Uenige eksperter og forvirrede lesere

Når eksperter strides i mediene, kan det føre til at publikum unngår å forholde seg til både ekspertene og rådene de kommer med, i stedet for å vurdere informasjonen kritisk.

Eks­per­ter har len­ge vært en etter­trak­tet kil­de blant jour­na­lis­ter. Forsk­ning tyder på at bru­ken av eks­per­ter i medie­ne øker, sam­ti­dig som ters­ke­len for å bli kalt eks­pert er blitt lave­re.

Med jev­ne mel­lom­rom bry­ter eks­per­ter menin­ger med hver­and­re i medie­ne og har vidt uli­ke opp­fat­nin­ger om et tema. Et glans­ek­sem­pel er kost­holds­jour­na­lis­tik­ken. Alt fra pro­fes­so­rer, leger og ernæ­rings­fy­sio­lo­ger til kok­ker og per­son­li­ge tre­ne­re opp­trer i rol­len som eks­pert, med svært uli­ke opp­fat­nin­ger av hva som er sunt for oss å spi­se.

Hva gjør sli­ke debat­ter og uenig­he­ter mel­lom eks­per­ter med oss som medie­pub­li­kum? Eks­per­ter reg­nes i utgangs­punk­tet som sær­lig tro­ver­di­ge kil­der. Hvor­dan for­hol­der vi oss til dem når de kom­mer med mot­stri­den­de infor­ma­sjon? Kla­rer vi «van­li­ge men­nes­ker» å avgjø­re hvem vi skal sto­le på?

Studie: Avisleseres vurdering av eksperters troverdighet

Sli­ke spørs­mål ble grunn­la­get for å gjø­re en kva­li­ta­tiv resep­sjons­stu­die i for­bin­del­se med mas­ter­opp­ga­ven min. Den­ne artik­ke­len omhand­ler ett av forsk­nings­spørs­må­le­ne: I hvil­ken grad infor­man­te­ne er i stand til å ta stil­ling til eks­per­te­nes tro­ver­dig­het når de utta­ler seg mot­stri­den­de.

Ti infor­man­ter del­tok i stu­di­en, og ble bedt om å lese et utvalg artik­ler om kost­hold fra nors­ke nett­avi­ser. I artik­le­ne uttal­te fle­re eks­per­ter seg mot­stri­den­de om hva man bør spi­se. Eks­per­te­ne var blant annet leger, mat­fors­ke­re, ernæ­rings­fy­sio­lo­ger og pro­fes­so­rer.

Som en del av stu­di­en ble infor­man­te­ne bedt om å for­tel­le hva de tenk­te mens de les­te, en meto­de kalt ten­ke-høyt-ana­ly­se eller pro­to­koll­ana­ly­se, som åpner for å stu­de­re end­rin­ger i lese­res opp­fat­ning av en sak gjen­nom selve lese­pro­ses­sen.

Fra aktiv vurdering til frustrasjon og forvirring

Tid­lig i lese­pro­ses­sen grei­de de fles­te infor­man­te­ne å gjø­re vur­de­rin­ger av eks­per­te­nes tro­ver­dig­het. De vur­der­te tro­ver­dig­he­ten ut fra eks­pert­tit­le­ne, om de kjen­te til eks­per­ten fra før, hvil­ken avis eks­per­ten uttal­te seg i, om eks­per­te­nes råd stem­te med det de selv men­te, eller om eks­per­te­nes utta­lel­ser vir­ket for­nuf­ti­ge og godt doku­men­tert.

«Kan de ikke bare bli eni­ge?»

  • Artik­ke­len har utgangs­punkt i artik­kel­for­fat­te­rens mas­ter­opp­ga­ve, Kan de ikke bare bli eni­ge?
  • En eks­pert kan defi­ne­res som en per­son med sær­lig stor kunn­skap om et tema, gjer­ne gjen­nom sin utdan­nel­se. Per­sonen beteg­nes da gjer­ne som eks­pert når han eller hun utta­ler seg om tema­et i medie­ne.
  • Mas­ter­opp­ga­ven tar for seg hvor­dan avis­le­se­re vur­de­rer eks­per­ters tro­ver­dig­het når eks­per­te­ne utta­ler seg mot­stri­den­de, og hvor­dan det­te kan ha sam­men­heng med til­li­ten til eks­per­ter gene­relt.
  • Den­ne artik­ke­len hand­ler om i hvil­ken grad lese­re er i stand til å ta stil­ling til eks­per­ter når de utta­ler seg mot­stri­den­de, som er et av under­te­ma­ene i mas­ter­opp­ga­ven.

And­re aspek­ter som ble vekt­lagt var om eks­per­te­ne solg­te noe, eller had­de per­son­lig moti­ver­te inten­sjo­ner som lå til grunn for råde­ne de kom med. Ved å vekt­leg­ge aspek­ter som det­te, kun­ne infor­man­te­ne vur­de­re eks­per­te­nes tro­ver­dig­het fort­lø­pen­de mens de les­te, både indi­vi­du­elt og satt opp mot hver­and­re.

Den­ne meto­den for å vur­de­re eks­per­te­ne og inn­hol­det så ut til å fun­ge­re rela­tivt godt for man­ge av infor­man­te­ne et godt styk­ke ut i les­nin­gen, og enkel­te klar­te å vur­de­re eks­per­te­ne på den­ne måten gjen­nom hele lese­pro­ses­sen. For fler­tal­let opp­sto like­vel pro­ble­mer utover i les­nin­gen etter hvert som fle­re eks­per­ter kom til. 

Det ble tyde­lig at fle­re infor­man­ter ble usik­re, frust­rer­te eller for­vir­ret som føl­ge av at eks­per­te­ne ikke var eni­ge med hver­and­re og sa vidt uli­ke ting. I ste­det for å gjø­re vur­de­rin­ger av eks­per­te­ne og råde­ne basert på sli­ke aspek­ter som nevnt over, begyn­te infor­man­te­ne å argu­men­ter­te for hvor­for de ikke kun­ne eller ikke orket å for­hol­de seg til eks­per­te­ne. De for­dy­pet seg ikke len­ger i eks­per­te­ne og teks­ten slik de had­de gjort i begyn­nel­sen.

Det­te vis­te seg for eksem­pel ved at de uttryk­te mis­nøye med at eks­per­te­ne uttal­te seg mot­stri­den­de i ste­det for å kom­me med kla­re og enty­di­ge råd. Fle­re argu­men­ter­te for at det var umu­lig å for­hol­de seg til eks­per­te­ne og råde­ne, siden de selv ikke var i posi­sjon til å kun­ne avgjø­re hvem som har rett, på grunn av egen mang­len­de kunn­skap om kost­hold og mat.

Et annet argu­ment var at ingen av eks­per­te­ne pre­sen­ter­te nok doku­men­ta­sjon, og at det der­for var like greit ikke å lyt­te til noen av dem, men hel­ler fort­set­te som man all­tid har gjort. Noen argu­men­ter­te også for at så len­ge eks­per­te­ne ikke var eni­ge, var det ingen grunn til å lyt­te til dem. De måt­te bli eni­ge med hver­and­re først, før det var noen vits i even­tu­elt å end­re vaner som føl­ge av eks­per­te­nes råd. Enn så len­ge kom de ikke til å lyt­te til noen av eks­per­te­ne, men fort­set­te som før.

Slik unn­gikk infor­man­te­ne å for­hol­de seg til eks­per­te­ne og råde­ne deres når det ble for kom­plekst. I ste­det for å vur­de­re eks­per­te­nes tro­ver­dig­het og kva­li­te­ten av deres råd, unn­gikk etter hvert et fler­tall av infor­man­te­ne på den­ne måten hele situa­sjo­nen så godt de kun­ne. Fle­re sa også at de helst ikke øns­ket å lese vide­re, og ikke vil­le lest vide­re til van­lig.

Uoverensstemmelse gir ubehag

Funn som det­te er inter­es­san­te. Det viser at dis­ku­sjo­ner mel­lom eks­per­ter som pre­sen­te­res i medie­ne kan gjø­re at leser­ne kom­mer til et punkt hvor de i ste­det for å ten­ke kri­tisk, unn­går både eks­per­te­ne, råde­ne og situa­sjo­nen. Et fler­tall av infor­man­te­ne kom til et punkt i les­nin­gen hvor de rea­ger­te slik.

Reak­sjo­nen kan for­kla­res. Leon Fes­tin­gers teori om kog­ni­tiv dis­so­nans hand­ler om at vi men­nes­ker ikke øns­ker å for­hol­de oss til mot­stri­den­de infor­ma­sjon, eller infor­ma­sjon som stri­der mot det vi tror og mener fra før. Uover­ens­stem­mel­se eller dis­so­nans i kunn­ska­pen vi sit­ter på er nem­lig ube­ha­ge­lig.

Fle­re infor­man­ter ble usik­re, frust­rer­te eller for­vir­ret som føl­ge av at eks­per­te­ne ikke var eni­ge med hver­and­re

Et slikt ube­hag kan også ten­kes å opp­stå når man leser artik­ler hvor eks­per­te­ne kom­mer med mot­stri­den­de råd og infor­ma­sjon. Iføl­ge Fes­tin­ger vil vi helst unn­gå sli­ke situa­sjo­ner, og når vi først hav­ner i en situa­sjon der det er uover­ens­stem­mel­se mel­lom våre såkal­te kog­ni­sjo­ner, vil vi søke oss ut av den ube­ha­ge­li­ge situa­sjo­nen så godt vi kan. I til­legg vil vi søke oss unna lig­nen­de situa­sjo­ner i fram­ti­den for å unn­gå den­ne typen ube­hag.

På man­ge måter er det nett­opp det­te infor­man­te­ne gjør. I ste­det for å ta stil­ling til eks­per­te­ne og råde­ne, argu­men­te­rer de for uli­ke årsa­ker til at de ikke kan gjø­re det­te. På den­ne måten red­der de seg ut av en ube­ha­ge­lig situa­sjon. Fle­re for­tal­te også at de ikke lik­te å lese sli­ke artik­ler til van­lig for­di eks­per­te­ne ald­ri blir eni­ge om noe. De had­de alt­så hatt neg­a­ti­ve opp­le­vel­ser med lig­nen­de teks­ter tid­li­ge­re, som de nå helst unn­gikk.

I stu­di­en opp­ford­res infor­man­te­ne til å lese utvalg­te teks­ter og for­tel­le hva de ten­ker. Det­te kan gjø­re at de for­dy­per seg mer i inn­hol­det enn de ellers vil­le gjort. Til van­lig er det der­for ikke sik­kert at de vil­le tenkt like dypt over hva de les­te, og der­med vil­le de kan­skje i enda stør­re grad ha unn­gått å for­hol­de seg til ueni­ge eks­per­ter og mot­stri­den­de eks­pert­råd.

Et kritisk tenkende publikum?

Det fin­nes lite forsk­ning som under­sø­ker hvor­dan pub­li­kum for­hol­der seg til eks­per­ter som kom­mer med mot­stri­den­de råd, og det trengs mer forsk­ning på fel­tet før man kan trek­ke kla­re slut­nin­ger, både om hvor­dan pub­li­kum for­hol­der seg til eks­per­te­ne og de even­tu­el­le kon­se­kven­se­ne.

Like­vel er det verdt å kort trek­ke inn noen tan­ker om muli­ge kon­se­kven­ser for idea­let om et aktivt del­ta­ken­de og kri­tisk ten­ken­de pub­li­kum. I en medie­ver­den hvor bru­ken av eks­per­ter øker og ters­ke­len for å bli kalt eks­pert sam­ti­dig sen­kes, er det vik­tig med et kri­tisk ten­ken­de pub­li­kum som ikke nød­ven­dig­vis tar alle eks­pert­råd for god fisk.

Man kan argu­men­te­re for at medie­ne kan frem­me god og objek­tiv jour­na­lis­tikk og kri­tisk tenk­ning hos pub­li­kum ved å la fle­re eks­per­ter kom­me til orde. Noen infor­man­ter var også i stand til å gjø­re mer eller mind­re gjen­nom­tenk­te vur­de­rin­ger gjen­nom hele lese­pro­ses­sen.

Like­vel er det pro­ble­ma­tisk om fler­tal­let etter hvert ikke orker å enga­sje­re seg i eller lese sli­ke saker, for­di det er kog­ni­tivt ube­ha­ge­lig. I ste­det får man da et lite aktivt ten­ken­de pub­li­kum som først og fremst luk­ker både øyne og ører og gjør som de all­tid har gjort. Som en infor­mant sa: «Det blir über­for­vir­ren­de for­di at du sit­ter igjen med en følel­se av at han sier én ting, han sier én ting, hun sier én ting, han sier én ting. Også er det da… også.. ja, men da kjø­rer jeg bare på slik som jeg har gjort til nå».

TEMA

J

ournali
stikk

115 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen