I Artikkel 34 i den afghanske grunnloven heter det at ytringsfriheten er ukrenkelig. Alle afghanere har rett til å uttrykke sine tanker gjennom tale, skrift og bilde eller på andre måter; og rett til å trykke publikasjoner om politiske spørsmål uten å varsle staten på forhånd. På den annen side finnes det andre paragrafer som henviser til at ingenting afghanske borgere foretar seg må være i strid med islam. Og de som bestemmer hva som strider mot islam, er som regel sterkt konservative skriftlærde menn.
For seks år siden, under et av mine mange besøk i Kabul, møtte jeg en ung amerikaner. Han var jurist, og på spørsmål om hva han arbeidet med, svarte han “I’m writing the Constitution of Afghanistan.” Sikkert er det at under Karzais første regjering satt det amerikanske rådgivere i alle departementer som skulle ”skape demokrati” i landet. Men hvor forankret blir et lovverk i folket hvis prosessen skjer på denne måten? Med sine henvisninger til religiøse tolkninger, er den afghanske grunnloven uansett et kompromiss mellom moderne demokratitenkning og en langt mer autoritær tenkemåte.
Fengselsdommer og fatwa
I januar 2008 ble den unge journaliststudenten Seyed Pervez Kambakhsh (23) dømt til døden av provinsretten i Mazar-i-Sharif. Han var anklaget for å angivelig laste ned en artikkel fra Internett som var kritisk til Koranens kvinnesyn. I ettertid har Kambakhsh sagt at han ble torturert til å tilstå. I Mazar ble han nektet retten til advokat, og hele saken var ifølge mange observatører en farse. Etter stort nasjonalt og internasjonalt press ble dommen i oktober i fjor omgjort ved appelldomstolen i Kabul; ikke til frifinnelse, men til 20 års fengsel.
Seyed Kambakhsh intervjuet i fengselet (stillbilde fra video, Reportere uten grenser)
Denne uken kom så den overraskende nyheten om at Kambakhsh nylig ble satt fri, et uttrykk for at presidenten har måttet bøye seg for kravet om løslatelse – men sterke konservative krefter vil trolig reagere negativt på dette. (Vox Publica har tidligere publisert en artikkel om saken skrevet av Kambakhshs bror).
I fjor ble Ahmed Ghous Zalmay og kollegaen Mulla Qari Mushtaq også dømt til 20 år bak murene for å ha publisert en dari-oversettelse av Koranen uten å gjengi den arabiske teksten. De to sitter ennå fengslet, og Amnesty International har nylig gjentatt kravet om at de to må settes fri.
I februar i år ble avisen Payman stengt og redaktøren kortvarig fengslet for å ha brakt en ”blasfemisk” artikkel. Ulema (det religiøse rådet) i Afghanistan utstedte en fatwa mot avisen for artikkelen, som handlet om en bulgarsk kvinne som stilte tvil ved alle profetier, inklusive de kristne og muslimske. Den øverste dommeren uttrykte at Afghanistan ikke tåler antiislamsk propaganda. Payman trykte dernest unnskyldninger for å redde avisens skinn.
Reporter i amerikansk fengsel
Den unge reporteren Jawed ’Jojo’ Ahmed, stringer for kanadisk TV, opplevde å bli arrestert, ikke av sine landsmenn, men av kanadiske soldater, og overlevert til amerikanerne. Fra oktober 2007 satt han bak lås og slå i det USA-kontrollerte fengslet ved Bagram-basen utenfor Kabul. Det hører med til historien at AIHRC, den afghanske uavhengige menneskerettsorganisasjonen, ledet av tidligere kvinneminister og visepresident i Afghanistan Dr. Sima Samar, gjentatte ganger har prøvd å få adgang til fangene i Bagram uten å lykkes. Amerikanerne har stilt krav som det er umulig for organisasjonen å godta, fortalte hun undertegnede under et besøk i 2007, og en av hennes kolleger bekreftet dette i mai 2009.
Ahmed ble løslatt i september 2008, og kunne da fortelle kolleger fra inn- og utland at han var nektet adgang til advokat og ble torturert i fengslet. Han erklærte at han ville skrive bok om erfaringene sine. Det rakk han ikke. Under et opphold i Kandahar, 10. mars i år, ble han drept av to menn på motorsykkel. Myndighetene var raske med å erklære at Taliban sto bak drapet, mens andre kilder holder dette mer åpent. Kan han ha blitt drept fordi han bar på ubehagelige sannheter?
Ifølge anklagen ble ’Jojo’ tatt til fange fordi han hadde telefonnummer og adresser til noen Taliban-kontakter på seg da han ble arrestert. Afghanske journalister møter sanksjoner om de vil intervjue representanter for Taliban. Utenlandske medier er like fullt ofte interessert i å vite hva ulike representanter for denne bevegelsen mener. Adressene kan med andre ord ha vært i Ahmeds besittelse på grunn av hans journalistiske arbeid for kanadiske medier.
Truet på livet i parlamentet
Politiske ytringer er slett ikke helt frie i det afghanske parlamentet, Loia Jirga. Den unge parlamentarikeren Malalai Joya ble i 2007 utvist etter å ha kommet med ganske direkte anklager mot krigsherrene som utgjør et konservativt tyngdepunkt i forsamlingen. Hun sammenlignet den ved et tilfelle med en zoologisk hage, men tok seg inn ved å si at det kanskje var en fornærmelse mot dyrene.
Malalai Joya — modig politiker (foto: Elisabeth Eide)
Harsk språkbruk? Det mente flere av hennes kolleger, men en gruppe demokrater og liberalere tok henne under sin beskyttelse da sinte krigsherrer kastet gjenstander og for åpen mikrofon truet med å voldta og drepe henne. Ingen av disse trusselprodusentene ble utvist. Joya var en av de representantene fra Farah-provinsen som fikk flest stemmer under forrige parlamentsvalg, men hun er nå ute av stand til å representere sitt folk og lever på hemmelig adresse. Der møtte vi henne i mai 2009, like etter USA-styrkenes bombing av to landsbyer i Farah (ulike kilder sier at mellom 90 og 150 sivile skal ha blitt drept). Hun viste bilder fra landsbyene, og mente at afghanerne langt fra får vite sannheten om slike krigshandlinger: — Mange historier blir ikke fortalt i sin fulle bredde. Mediene er forsiktige med å kritisere USA, sa hun.
Ny medielov
Det er ikke så underlig. I juni 2006 utstedte den nasjonale etterretningen en del retningslinjer for pressen. Selv om presidenten ikke har vedkjent seg disse, tyder praksis på at de har blitt anvendt ved en rekke anledninger. I disse heter det blant annet at ingen kan ha Talibans selvmordsangrep som hovedoppslag på nyhetene, en skal ikke komme med åpen kritikk mot den USA-ledete koalisjonen i landet og ikke bringe nyheter som svekker folks moral eller bruke ord som ”krigsherre”. Dessuten er det som nevnt over ikke tillatt å intervjue representanter for Taliban eller Al Qaida.
En ny medielov — som ikke må forveksles med forordningene nevnt over — har lenge vært på trappene, men den er ikke ratifisert av presidenten. Loven har ifølge menneskerettsaktivister flere positive trekk. Den åpner for individer som vil drive uavhengige aviser, radio- og TV-stasjoner og foreslår at den statsdrevne radio- og TV-kanalen RTA blir regulert som Public Broadcaster (allmennkringkaster). På den annen side inneholder loven også passuser som at ingen kan skrive eller si noe som går mot ”nasjonale interesser”.
At president Karzai ikke ratifiserte loven før valget, kan bunne i at han hadde svært god støtte av RTA i valgkampen. En undersøkelse av TV-kanalen de siste ukene før valget, viste at han fikk 66 prosent av dekningen, mens rivalen Abdullah oppnådde 10 prosent. I radiokanalen var forholdstallet 92 – 1 prosent mellom de to. I skrivende stund hagler det med anklager om valgfusk.
Medielovens skjebne er ennå uviss. Men om det er opp til den konservative koalisjonen av krigsherrer og stammeledere som har støttet Karzai å avgjøre hva som er ”nasjonale interesser”, er framtidsutsiktene for friheten til å ytre seg i afghanske medier mørke. Afghanske journalister kan fortelle om trakassering, arrestasjoner, ministre som har gitt dem en ørefik eller kommet med trusler. Den populære TV-kanalen Tolo TV, som har vist seg uavhengig og kritisk, har vært truet ved flere anledninger.
I valgkampens hete
Men det er ikke bare kjente kanaler i hovedstaden Kabul som får føle trykket. Slik uttrykte en reporter fra den sentrale Ghazni-provinsen seg til Amnesty International like før valget den 20. august (min oversettelse):
Folk fra Karzai-kampanjen ringer meg og andre journalister og truer oss hvis vi rapporterer om korrupsjon eller andre gale ting Karzai-regjeringen gjør. Taliban og andre grupper kontakter meg og truer meg, de sier jeg må stoppe å skrive positive nyheter om valget, for de vil ikke at folk skal støtte valget. Jeg er fanget mellom disse to sidene.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har gjort det vanskelig både for afghanske reportere og deres utenlandske kolleger å dekke valget i august på en tilfredsstillende måte. Vanskelig, men ikke alltid umulig. Noen våger, stadig vekk. Den presidentkandidaten som i skrivende stund ifølge afghansk valgopptelling ligger på tredje plass, Ramazan Bashardost, (kjent som anti-korrupsjonskandidaten), kunne på selve valgdagen stå fram på Tolo TV og anklage myndighetene ved å vise fram en renskrubbet finger. Det var den fingeren som ifølge valgledelsen skulle beholdt blekkfargen i minst fjorten dager. Slik brukte han ytringsfriheten sin i et modig medium.