ge makt­ap­pa­ra­tet. Folk med så stor per­son­leg makt at dei kan over­kjø­re det mes­te

til toppen