Brukerne har også et ansvar

Opphavsretten trenger en grundig reform, men uten brukerne på laget vil den ikke lykkes, skriver Olav Anders Øvrebø.

En ver­sjon av dette inn­legget er også pub­lis­ert som bidrag til en debatt om opphavs­ret­tens framtid på Dagbladet.nos debattsider.

Reg­lene for opphavs­rett ble laget i den analoge epo­ken og har ikke gjen­nomgått store endringer de siste årene. Å være en lov­ly­dig bruk­er av dig­i­tale medi­er i denne situ­asjo­nen er ikke bare enkelt. Det betyr ikke at alt bruk­erne finner på skal aksepteres uten videre.

I Dagbladet.nos debatt har mange diskutert fildel­ing av musikk og filmer/TV-pro­gram­mer. Fildel­ing er en sterk sym­bol­sak som fort kan ta opp­merk­somheten vekk fra minst like vik­tige spørsmål.

Ville du vært glad for at noen bruk­te bildet ditt uten tilla­telse? Antake­lig ikke

Mange debat­tan­ter er hjertens enige om plate­sel­skapenes uduge­lighet. Det kan være mye i det, men det er en fare for at debat­ten nå blir repet­i­tiv og lite kon­struk­tiv. Struk­turen­drin­gene ram­mer ikke bare musikk og TV. Løs­nin­gene må være prin­sip­ielle og virke for alle medieformer.

La oss ta et tenkt eksem­pel. Jonas Bendik­sen er den første norske fotografen som er blitt medlem i det leg­en­dariske fotografkollek­tivet Mag­num. La oss nå si at et nettma­gasin betaler Bendik­sen for å pub­lis­ere et av bildene hans. Du ser bildet og synes det er fint — så fint at du høyrek­likker på musen, kopier­er bildet og i løpet av noen små sekun­der repub­lis­er­er det på din egen blogg. Nå pry­der Mag­num-fotografens bilde ditt eget lille hjørne på net­tet. Stilig?

Nei, fak­tisk ikke. Bak bildet lig­ger føl­gende pros­ess­er (og dette vet du egentlig): Bendik­sen har investert enormt med tid og innsats på å komme seg dit han er i dag — i utdan­ning, sko­ler­ing og arbeid. Slik har han bygd opp kom­petansen som er forut­set­nin­gen for at han kan ta slike bilder. I til­legg har han reist ver­den rundt på repor­tas­je. Alt dette må finan­sieres. Noe må også en fotograf leve av. Og nå synes du alt­så at du har rett til å pub­lis­ere bildet hans? Det er jo så enkelt å gjøre det! Kopi­en er jo perfekt!

Nei, du har ikke og bør ikke ha en slik rett. Hvis du var i Bendik­sens sted, ville du vært glad for at noen bruk­te bildet ditt uten tilla­telse? Antake­lig ikke.

Men det finnes en løs­ning, og den er snublende nær: Hvis han selv vil, kan Bendik­sen gi deg og andre net­tbrukere lov til å bruke bildet, på bestemte vilkår.

Dette bør være kjer­nen i refor­men som må komme i opphavs­rettslig tenkn­ing, regler og prak­sis. Så hold ut, nå kom­mer snart det pos­i­tive budskapet.

Ram­mev­er­ket er allerede laget til et sys­tem der hva bruk­erne kan gjøre og ikke gjøre med bilder, tekst, musikk og så videre blir reg­ulert av flek­si­ble lisenser. Det het­er Cre­ative Com­mons — den kreative all­men­nin­gen — og er designet for å sikre at teknolo­giens muligheter kan utnyttes til sam­fun­nets beste. Ja, vi kan og bør dele infor­masjon og opplevelser og skape nye verk selv, og vi kan gjøre det uten at all opphavs­rett kastes over bord. Og uten at musikk- og film­bran­sjene monop­o­lis­er­er alt, øde­leg­ger brukerop­plevelsen og sak­søk­er “pirater” med absurde økonomiske krav.

“Wan­na work togeth­er?” Denne videoen fork­lar­er hvor­dan Cre­ative Com­mons fun­ger­er (på engelsk).

Cre­ative Com­mons-lisensene lar Jonas Bendik­sen gi deg ret­ten til å repub­lis­ere og til og med endre på bildene hans, under visse forut­set­ninger. For eksem­pel at det bare skjer i en ikke-kom­mer­siell sam­men­heng, eller at du må bruke en tilsvarende lisens hvis du vil pub­lis­ere ver­ket du skaper når du bear­bei­der bildet hans videre (han må selvsagt også fort­satt ha muligheten til ikke å gi deg noen slike ret­tigheter). Du får nye muligheter, men de krev­er også at du tar ans­var. I Vox Pub­li­ca har vi illus­tr­ert flere artik­ler med bilder med Cre­ative Com­mons-lisens. Eksem­pler: Fred­spris-kom­men­tar, Viet­nam-analyse, grenseover­skri­dende Europa-debatt.

Havet av amatør­er vil også føre til et større sug etter orig­i­nalitet og talent

I dag er nok Cre­ative Com­mons noe bare de spe­sielt inter­esserte har hørt om og tatt i bruk. En grunn er at det ikke er bruk­er­vennlig nok. Det må lages et strøm­lin­je­formet sys­tem der bruk­erne umid­del­bart forstår hva slags lisens de har foran seg og hva slags betingelser som er knyt­tet til den. Det er ikke så under­lig at dette tar tid. Det er først de siste årene at så mange brukere har fått muligheten til selv å bli pro­dusen­ter. Tidligere har det ikke vært nød­vendig å vite særlig mye om opphavs­rett. Om ti år må denne kunnskapen ha blitt en del av allmenndannelsen.

Vi må alt­så finne en ny mid­delvei. Ret­tighets­fun­da­men­tal­isme og retts­for­føl­gelse a la musikk- og film­bran­sjen er ikke løs­nin­gen, men det er ikke totalt anar­ki heller. Her må store ting skje både på sys­tem­nivå, blant pro­dusen­tene og blant brukerne:

1. Opphavs­rettsre­g­lene må endres. Cre­ative Com­mons-lisenser eller lig­nende må for­muleres og hvis nød­vendig må lovver­ket tilpasses.

2. Bruk­er­venn­ligheten må forbedres. Det må lages et stan­dard­is­ert sys­tem som informer­er bruk­erne om lisenser og videre­bruk på en effek­tiv måte. I dag er det i mange til­feller mildt sagt vanske­lig å skaffe seg over­sikt over hva som er aksept­abel bruk og hva som ikke er det.

3. Bruk­erne må ta ans­var. Vi må sam­men utvikle en ny, raus pub­lis­er­ingskul­tur. Dette inklud­er­er å lenke til kilden for ver­ket vi siter­er eller bringer videre. Aldri har muligheten vært større til å ære den som æres bør. Vis god sitatskikk, vær med på å dele kunnskap og opplevelser. Den kul­turelle blom­strin­gen net­tet leg­ger til rette for er avhengig av at vi forstår at vi skal og kan bygge på hveran­dres arbei­der, men på åpent og ærlig vis.

4. Opphavs­rett må læres i skolen. I dag kan en møte stu­den­ter på uni­ver­sitet­snivå som er helt blanke på dette og ikke engang vet at de ikke kan repub­lis­ere Jonas Bendik­sens bilder uten videre. Dig­i­tal kom­petanse skal inn i skolen på alle nivåer, het­er det nå. Opphavs­rett må også læres — i praksis.

5. Pro­dusen­tene må gå foran. Ret­tighet­shav­erne og pro­dusentenes organ­isas­jon­er må endelig komme seg på offen­siv­en. Vi må for­vente av for­fat­ter­foreninger, for­leg­ger­foreninger, jour­nal­ist­lag, regis­sør­for­bund og så videre at det er de som går foran i å skape et åpent, raust og logisk sys­tem for for­valt­ning av ret­tigheter knyt­tet til åndsverk i den dig­i­tale mediealderen. Til nå har hold­nin­gen vært sørgelig defen­siv der i går­den. Kreftene er blitt brukt på å kjempe mot nyskap­ing og van­lige brukere.

Poten­sialet er der for at Cre­ative Com­mons — eller et lig­nende sys­tem — kan hjelpe oss ut av dagens umulige valg mel­lom ret­tighets­fun­da­men­tal­isme og anar­ki. Uansett står vi foran store endringer. Mag­num-fotografene levde lenge godt i den analoge epo­ken. De kunne selge eksklu­sive ret­tigheter til sine bilder dyrt i hvert enkelt land, og klarte å kon­trollere spred­nin­gen av bildene sine. Denne ver­de­nen kom­mer ikke tilbake. I dag må også en Jonas Bendik­sen forholde seg til at bildene er blitt dig­i­tale og bruk­erne er blitt pro­dusen­ter. Kun­st­nere, for­fat­tere og jour­nal­is­ter må finne en ny bal­anse mel­lom å dele sine verk med pub­likum uten ved­er­lag og å selge ret­tigheter. De må finne andre inntek­t­skilder — og dette skjer jo allerede, slik Eirik Newth og andre har påpekt.

Et reformert sys­tem for opphavs­rett vil gi alle som ønsker det større muligheter til å bli aktive brukere og bidra til den dig­i­tale kul­turen. Det er ingen grunn til å være redd for at musikk­tal­en­ter ikke skal bli oppdaget eller at stor lit­ter­atur ikke skal bli skrevet for­di kul­turen er blitt dig­i­tal og ret­tigheter må for­valtes på en ny måte. Den kul­turelle pro­duk­sjo­nen vil øke, men havet av amatør­er vil også føre til et større sug etter orig­i­nalitet og talent.

Se også:

1 KOMMENTAR

  1. […]  Litt moralis­erende og totalt bom­skudd på bruken av “totalt anar­ki”. Alter­na­tivet til infor­masjons-anar­ki på inter­nett er total overvåkn­ing og sen­sur eller et friv­il­lighets­basert anark­istisk regime ala CC. Les en ellers god artikkel av Olav Anders Øvre­bø på Vox Publica. […]

til toppen