Noen er bedre til å argumentere enn andre.
Som jeg beskrev i et tidligere blogginnlegg var problemet for kjønnsforsker Jørgen Lorentzen at han i programmet Hjernevask ikke fremstod som en forsker med særlig gode argumenter. Les Morgenbladet i dag og få med deg en som både kan argumentere og overbevise — og være morsom.
Gudmund Hernes forteller om gutten som har fått en ny hammer – alt trenger et slag!
En kan si mye om debatten rundt biologi/miljø som har oppstått i kjølvannet av dette programmet, men det gir i alle fall en god del interessant materiale dersom man er interessert i å se på de ulike partenes retorikk.
Flott av Hernes dette. Er kanskje spesielt imponert over det til tider svært ungdommelige (?) språket: “De fleste sykepleiere er kvinner – men i fjor var fire av ti som ble opptatt på Politihøgskolen kvinner. Pow!”
Hadde ikke trodd jeg skulle få se Gudmund Hernes skrive “Pow!” i Morgenbladet med det første.
Ellers kan man lese en fortsettelse av Lorentzens forsvar for sin sak i dagens Dagbladet (eller her: http://www.dagbladet.no/2010/03/15/kultur/debatt/debattinnlegg/hjernevask/homofili/10862524/). Hans innlegg er kanskje preget av en litt annen taktikk enn Hernes. Her er det kanskje litt mindre humor, og man får kanskje inntrykk av at Lorentzen prøver å formidle veldig mange komplekse tanker på liten spalteplass? Samtidig slår det meg at han muligens fortsatt er inne på et “refutatio-spor” ? (som omtalt av Kjeldsen på denne bloggen tidligere) Hva tror dere andre om dette? Er det et retorisk godt grep å framstille seg selv som et offer i en offentlig samtale av dette slaget?