Det offentlige sitter med store mengder personopplysninger. Mange av disse er systematiserte slik at de er forholdsvis enkle å finne frem i.
Registreringene kan ha ulike formål:
- Opplysningene kan være samlet inn i den hensikt å legge forholdene til rette for å oppfylle borgerens krav og rettigheter. Typisk velferdsgoder og sosiale ytelser. Eller:
- De kan være innhentet for å kunne kontrollere at borgeren oppfyller de forutsetningene fellesskapet har definert som vilkår for å ha og bruke definerte rettigheter. Eksempel: Inntekt- og formues-opplysninger; ’prikk’-regnskap fra motorvogn-bruk som forutsetning for å få og beholde førerkort.
Personopplysningene blir registrert og systematisert fra – hovedsakelig – to kilder:
- Personen selv gir fra seg opplysninger under henvisning til samfunnsfellesskapets behov og betingelser. Eller:
- Opplysningene innhentes fra private eller offentlige kilder som har kunnskap om vedkommende personer: Banken, Politiet, Folkeregisteret.
Motviljen mot sletting øker
I dag hoper astronomiske mengder nominative personopplysninger seg opp (‘nominative persondata’ er opplysninger som direkte eller uten særlig betydelig innsats kan knyttes til en identitet — til Kari og Ola; deg og meg).
Lagringsmediene blir ikke bare større og større; de blir også billigere og billigere i anskaffelse og bruk. Det koster altså lite eller intet å arkivere data som er registrert.
Et sentralt prinsipp i europeisk personvernlovgivning kan formuleres slik: Personopplysninger som innhentes for ett, bestemt formål skal slettes når formålet enten er oppfylt eller av andre grunner er falt bort.
Det er Datatilsynets erfaring i kontrollvirksomheten, at dette prinsippet ikke alltid respekteres og etterleves. Og at tendensen går i retning av at motvilligheten vis-a-vis sletting øker.
Men årsaken er ikke bare at det ikke koster stort å beholde persondata lagret, eller manglende bevissthet om sletteforpliktelsen: Like ofte kan det være ønske om alternativ bruk til nye kjente eller muligens ventende, interessante formål som gjør at knappen ’delete’ forblir urørt.
Bruk til andre formål frister
Når Kreftregistret gjennom flere år tok vare på og lagret positive funn hos de undersøkte kvinnene, var det ingen av de berørte som syntes det var annet enn rimelig og naturlig. Men når lagringen også kom til å omfatte negative funn stilte saken seg annerledes. Kvinnene var ikke direkte fortalt om lagringen, og det er vel også tvilsomt om de burde ha forstått at de havnet i et register med opplysningene om seg selv og om ’ikke-funnet’.
Men Kreftregistret tenkte som så at engang i fremtiden kan det bli interessant å granske nærmere sammenhenger og føringsmønstre som det i dag ikke forskes på av ulike årsaker, men som ville kunne kaste nytt lys og gi ny erkjennelse engang i en nærmere eller fjernere fremtid. Det er i alle deler et aktverdig resonnement.
Georg Apenes (foto: Berit Roald, Scanpix)
Samtykke kunne og burde vært innhentet. At det ikke ble gjort, anfekter ikke de saklige begrunnelsene for å ønske også dette store del-materialet fra mammografiundersøkelsen bevart for ettertiden.
Rundt omkring i forvaltningens skuffer og skap ligger det kilder til personkunnskap. Disse kan ha betydelig verdi ved bruk i andre sammenhenger enn de som de opprinnelig er innhentet for. Nytten kan enten være for primærkilden selv eller hennes lege, långiver, lensmann eller ligningskontor.
Spektret av spesifiserte personopplysninger som er innhentet under ett sett forutsetninger og som derfor hindrer senere bruk for helt andre formål, for eksempel forskning, er vidt. Enhver skjønner at et abortregister i slike situasjoner nødvendigvis bør behandles atskillig mer forsiktig enn for eksempel et vaksinasjonsregister. Sensitiviteten vil være avgjørende. At en omstendighet knyttet til menneskets liv, over tid, ryster av seg tabuforestilinger og alminneliggjøres i offentlighetens lys, kan, etter mitt skjønn ikke automatisk føre til at et historisk register tilgjengeliggjøres.
Personvernlovgivningen og personvernreglene verner om den enkeltes uttalte eller antatte interesse, og kan man ikke innhente samtykke til nytt, alternativt bruk, bør opplysningene holdes tilbake – i hvert fall i sin nominative form. Det bør ikke aksepteres at et flertall i en gruppe som aktivt eller gjennom passivitet antas å ha samtykket til ny bruk av gamle data om dem, også skal binde et protesterende mindretall når det dreier seg om sensitive opplysninger.
Det er her også naturlig å minne om at de store gjennombruddene i genetisk forskning for det første gjør det mulig stadig mer presist å kunne fastslå og kartlegge tilstander og egenskaper for datasubjektets biologiske linje til slektninger. Og, for det andre, vil omfattende og detaljert, genetisk viten om ett individ kunne representere etiske ’pekere’ mot andre som det kanskje ville være direkte umoralsk å oppsøke.
Samtidig må vi huske på at digitaliseringen av historiske kilder knyttet til personer, for eksempel kirkebøker og manntall, gjør det stadig enklere å få vite hva oldefar døde av og hvor bestefar bodde gjennom sitt livsløp – hvilket kan tilby pikante adresser for eksempel på Jæren.
Det myndige menneske
Det elektroniske verktøyet setter oss i stand til å trekke sensitive konklusjoner i sammenhengende analyser av hver for seg såre trivielle og banale data. VISA-bankens kunnskaper om mine innkjøp hos Meny i løpet av en måned, vil kunne fortelle urette vedkommende atskillig om mine vaner, preferanser og prioriteringer….
Hensikten bak personvernet er å fastholde – helst utdype – at borgeren blir behandlet og betraktet som ”Et Myndig Menneske”. En som blir tatt på alvor; en som har krav på respekt for sin integritet.
Umyndiggjørelse — endog i subtile former – vil kunne få uopprettelig negative konsekvenser for de pilarene vår samfunnsform – rettsstaten og demokratiet – hviler på. Derfor bør det offentlige utvise den største varsomhet når det gjelder tiltak som enten neglisjerer eller direkte desavuerer min styringsrett til opplysninger om meg selv.
Samlet sett er personopplysningsregistrene i stat og kommune gigantiske datavarehus. Der kan man finne det meste. Men før gjenbruket bør det offentlige ta den tiden, det bryderiet og de utgiftene som trengs for å skaffe frem et behandlingsgrunnlag: Et aktivt, informert og fritt samtykke.
Aggregerte data: Muligheter og fallgruver
Hittil har jeg i disse betraktningene tatt utgangspunkt i nominative persondata. Det er imidlertid også interessant å drøfte viderebruk av data som ikke kan knyttes direkte til personer — aggregerte data.
Det offentlige oppretter, forvalter og utvikler også persondatabaser med overdådige persondatamengder som i sin aggregerte form kan gi nyttig informasjon. Ikke minst for markedsførere, samfunnsplanleggere, utbyggere — eller journalister.
Britenes statistiske sentralbyrå har delt de forente kongdømmene inn i 103 definerte, sosio-geografiske typer. Med utgangspunkt i data fra de regelmessige folketellingene, kan de gi markedsførere nyttige opplysninger om hvor det kan lønne seg å satse. Og hvor definerte typer varer og tjenester statistisk sannsynlig ikke vil finne interesserte kjøpere.
Takket være gjeldende regler for masseutlevering av skattedata, er det nå en enkel sak i Norge å finne ut gjennomsnittlige karakteristika for et geografisk område som er definert som et postnummer.
På mine kanter av landet medførte dette at politiske partier tok hensyn til inntekts- og formuesforhold når de prioriterte innsatsen før seneste Stortingsvalg: — Her er det nok ikke mye å hente; her gidder vi ikke å gjennomføre noen ‘bank på’-aksjon… Muligens intet stort tap for de berørte av boikotten, men ikke desto mindre tankevekkende ?
For noen år siden økte antallet hjemløse i New York City plutselig og dramatisk. Byens borgermester ba om å få vite hva som karakteriserte denne plutselig voksende gruppen, og fant da frem til hvem som befant seg i risikogruppen — de som man kunne regne med sto i fare for utkastelse fra sine hjem og bosteder. Og så sendte han kommunale funksjonærer ut til dem i den hensikt å forebygge: Refinansiere, skaffe lån og nedbetalingsordninger osv. for borgere som kanskje ikke selv hadde de nødvendige ressurser for å utnytte eksisterende, men ikke påaktede ordninger.
En god journalist vil selvsagt vite noe om den invitasjon til forhastede slutninger om den enkelte enhver generalisering vil innebære. Ikke for ingenting sies det at ‘statistikk’ — nest etter de ‘sorte’ og de ‘hvite’ — er den mest brukte formen for løgn.
Det er altså fullt mulig å holde seg personvernlovgivningen etterrettelig og unngå overtramp i forhold til personopplysningsloven, men likevel komme galt av sted fordi man regner med at alt som karakteriserer den definerte gruppen automatisk også gjelder den enkelte medlem av den samme gruppen. Når for noen år siden en avis i California samkjørte listen over innehavere av kjørekort med listen over mottagere av offentlige bidrag til blinde og svaksynte, fant den ut at det kjørte 18 blinde omkring på statens veier.
Den slags blir det selvsagt fengende overskrifter av, men for at sammenstillingen av de to basene skal kunne gi edruelig mening, var det nødvendig for avisens medarbeidere å grave seg bakover i tallene.
Og selvfølgelig har man hørt om mannen som druknet i elven som var gjennomsnittlig 40 cm dyp.…?
[…] Apenes blogget i dag om at motviljen til å slette persondata rundt om øker. På tross av at «kontrakten» de er innsamlet med hjemmel i er utgått. «Kjekt å ha» er […]