Når blir åpenhet skadelig?

Transparens er i ferd med å bli så populært at vi risikerer å skape en problematisk ideologi.

Mer åpen­het, mer offent­lighet, mer trans­parens — det er en av de ideene det lik­som ikke går an å være imot. Mer åpen­het om poli­tik­eres og poli­tiske partiers bindinger og nettverk vil styrke tilliten til det poli­tiske sys­temet. Når mer av offentlig sek­tors data gjøres tilgjen­gelig, vil vi både få økt verdiskap­ing og poten­sielt bedre offentlige tjenester. 

Slike forestill­inger motiver­er et sti­gende antall pros­jek­ter i Norge og inter­nasjon­alt. Den lig­ger også delvis til grunn for pros­jek­tet denne bloggen rap­porter­er fra — om fri­givelse av offentlig sek­tors data.

I veldig mange til­feller er det også vanske­lig å se noe prob­lema­tisk ved å gjøre datasett tilgjen­gelig for videre­bruk. Eksem­pler: Mete­o­rol­o­gisk insti­tutt gjør vær­dataene sine tilgjen­gelig så alle kan få mer pre­sise vær­varsler. SSB gir enhver sjansen til å bli klokere på sam­fun­net ved å pusle sam­men tabeller i Sta­tis­tikkbanken.

Men så var det mot­forestill­in­gene. Den siste uken har det rast en debatt i amerikanske New Repub­lic, etter at jusspro­fes­sor Lawrence Lessig pub­lis­erte et essay med den provoserende tit­te­len “Against trans­paren­cy.” Her går Lessig ut mot det han kaller den “nakne transparensbevegelsen”:

How could any­one be against trans­paren­cy? Its virtues and its util­i­ties seem so crush­ing­ly obvi­ous. But I have increas­ing­ly come to wor­ry that there is an error at the core of this unques­tioned good­ness. We are not think­ing crit­i­cal­ly enough about where and when trans­paren­cy works, and where and when it may lead to con­fu­sion, or to worse. And I fear that the inevitable suc­cess of this movement–if pur­sued alone, with­out any sen­si­tiv­i­ty to the full com­plex­i­ty of the idea of per­fect openness–will inspire not reform, but dis­gust. The “naked trans­paren­cy move­ment,” as I will call it here, is not going to inspire change. It will sim­ply push any faith in our polit­i­cal sys­tem over the cliff.

Lessig er redd for at en ukri­tisk åpen­het­side­olo­gi vil øke poli­tik­er­forakt, ikke minske den. Han hen­ter eksem­pler fra lis­tene over økonomiske bidragsytere til amerikanske poli­tikere og parti­er. Prob­lemet er at dette er en type data som er som skapt for foren­kling av kom­plekse sam­men­henger. Enkle sam­men­still­inger av data kan fort bety at poli­tik­er X urettmes­sig mis­tenke­lig­gjøres for å ha mot­tatt kam­pan­je­bidrag fra fir­ma Y. Ja, dette vil defin­i­tivt skje, men­er Lessig. Derfor:

We need to see what com­par­isons the data will enable, and whether those com­par­isons reveal some­thing real. And it is this that the naked trans­paren­cy move­ment has not done. For there are over­whelm­ing rea­sons why the data about influ­ence that this move­ment would pro­duce will not enable com­par­isons that are meaningful. 

Her kan du lese Lessigs tilsvar til sine kri­tikere, og kri­tik­ernes innlegg.

Slike debat­ter som dette er vi — jour­nal­is­ter, forskere, utviklere og alle som er opp­tatt av åpen­het og offentlige data — nødt til å ta par­al­lelt med arbei­det for mer åpen­het. Datatil­synet vil åpen­bart ha noe å si, og bra er det, men pro­duk­sjo­nen av mot­forestill­inger kan ikke over­lates tilsynet alene.

TEMA

O

ffentli
ge data

116 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen