Mer åpenhet, mer offentlighet, mer transparens — det er en av de ideene det liksom ikke går an å være imot. Mer åpenhet om politikeres og politiske partiers bindinger og nettverk vil styrke tilliten til det politiske systemet. Når mer av offentlig sektors data gjøres tilgjengelig, vil vi både få økt verdiskaping og potensielt bedre offentlige tjenester.
Slike forestillinger motiverer et stigende antall prosjekter i Norge og internasjonalt. Den ligger også delvis til grunn for prosjektet denne bloggen rapporterer fra — om frigivelse av offentlig sektors data.
I veldig mange tilfeller er det også vanskelig å se noe problematisk ved å gjøre datasett tilgjengelig for viderebruk. Eksempler: Meteorologisk institutt gjør værdataene sine tilgjengelig så alle kan få mer presise værvarsler. SSB gir enhver sjansen til å bli klokere på samfunnet ved å pusle sammen tabeller i Statistikkbanken.
Men så var det motforestillingene. Den siste uken har det rast en debatt i amerikanske New Republic, etter at jussprofessor Lawrence Lessig publiserte et essay med den provoserende tittelen “Against transparency.” Her går Lessig ut mot det han kaller den “nakne transparensbevegelsen”:
How could anyone be against transparency? Its virtues and its utilities seem so crushingly obvious. But I have increasingly come to worry that there is an error at the core of this unquestioned goodness. We are not thinking critically enough about where and when transparency works, and where and when it may lead to confusion, or to worse. And I fear that the inevitable success of this movement–if pursued alone, without any sensitivity to the full complexity of the idea of perfect openness–will inspire not reform, but disgust. The “naked transparency movement,” as I will call it here, is not going to inspire change. It will simply push any faith in our political system over the cliff.
Lessig er redd for at en ukritisk åpenhetsideologi vil øke politikerforakt, ikke minske den. Han henter eksempler fra listene over økonomiske bidragsytere til amerikanske politikere og partier. Problemet er at dette er en type data som er som skapt for forenkling av komplekse sammenhenger. Enkle sammenstillinger av data kan fort bety at politiker X urettmessig mistenkeliggjøres for å ha mottatt kampanjebidrag fra firma Y. Ja, dette vil definitivt skje, mener Lessig. Derfor:
We need to see what comparisons the data will enable, and whether those comparisons reveal something real. And it is this that the naked transparency movement has not done. For there are overwhelming reasons why the data about influence that this movement would produce will not enable comparisons that are meaningful.
Her kan du lese Lessigs tilsvar til sine kritikere, og kritikernes innlegg.
Slike debatter som dette er vi — journalister, forskere, utviklere og alle som er opptatt av åpenhet og offentlige data — nødt til å ta parallelt med arbeidet for mer åpenhet. Datatilsynet vil åpenbart ha noe å si, og bra er det, men produksjonen av motforestillinger kan ikke overlates tilsynet alene.