Forskere som (ikke) blogger. Del 3 av 3

Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

I de førs­te to dele­ne av den­ne kor­te seri­en om fors­ker­blog­gen beskrev jeg først trekk ved blog­gen som gjør den til anti­te­sen til forsk­ning, men som sam­ti­dig gir en god mulig­het til for­mid­len­de tenke­skriv­ning. Der­til kom­mer at blog­gen er ikke bare et godt medi­um for å for­mid­le forsk­ning. Den er også ene­stå­en­de til å jus­te­re det bil­det medie­ne gir av vår forsk­ning eller offent­li­ge kom­men­ta­rer. Her kan vi kom­mu­ni­se­re uten mel­lom­mann. Når jeg har uttalt meg til avi­se­ne, blir det ikke all­tid helt som jeg had­de tenkt meg. Som regel går det bra, men det hen­der at jour­na­lis­ter mis­for­står det jeg sier. Man må hus­ke på at mini­mum 80 pro­sent av det fors­ke­re sier til medie­ne, er ute­latt. Slik må det være, og det er ikke min mening å kla­ge over jour­na­lis­te­ne, langt der­ifra. Ikke sjel­den vir­ker man som fors­ker både klo­ke­re, kla­re­re og mer kon­sis i avis­ar­tik­ke­len enn man måt­te ha hørt ut for jour­na­lis­ten i tele­fo­nen. På den annen side opp­står det uunn­gåe­lig mis­for­stå­el­ser og vrid­nin­ger i intervju.

Sli­ke pro­ble­mer kan man ret­te opp med et blogg­inn­legg. Når jeg har blitt inter­vju­et — sær­lig hvis jeg er uro­lig over for­mid­lin­gen og for­tolk­nin­gen av det jeg sa til jour­na­lis­ten — skri­ver jeg der­for noen gan­ger et blogg­inn­legg. Her får jeg sagt det jeg ikke fikk med som inter­vjuof­fer: nyan­se­rin­ge­ne som for­svant, eksemp­le­ne det ikke ble plass til, doku­men­ta­sjo­nen som ble for tung, og reson­ne­men­te­ne som vir­ket for lang­tek­ke­li­ge. Hvis noen skul­le kri­ti­se­re meg for det jeg (fak­tisk ikke) sa i et inter­vju, kan jeg all­tid hen­vi­se til blog­gen, hvor jeg med egne ord har skre­vet det jeg mener.

Enda en for­del med blog­gen er at man uten sto­re vans­ke­lig­he­ter kan benyt­te and­re uttrykk­s­må­ter enn skrift. Det er enkelt å leg­ge til bil­der, noe som i tryk­te teks­ter all­tid byr på pro­ble­mer med tek­nikk, ret­tig­he­ter og trykke­kva­li­tet. Og man kan enkelt len­ke til and­re sider og infor­ma­sjo­ner, man kan leg­ge inn video­er, gra­fikk og inter­ak­ti­ve modu­ler. Alt det­te gir oss fors­ke­re helt nye mulig­he­ter for forskningsformidling.

En blogg behøver ikke være en blogg

Det fore­gå­en­de inne­hol­der til­syne­la­ten­de en selv­mot­si­gel­se. På den ene siden pro­ble­ma­ti­se­rer jeg ver­di­en av blogg­sti­len for fors­ke­ren, på den and­re aner­kjen­ner jeg poten­sia­let i den­ne skrive­må­ten. Sva­ret er natur­lig­vis at beg­ge deler er til­fel­let. Og at vi som er fors­ke­re — og and­re i sam­me situa­sjon — må for­sø­ke å utnyt­te for­de­le­ne sam­ti­dig som vi unn­går problemene.

Men først og fremst bør vi kan­skje revur­de­re hva en (forsker)blogg er, bør og kan være. I begyn­nel­sen var jeg som sagt opp­tatt av at jeg skul­le skri­ve en rik­tig blogg; det vil si skri­ve hyp­pi­ge inn­legg som var for­skjel­li­ge fra and­re medi­er, tekst­ty­per og gen­rer jeg skrev eller for­mid­let i: den viten­ska­pe­li­ge artik­ke­len, kro­nik­ken i avi­sen, boken. Men tan­ken om at jeg bur­de føl­ge blog­gens kon­ven­sjo­ner, før­te ikke til så mye annet enn en sær form for dår­lig sam­vit­tig­het for­di jeg skrev for sjel­den, for langt og for upersonlig.

Jeg var — og er — som Mar­tin Grü­ner Lar­sen skrev i artik­ke­len jeg tid­li­ge­re omtal­te, en «peri­ode­blog­ger». Jeg kan pub­li­se­re med noen dagers inter­vall, men noen gan­ger kan det gå måne­der uten en lyd. Det er ikke sær­lig blogg-aktig. «Peri­ode­blog­ger» er en fak­tu­ell kon­sta­te­ring, men utvil­somt også en vur­de­ren­de beskri­vel­se av at jeg ikke er en helt rik­tig blog­ger. Som en god kol­le­ga lot meg for­stå: Din blogg er vel egent­lig ikke en blogg. Beg­ge deler er kan­skje kor­rekt, men jeg føler ikke len­ger noe ube­hag ved det­te. Ikke for­di jeg nå har lært meg blogg-gen­ren og ende­lig blog­ger «rik­tig», men for­di jeg gans­ke enkelt ikke bryr meg om hvor­vidt min blogg er en blogg eller ikke — så len­ge den hjel­per meg med å skri­ve om mine fag­li­ge inter­es­ser og for­hå­pent­lig gir inter­es­san­te og nyt­ti­ge inn­sik­ter til de som leser det jeg skriver.

Mine blogg­inn­legg er ret­tet mot dem i den bre­de offent­lig­he­ten som er inter­es­sert i kom­mu­ni­ka­sjon og reto­rikk — inklu­siv mine stu­den­ter. Jeg skri­ver ikke sær­lig per­son­lig, selv om jeg til tider bru­ker meg selv i teks­te­ne. Jeg skri­ver ofte leng­re og mer utdy­pen­de enn blog­ge­re van­lig­vis gjør. Som regel min­ner mine inn­legg mer om artik­ler enn om blogg­inn­legg. Noen gan­ger blir de så lan­ge at jeg deler dem opp i del en og del to; noen gan­ger til og med i tre deler. Kort sagt gjør jeg nær­mest det mot­sat­te av det Even Wil­liams defi­ne­rer som blog­ging: Jeg skri­ver sjel­den, langt og upersonlig.

Det vik­ti­ge for oss som er fors­ke­re, vil jeg mene, er at vi ikke uten vide­re aksep­te­rer hva en (forsker)blogg er eller skal være. Vi bør fri­gjø­re oss fra gen­re­for­vent­nin­ge­nes tvangs­trøye og i ste­det se på tek­no­lo­gi­ens mulig­he­ter. Selv er jeg ikke spe­si­elt inter­es­sert i de kor­te, jevn­li­ge og aktu­el­le opp­da­te­rin­ge­ne på min egen blogg. I begyn­nel­sen skrev jeg ofte om aktu­el­le saker som opp­tok de fles­te. Jeg utdy­pet og kom­men­ter­te saker som alle­re­de ble kom­men­tert i nyhe­te­ne. Men tran­gen til å være aktu­ell har mins­ket. Da jeg fulg­te valg­kam­pen i USA i høst, berør­te jeg som regel det medie­ne var opp­tatt av, for eksem­pel pre­si­dent­de­bat­te­ne mel­lom Barack Oba­ma og Mitt Rom­ney. Men egent­lig skrev jeg mer om debat­ter som ble avholdt for mer enn 20 og 30 år siden: om debat­ten mel­lom Ronald Rea­gan og Wal­ter Mon­da­le eller mel­lom Jim­my Car­ter og Gerald Ford. Med det håpet jeg å gi en his­to­risk ram­me til det vi så på fjern­sy­net, hel­ler enn bare å kom­men­te­re aktu­el­le hen­del­ser. Sam­ti­dig er dis­se teks­te­ne tenkt som tid­li­ge utkast til et kapit­tel om ame­ri­kans­ke pre­si­dent­de­bat­ter. Men det bes­te med blog­gen er anta­ge­lig at jeg kan vise bil­der og video­klipp fra debat­ter og taler, slik at lese­ren selv kan se og høre nøy­ak­tig hva kan­di­da­te­ne sa, og hvor­dan de sa det. Det gir en helt annen nær­het til eksemp­ler og empi­risk mate­ria­le enn den ver­ba­le beskrivelsen.

Du ikke ha en blogg hvis du er forsker, men kanskje du skulle prøve likevel …

Det er alt­så ingen natur­lov som bestem­mer hvor­dan en fors­ker skal utfor­me og skri­ve sin blogg. Men det er vik­tig at man har et mål med blog­gen sin. Hvis man i det hele tatt skal ha en blogg. Det er et sys­te­ma­tisk press på fors­ke­re, poli­ti­ke­re, virk­som­he­ter og orga­ni­sa­sjo­ner som sier at man være på*. Du være på Face­bo­ok, du være på Twit­ter, og du ha en blogg. Men det du ikke. Og hvis du like­vel skal være på, bør du vite hvor­for du er på. Hvor­for har du en blogg? Hva vil du med den? Hva er for­må­let?

Det avgjø­ren­de spørs­må­let er om blog­gen er det ret­te red­ska­pet for å nå dine mål. Fors­ke­rens mål er fast­satt ved lov: Det er å fors­ke, under­vi­se og for­mid­le. Blog­gen kan benyt­tes til alle tre. Og hvis du som fors­ker skul­le vel­ge å lage en blogg, er det nyt­tig å hus­ke på at den slett ikke behø­ver å være en rik­tig blogg. Det vik­tigs­te er at den gjør det du øns­ker at den skal gjøre.

(Fors­ke­re som (ikke) blog­ger. Del 3 av 3)
En annen ver­sjon av den­ne teks­ten har tid­li­ge­re vært pub­li­sert i Pro­sa 6/2012

TEMA

F

orsknin
g

26 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen