Uten roboter stopper pressen

Erfarne journalister med ny bok: Teknologioptimistisk blikk på en journalistisk framtid med roboter og automatisering.

Autosto­ry er et essay om hvor­dan automa­tis­er­ing av redak­sjonelle pros­ess­er vil påvirke selve jour­nal­istfaget. Det tar for seg jour­nal­is­tisk pro­gram­vare med fokus på automa­tisk skrevne tek­ster og dataene som gjør dette mulig, automa­tisk fak­tas­jekk og litt om men­nesker som arbei­der som datajournalister. 

Essayet er en slags brain-dump fra to hoder som har stir­ret lenge på hvor­dan robot­er oper­erer med og rundt jour­nal­is­tikken. Vi får med en god dose beskriv­else av prak­sis, en del drøft­ede, men ubesvarte spørsmål, og noen pek inn i en poten­siell framtid. 

La det være sagt tidlig: For­fat­terne Otterdal og Ruud er teknologioptimister.

Vi byg­ger boken på den opp­fat­ning at en automa­tis­er­ing av tid­krevende skrive­pros­ess­er, i til­legg til å være verk­tøy i eksem­pelvis research og grav­ing, vil gi en opp­blom­string av god jour­nal­is­tikk i demokrati­ets, men­neske­hetens og naturens tjen­este. (p8)

De er ikke opp­tatt av jour­nal­is­tikk i form av organ­isas­jon­er eller bedrifter, de er opp­tatt av jour­nal­is­tikk som funksjon i sam­fun­net, og deres pek inn i framti­den vis­er ikke det mange som job­ber i bran­sjen i dag har lyst til å se. De tar det som for gitt av men­neskene som frigjøres fra skrivear­bei­det settes til å gjøre annen god jour­nal­is­tikk. Lit­ter­atur-spiren som ble jour­nal­ist for å betale husleia er død. 

De jour­nal­is­ter som har levd i den vill­farelse at det er tid­krevende, oms­ten­delige arbei­det med å pro­dusere ord og set­ninger, at det er kjer­nen i jour­nal­is­tikk, bør kan­skje se seg om etter andre yrk­er og fag. (p6)

Eller for­mulert mer etter Hegnar-prinsippet: 

Egentlig tar det ikke mer enn fjorten dager å lære det grunn­leggende i jour­nal­is­tikk. Det er mye bedre å trene opp folk med tek­nol­o­gisk kunnskap til å forstå jour­nal­is­tikk, enn det mot­sat­te (s63).

Sånn kan man jo effek­tivt skremme vekk den grup­pen som kan­skje umid­del­bart fram­står som pub­likum for tek­sten. Så hvem er nå det egentlig? For­fat­terne selv uttaler at det er lesere uten­for tradis­jonell presse, “eksem­pelvis stu­den­ter som utdan­ner seg innen infor­matikk” som er pub­likum. En ganske smal gruppe. Jeg vil legge til uni­ver­sitets-folk både fra teknolo­gi og jour­nal­is­tikk, medieledere (selv om det kan­skje kan fram­stå som en grøss­er for noe av dem), så vell som teknologer og hack­tivis­ter som for­mod­entlig kan finne prob­le­mer å løse både for sam­funnsnytte og profitt.

BOKOMTALE
autostory


Magne Sound­jock Otterdal og Geir Ter­je Ruud: Autosto­ry. Et essay om hvor­dan automa­tis­er­ing foran­dr­er jour­nal­is­tikken. Cap­pe­len Damm 2017. 

Så hva er nå en “autostory” i denne sammenhengen?

Tyn­gdepunk­tet i boken er rundt tek­ster som er skrevet av en data­maskin, ikke av et men­neske på en data­maskin. Mask­in­gener­erte nyhet­stek­ster. Dette kan være tek­ster skrevet av kom­mer­siell pro­gram­vare a la Quill (Nar­ra­tive Sci­ence) eller Word­Smith (auto­mat­ed insights) eller mer spe­sialde­signet kode som VGs mye omtalte kom­muneg­jeld-robot.

Om du er mer teknisk nys­g­jer­rig kan du se på koden og pre­sen­tasjo­nen til Jens Finnäs fra #noda16. Finnäs vis­er oss her et slags min­i­mums-eksem­pel, som er lett å forstå. Teknolo­gien bak Quill og Word­smith er mer avansert. Finnäs pros­jekt blir for øvrig omtalt i autosto­ry, da i den mer avanserte (men fort­satt enkle å forstå) robot­en Marple. De men­er rett og slett pro­gram­vare som set­ter sam­men ord til nyhets­fortellinger — autosto­ries. Det er i hov­ed­sak slik pro­gram­vare de snakker om når er sier “robot”, selv om de avs­lut­ningsvis også inklud­er­er droner.

En fremtid der nesten alle jour­nal­is­tiske tek­ster er pro­dusert slik, eller i alle fall startet som en slik autotekst, er den ver­den Otterdal og Ruud forsøk­er å teg­ne et bilde av. Et ganske vakkert bilde teg­n­er de.

Hva med ulempene?

Jeg savn­er en lengre diskusjon rundt ulem­pene. Hva med slagsi­dene vi bak­er inn i pro­gram­vare? Hva med jour­nal­is­tiske tek­ster som lit­terære verk, med for­fat­terens egen tydelige stemme, språk­lig musikalitet, ele­ganse og fin­ger­spitzge­fühl som denne typen syn­tetiske tek­ster kan­skje aldri får? Hva når alle som har data (offentlige, pri­vate, NGO­er) gener­erer sine egne nyheter, basert på sine og ikke jour­nal­is­tikkens prefer­anser, pub­lis­ert i de sosiale medi­ene der pub­likum er? Hva med de rene propaganda-robotene? 

Mot slut­ten anerk­jennes en del prob­le­mer, som “avk­val­i­fis­er­ing av mannskapet” som automa­tis­er­ing ofte med­før­er, farts­blind­het, etiske utfor­dringer og prob­le­mer rundt automa­tis­erin­gen av fak­tas­jekking. Selv om det både finnes his­toriske, kon­tem­porære og fram­tidi­ge (forskn­ings så vel som jour­nal­is­tiske) pros­jek­ter som forsøk­er å angripe dette, så er det slettes ikke innl­y­sende at dette er et prob­lem som lar seg løse mask­inelt ut over spe­sialis­erte cas­er. Naturlige språks (tale­språk) vaghet har jo alltid være en poli­tik­er, bedrift­sled­er og deres spin­dok­tors beste venn. Slike pes­simistiske per­spek­tiv­er er ikke å finne i autosto­ry, selv om tek­sten kan­skje hadde gitt et mer real­is­tisk bilde av ver­den hvis den slags var tatt med. 

Vi får der­i­mot en helt annen løs­ning på prob­lemet: Alt­så — det er mye “fake news”, slad­der, feilak­tig infor­masjon og pro­pa­gan­da der ute på nett. Etter å ha erk­jent at markedet (som støt­ter finan­sierin­gen av automa­tis­erte tek­ster) ikke stiller de samme type ressurs­er fram for sivil­sam­fun­nets inter­ess­er, opp­gir for­fat­terne jour­nal­is­tikken som løs­ning på prob­lemet og fores­lår å bruke (halv­parten) av lisen­spen­gene som i dag går til NRK på å “utvikle pro­gram­vare som hjelper borg­ere med å avdekke manip­u­lasjon, fal­skneri og pla­giat på nett” (p83). Dette vil være en ny måte å definere et dig­i­talt sam­funnsop­p­drag på, men­er de. Dette er en karamell flere kan få tygge litt på.

Autosto­ry vek­sler mel­lom å være ganske selvsagt til å være ganske provoserende. Det pekes på mange områder der jour­nal­is­ter, stu­den­ter eller andre kan gå inn og skape noe, uten å fork­lare hvor­dan eller om det i det hele tatt er tek­nol­o­gisk mulig. Dette er for­frisk­ende og henger fint sam­men med det opti­mistiske per­spek­tivet tek­sten har. Jeg tok meg selv flere ganger i å gru­ble på om prob­le­mer som omtales i boken i det hele tatt lar seg løse tek­nol­o­gisk, eller om de kan være av den typen prob­le­mer som ikke ordentlig lar seg fange av for­mal­språkenes krav til presisjon. 

Ingen framtidstragedie

Essay-for­matet tillater det for­mod­entlig, men jeg savn­er en teo­re­tis­er­ing av den jour­nal­is­tiske mod­ellen i autosto­ry. Rent hvor­dan jour­nal­istfaget blir etter påvirknin­gen av automa­tis­er­ing er ganske uklart — jeg savn­er en mod­ell. Noe å holde i eller peke på. En slags opp­sum­mer­ing, og bro mel­lom men­neskene som dri­ver data­jour­nal­is­tikk (kap4) og opp­gavene som skal løs­es (kap 2,3–5). Jeg sit­ter også igjen og lur­er litt på hva hov­edar­gu­mentet egentlig er. I (en veldig nær) fremtid skriv­er data­mask­in­er ut nyhet­stek­ster, spe­sialtil­pas­set til rett plat­form og bruk­er, gitt rik og rik­tig input. Hva så? Annet enn at det blir bra, er det uklart hvor­dan jour­nal­is­tikken er endret. 

Vi får en ganske ok sta­tus for autosto­ries hos dem som lig­ger lengst framme i dag, vi får mange eksem­pler på suk­sesshis­to­ri­er med imponerende godt opp­daterte refer­anser (nesten alt som omtales i autosto­ries skjed­de i 2016) og en litt uklar fremtid og imp­likasjon­er. Å kikke inn i fremti­den er ingen lett jobb (det er fak­tisk umulig — selv for robot­er); her får vi teg­net ned et glimt av det som er der fremme, men for­fat­terne kunne tillatt seg å dratt enda litt mer på. Beskrevet den hypotetiske ver­den litt klarere, og tatt seg noen kun­st­ner­iske fri­heter en robot kan­skje aldri helt vil matche, og tatt med flere av nedsidene.

I siste kapit­tel, lengst inn i framti­den, møter vi en jour­nal­ist og hans drone som dekker en trafikku­lykke nær deg. Den his­to­rien skal jeg la den som kjøper boka få lese, men la meg avs­løre at det ikke er en tragedie du får lese. Jeg anser meg selv som teknolo­giop­ti­mist, og synes det er rart å omtale et verk skrevet av to kloke menn som har brukt betrak­telig tid i nyhet­sredak­sjon­er, og ofte tenke at de har tatt litt for mye Möllers tran på teknolo­giens veg­ne — og at de har unnlatt å teo­re­tis­ere og prob­lema­tis­ere der det hadde vært betimelig.

Men kan­skje — kan­skje er det just denne typen løpe­fart og tran som skal til, de omtaler jo en bran­sje som sårt trenger endring og sam­tidig ikke vil endre seg. Hvis du har tek­nol­o­giske muskler og lyst til å jobbe med jour­nal­is­tikk er dette en rik kilde å idémyl­dre rundt. Hvis du hev­er lønn for å skrive tek­ster for en avis, og har plan­lagt å fort­sette med det, så er det best for sjele­fre­den din at du finner noe annet å lese.

TEMA

A

lgoritm
e

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen