— Når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral

Raftoprisvinner Bahrain Center for Human Rights kjemper ikke bare en kamp mot et udemokratisk regime, men mot en hel verdens ignoranse.

— Jeg tror ikke den ene revo­lu­sjo­nen i Midt­østen før­te til den and­re, slik som man­ge mener. Jeg tror revo­lu­sjo­ne­ne inspi­rer­te hverandre. 

Det sier fun­ge­ren­de leder for men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen Bah­rain Cen­ter for Human Rights (BCHR) om den ara­bis­ke vår­en. Mary­am al-Kha­wa­ja er 26 år gam­mel og bor for tiden i eksil i Køben­havn. Hun har ledet orga­ni­sa­sjo­nen siden faren hen­nes, men­neske­ret­tig­hets­for­kjem­pe­ren Abdul­ha­di al-Kha­wa­ja, ble fengs­let og stemp­let som ter­ro­rist i 2012.

Maryam al-Khawaja i sin leilighet i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

Mary­am al-Kha­wa­ja i sin lei­lig­het i Køben­havn, mars 2013 (foto: Jona­tan Jacobson).

— Vi job­ber for å beskyt­te de uni­ver­sel­le men­neske­ret­tig­he­te­ne. Vårt mål er at opp­rø­rer­ne møter rett­fer­dig­het. Ikke bare opp­rø­rer­ne i dag, men også opp­rø­rer­ne og ofre­ne fra de tid­li­ge­re revo­lu­sjo­ne­ne. Vi øns­ker et regi­me som respek­te­rer inn­byg­ger­ne sine, sier Mary­am al-Kha­wa­ja til Vox Publica.

En pris av stor betydning

BCHR ble grunn­lagt i 2002 og er en ide­ell, fri­vil­lig orga­ni­sa­sjon som arbei­der for å frem­me men­neske­ret­tig­he­ter i Bah­rain. Den sis­te tiden har BCHR fått økt inter­na­sjo­nal aner­kjen­nel­se, og til hel­gen blir orga­ni­sa­sjo­nen til­delt Raft­opri­sen 2013.

— Å få Rafto-pri­sen utgjør en stor for­skjell for oss. Det er med på å sen­de en beskjed til myn­dig­he­te­ne om at uan­sett hvor mye de prø­ver å kneb­le oss, blir vi fort­satt aner­kjent inter­na­sjo­nalt, sier prisvinneren. 

Leder for pris­ko­mi­te­en i Raft­o­stif­tel­sen, Mar­tin Paul­sen, kan for­tel­le at komi­te­en sær­lig har lagt vekt på tre ting i val­get av BCHR. 

— For det førs­te har de en grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­hets­agen­da som ikke bare gjel­der for Bah­rains stats­bor­ge­re, men også for arbeidsmi­gran­te­ne i lan­det. For det and­re har de utmer­ket seg ved å argu­men­te­re for ikke-vold i en situa­sjon med et til­spis­sen­de poli­tisk opp­rør og vist hvor­dan man kan kjem­pe for demo­kra­ti og men­neske­ret­tig­he­ter uten å bru­ke vold. Det tred­je som utmer­ket seg var bru­ken av sosia­le medi­er for å mål­bære sine bud­skap. Måten de fort­set­ter kam­pen gjen­nom Twit­ter er vel­dig spen­nen­de, sier Paulsen.

LES MER OM BAHRAIN OG BCHR: «Den ube­lei­li­ge revo­lu­sjo­nen».

Paul­sen for­kla­rer at pris­ko­mi­te­en i Raft­o­stif­tel­sen len­ge har lett etter orga­ni­sa­sjo­ner som job­ber for uni­ver­sel­le men­neske­ret­tig­he­ter i Gulf-statene. 

— Her i Nor­ge er det­te land vi vet mind­re om. Lan­de­ne er stra­te­gisk vik­ti­ge for USA, og som føl­ge av det har ikke vest­li­ge land hatt sam­me inter­es­se av å snak­ke om regi­me­ne, og hel­ler luk­ket øyne­ne for det som skjer. For oss i Rafto har det­te vært eks­tra vik­tig å trek­ke fram, sier Paulsen. 

Kampen mot et voldelig regime

Å være men­neske­ret­tig­hets­for­kjem­per i Bah­rain er ingen lett opp­ga­ve. Mary­am al-Kha­wa­jas far er bare en av 13 oppo­si­sjons­ak­ti­vis­ter som sit­ter fengs­let for å ha opp­ford­ret på fre­de­lig vis til poli­tis­ke reformer.

Hvor­dan kla­rer dere å job­be når dere møter så sterk mot­stand fra regimet?

— Det er vel­dig vans­ke­lig. Myn­dig­he­te­ne gjør alt de kan for å stop­pe oss. Men det som er vik­tigst for oss i BCHR er å stå fast ved de uni­ver­sel­le men­neske­ret­tig­he­te­ne. Vi kom­mer ald­ri til å sva­re myn­dig­he­te­ne på sam­me måte som de behand­ler oss. Det er for­skjel­len på oss og dem. Vi bru­ker all­tid et pro­fe­sjo­nelt men­neske­ret­tig­hets­språk og for­hol­der oss til inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner. Jeg tror det er det som gjør at vi har suk­sess, sier al-Khawaja.

Opp­rø­ret i Bah­rain var len­ge fre­de­lig, men siden janu­ar 2012 har revo­lu­sjo­nen tatt en mer vol­de­lig ret­ning. Al-Kha­wa­ja leg­ger stor vekt på at BCHR er en ikke-vol­de­lig orga­ni­sa­sjon som ikke støt­ter volds­bru­ken som har eska­lert den sis­te tiden, sær­lig blant de yngs­te opp­rø­rer­ne. Men hun kan for­stå frustrasjonen.

Bah­rain Cen­ter for Human Rights (BCHR)

  • Ide­ell menneskerettighets-organisasjon
  • Opp­ret­tet i 2002 av Nabe­el Rajab og Abdul­ha­di al-Khawaja
  • Pre­si­dent: Nabe­el Rajab
  • Fun­ge­ren­de leder: Mary­am al-Khawaja
  • Doku­men­te­rer og rap­por­te­rer om menneskerettighetsbrudd
  • Twit­ter: @bahrainrights

— Dis­se ung­dom­me­ne så at det ikke var noe inter­na­sjo­nal støt­te å få, selv om de demon­strer­te på en fre­de­lig måte. Sam­ti­dig så de at Libya fikk bred mili­tær støt­te fra res­ten av ver­den. Det send­te en far­lig beskjed til de unge opp­rø­rer­ne i Bah­rain: «Hvis dere bru­ker våpen, kom­mer vi til å støt­te dere». Men i Bah­rain har ikke folk til­gang til våpen, så dis­se unge men­nes­ke­ne tok i bruk det de kun­ne fin­ne for å beskyt­te seg selv – stei­ner, sier al-Khawaja. 

— Vi tror ikke på vold under noen omsten­dig­he­ter. Men du skal ikke skyl­de på offe­ret. Det er en vesent­lig for­skjell på poli­ti- og mili­tær­styr­ker som bærer våpen og skudd­sik­re ves­ter, og unge gut­ter som kas­ter stein, sier hun. 

Twitter som verktøy

BCHRs vik­tigs­te opp­ga­ve er å doku­men­te­re alle mennes­k­ret­tig­hets­brud­de­ne som fore­går i Bah­rain på dag­lig basis. Orga­ni­sa­sjo­nen har med­ar­bei­de­re til ste­de i Bah­rain som job­ber med å doku­men­te­re for­hol­de­ne. Al-Kha­wa­ja og de and­re med­lem­me­ne som er basert i utlan­det mot­tar doku­men­ta­sjo­nen og har som opp­ga­ve å videre­for­mid­le den til res­ten av ver­dens­sam­fun­net. Et vik­tig virke­mid­del har blitt sosia­le medi­er, og sær­lig Twitter.

— Sosia­le medi­er har blitt et avgjø­ren­de verk­tøy for oss. De i BCHR som er i Bah­rain kan av sik­ker­hets­grun­ner ikke bru­ke sosia­le medi­er like mye, men for oss uten­lands er det en måte å for­tel­le ver­den om hva som skjer i Bahrain. 

I Bah­rain er en høy pro­sent­an­del av befolk­nin­gen på inter­nett, så Twit­ter og Face­bo­ok har også blitt en mobi­li­se­rings­platt­form for opp­rø­rer­ne og et sted å snak­ke om det som fore­går, for­tel­ler al-Khawaja.

— Bah­rains­ke myn­dig­he­ter så tab­ben Muba­rak gjor­de i Egypt da han steng­te inter­net­tet, så det har de ikke turt å gjø­re. Men de tar i bruk and­re måter som å gjø­re inter­nett­for­bin­del­sen dår­li­ge­re, og for noen, for eksem­pel poli­tis­ke akti­vis­ter, går de så langt som å skru av hele net­tet, sier al-Khawaja.

Ønsker internasjonal oppmerksomhet

Mar­tin Paul­sen for­tel­ler at pris­ko­mi­te­en i Rafto øns­ker at BCHR skal kun­ne vise hvor­dan men­neske­ret­tig­hets­ar­beid kan og bør gjø­res. Ikke minst for å set­te situa­sjo­nen i Bah­rain og de and­re lan­de­ne i Per­sia­buk­ta (Gul­fen) høy­ere på agen­da­en i Nor­ge og res­ten av verden. 

Martin Paulsen leder komiteen som deler ut Raftoprisen. (foto:  Joar E.M. Klette/Frø film & media)

Mar­tin Paul­sen leder komi­te­en som deler ut Raft­opri­sen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film & media)

— Det vik­tigs­te vi kan opp­nå er å gi BCHR stør­re inn­fly­tel­se i Bah­rain. De kan fun­ge­re som et for­bil­de for and­re men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­ner ver­den over. Vi vil gi dem et enda stør­re inter­na­sjo­nalt kon­takt­nett slik at de kan fort­set­te det arbei­det de gjør, sier Paulsen. 

Raft­opri­sen

  • Raft­o­stif­tel­sen ble opp­ret­tet i 1986
  • Pri­sen deles ut hvert år
  • Gis til inter­na­sjo­na­le freds- og menneskerettighets-forkjempere
  • Lis­te over tid­li­ge­re vinnere

En av al-Kha­wa­jas fane­sa­ker er å ska­pe stør­re inter­na­sjo­nal opp­merk­som­het om det som fore­går i Bah­rain. Hun mener ver­dens­sam­fun­net ikke gjør det det kan for å støt­te opp om men­neske­ret­tig­he­te­ne i Bah­rain, hel­ler tvert imot.

— Fak­tum er at myn­dig­he­te­ne i Bah­rain ikke had­de over­levd uten støt­ten de i dag får fra Ves­ten. Det fin­nes to typer men­neske­ret­tig­hets­brudd: de men­nes­ke­ne som fak­tisk bry­ter men­neske­ret­tig­he­te­ne, og de men­nes­ke­ne som gjør det mulig at brud­de­ne kan skje. Regi­met i Bah­rain er de som bry­ter, men vest­li­ge land er med på å gjø­re det mulig, sier hun. 

— Regimet får hjelp fra Vesten

Al-Kha­wa­ja trek­ker fram et eksem­pel som omhand­ler en øko­no­misk avta­le mel­lom Sør-Korea og Bah­rain. Avta­len inne­bæ­rer at Sør-Korea sel­ger mer enn en mil­lion tåre­gass­gra­na­ter til Bah­rain som aktivt tas i bruk av regi­met for å stop­pe opprørerne.

— Det er ikke bare akti­vis­te­ne som ram­mes av tåre­gass­an­grep. Alle i Bah­rain er like utsatt. Regi­met lek­ker gas­sen inn i van­li­ge folks hjem, i noen til­fel­ler har det ført til for­gift­ning og død, for­tel­ler hun. 

Al-Kha­wa­ja synes det er skan­da­løst at vest­li­ge land kan fort­set­te å gjø­re avta­ler med under­tryk­ken­de regi­mer som det bah­rains­ke, uten å kre­ve demo­kra­ti og ret­tig­he­ter for innbyggerne.

— Det vit­ner om en sterk dob­belt­mo­ral. Og når det kom­mer til men­neske­ret­tig­he­ter, bør det ikke fin­nes dobbeltmoral. 

«Storebror» Saudi-Arabia

Det er ikke bare Ves­ten som set­ter en stop­per for et mer demo­kra­tisk og rett­fer­dig regi­me i Bah­rain. Al-Kha­wa­ja mener mye av pro­ble­met lig­ger i nabo­lan­det Saudi-Arabia.

Maryam al-Khawaja i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

Mary­am al-Kha­wa­ja i Køben­havn, mars 2013 (foto: Jona­tan Jacobson)

— Sau­di-Ara­bia er mak­ten som leder kon­tra­re­vo­lu­sjo­nen i Midt­østen gene­relt. Enten de gjør det gjen­nom mili­tær­makt i Bah­rain eller ved å støt­te eks­tre­me mili­tæ­re grup­per i Syria. De har all­tid en rol­le i spil­let, og det er all­tid en neg­a­tiv rol­le. Saudis­ke myn­dig­he­ter er red­de for at deres egne inn­byg­ge­re vil kre­ve det sam­me som men­nes­ke­ne i Bah­rain – fri­het, men­neske­ret­tig­he­ter, ver­dig­het og rett­fer­dig­het, sier al-Khawaja. 

Per dags dato ser situa­sjo­nen i Bah­rain ut til å for­ver­re seg. Men al-Kha­wa­ja er ikke så sik­ker på om det nød­ven­dig­vis er et dår­lig tegn. 

— Så galt som det høres ut, så kan det være et posi­tivt tegn. Når regi­met blir så vol­de­lig og bru­ker så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myn­dig­he­te­ne er skremt. Hvis de ikke trod­de at det som skjer på gate­ne fak­tisk har en effekt, had­de de ikke hatt behov for å sva­re på den måten, sier al-Khawaja. 

— Hvilken rett har jeg til å gi opp?

Hva inspi­re­rer deg til å fort­set­te når situa­sjo­nen ser så håp­løs ut?

— Jeg ten­ker på men­nes­ke­ne som kon­fron­te­res med våpen hver enes­te dag, folk som hver dag drar til­ba­ke på gaten selv om de vet at det­te kan bli deres sis­te dag på den­ne jor­da. Hvis de er modi­ge nok til å gjø­re det­te, til å stå opp mot under­tryk­kel­sen hver dag – hvil­ken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ansvar å gjø­re det jeg kan for å hjel­pe dem, sva­rer 26-åringen. 

Mar­tin Paul­sen håper Raft­opri­sen 2013 kan være med på å ska­pe et stør­re inter­na­sjo­nalt trykk og at Nor­ge kan bli mye tyde­li­ge­re når det kom­mer til situa­sjo­nen i Bah­rain og de and­re lan­de­ne i Persiabukta.

— Når det blir spørs­mål om prio­ri­te­rin­ger, svik­ter nors­ke myn­dig­he­ter av og til. Da kla­rer de ikke å hol­de men­neske­ret­tig­hets­fa­nen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, mener han. 

Al-Kha­wa­ja er helt enig med komite­le­de­ren. Hun ser to muli­ge utvei­er for situa­sjo­nen i Bah­rain i dag.

— Hvis det kom­mer en inter­na­sjo­nal reak­sjon som hol­der regi­met i Bah­rain ansvar­lig for det det gjør, så ser jeg en posi­tiv fram­tid for lan­det mitt. Hvis det i ste­det fort­set­ter slik det er i dag, hvor det er ingen inter­na­sjo­nal respons, regi­met får gjø­re det det vil og kom­mer unna med det, hvor res­ten av ver­den fort­set­ter å gjø­re «busi­ness» som van­lig med Bah­rain som om ingen­ting skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

51 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen