En versjon av dette innlegget er også publisert som bidrag til en debatt om opphavsrettens framtid på Dagbladet.nos debattsider.
Reglene for opphavsrett ble laget i den analoge epoken og har ikke gjennomgått store endringer de siste årene. Å være en lovlydig bruker av digitale medier i denne situasjonen er ikke bare enkelt. Det betyr ikke at alt brukerne finner på skal aksepteres uten videre.
I Dagbladet.nos debatt har mange diskutert fildeling av musikk og filmer/TV-programmer. Fildeling er en sterk symbolsak som fort kan ta oppmerksomheten vekk fra minst like viktige spørsmål.
Ville du vært glad for at noen brukte bildet ditt uten tillatelse? Antakelig ikke
Mange debattanter er hjertens enige om plateselskapenes udugelighet. Det kan være mye i det, men det er en fare for at debatten nå blir repetitiv og lite konstruktiv. Strukturendringene rammer ikke bare musikk og TV. Løsningene må være prinsipielle og virke for alle medieformer.
La oss ta et tenkt eksempel. Jonas Bendiksen er den første norske fotografen som er blitt medlem i det legendariske fotografkollektivet Magnum. La oss nå si at et nettmagasin betaler Bendiksen for å publisere et av bildene hans. Du ser bildet og synes det er fint — så fint at du høyreklikker på musen, kopierer bildet og i løpet av noen små sekunder republiserer det på din egen blogg. Nå pryder Magnum-fotografens bilde ditt eget lille hjørne på nettet. Stilig?
Nei, faktisk ikke. Bak bildet ligger følgende prosesser (og dette vet du egentlig): Bendiksen har investert enormt med tid og innsats på å komme seg dit han er i dag — i utdanning, skolering og arbeid. Slik har han bygd opp kompetansen som er forutsetningen for at han kan ta slike bilder. I tillegg har han reist verden rundt på reportasje. Alt dette må finansieres. Noe må også en fotograf leve av. Og nå synes du altså at du har rett til å publisere bildet hans? Det er jo så enkelt å gjøre det! Kopien er jo perfekt!
Nei, du har ikke og bør ikke ha en slik rett. Hvis du var i Bendiksens sted, ville du vært glad for at noen brukte bildet ditt uten tillatelse? Antakelig ikke.
Men det finnes en løsning, og den er snublende nær: Hvis han selv vil, kan Bendiksen gi deg og andre nettbrukere lov til å bruke bildet, på bestemte vilkår.
Dette bør være kjernen i reformen som må komme i opphavsrettslig tenkning, regler og praksis. Så hold ut, nå kommer snart det positive budskapet.
Rammeverket er allerede laget til et system der hva brukerne kan gjøre og ikke gjøre med bilder, tekst, musikk og så videre blir regulert av fleksible lisenser. Det heter Creative Commons — den kreative allmenningen — og er designet for å sikre at teknologiens muligheter kan utnyttes til samfunnets beste. Ja, vi kan og bør dele informasjon og opplevelser og skape nye verk selv, og vi kan gjøre det uten at all opphavsrett kastes over bord. Og uten at musikk- og filmbransjene monopoliserer alt, ødelegger brukeropplevelsen og saksøker “pirater” med absurde økonomiske krav.
“Wanna work together?” Denne videoen forklarer hvordan Creative Commons fungerer (på engelsk).
Creative Commons-lisensene lar Jonas Bendiksen gi deg retten til å republisere og til og med endre på bildene hans, under visse forutsetninger. For eksempel at det bare skjer i en ikke-kommersiell sammenheng, eller at du må bruke en tilsvarende lisens hvis du vil publisere verket du skaper når du bearbeider bildet hans videre (han må selvsagt også fortsatt ha muligheten til ikke å gi deg noen slike rettigheter). Du får nye muligheter, men de krever også at du tar ansvar. I Vox Publica har vi illustrert flere artikler med bilder med Creative Commons-lisens. Eksempler: Fredspris-kommentar, Vietnam-analyse, grenseoverskridende Europa-debatt.
Havet av amatører vil også føre til et større sug etter originalitet og talent
I dag er nok Creative Commons noe bare de spesielt interesserte har hørt om og tatt i bruk. En grunn er at det ikke er brukervennlig nok. Det må lages et strømlinjeformet system der brukerne umiddelbart forstår hva slags lisens de har foran seg og hva slags betingelser som er knyttet til den. Det er ikke så underlig at dette tar tid. Det er først de siste årene at så mange brukere har fått muligheten til selv å bli produsenter. Tidligere har det ikke vært nødvendig å vite særlig mye om opphavsrett. Om ti år må denne kunnskapen ha blitt en del av allmenndannelsen.
Vi må altså finne en ny middelvei. Rettighetsfundamentalisme og rettsforfølgelse a la musikk- og filmbransjen er ikke løsningen, men det er ikke totalt anarki heller. Her må store ting skje både på systemnivå, blant produsentene og blant brukerne:
1. Opphavsrettsreglene må endres. Creative Commons-lisenser eller lignende må formuleres og hvis nødvendig må lovverket tilpasses.
2. Brukervennligheten må forbedres. Det må lages et standardisert system som informerer brukerne om lisenser og viderebruk på en effektiv måte. I dag er det i mange tilfeller mildt sagt vanskelig å skaffe seg oversikt over hva som er akseptabel bruk og hva som ikke er det.
3. Brukerne må ta ansvar. Vi må sammen utvikle en ny, raus publiseringskultur. Dette inkluderer å lenke til kilden for verket vi siterer eller bringer videre. Aldri har muligheten vært større til å ære den som æres bør. Vis god sitatskikk, vær med på å dele kunnskap og opplevelser. Den kulturelle blomstringen nettet legger til rette for er avhengig av at vi forstår at vi skal og kan bygge på hverandres arbeider, men på åpent og ærlig vis.
4. Opphavsrett må læres i skolen. I dag kan en møte studenter på universitetsnivå som er helt blanke på dette og ikke engang vet at de ikke kan republisere Jonas Bendiksens bilder uten videre. Digital kompetanse skal inn i skolen på alle nivåer, heter det nå. Opphavsrett må også læres — i praksis.
5. Produsentene må gå foran. Rettighetshaverne og produsentenes organisasjoner må endelig komme seg på offensiven. Vi må forvente av forfatterforeninger, forleggerforeninger, journalistlag, regissørforbund og så videre at det er de som går foran i å skape et åpent, raust og logisk system for forvaltning av rettigheter knyttet til åndsverk i den digitale mediealderen. Til nå har holdningen vært sørgelig defensiv der i gården. Kreftene er blitt brukt på å kjempe mot nyskaping og vanlige brukere.
Potensialet er der for at Creative Commons — eller et lignende system — kan hjelpe oss ut av dagens umulige valg mellom rettighetsfundamentalisme og anarki. Uansett står vi foran store endringer. Magnum-fotografene levde lenge godt i den analoge epoken. De kunne selge eksklusive rettigheter til sine bilder dyrt i hvert enkelt land, og klarte å kontrollere spredningen av bildene sine. Denne verdenen kommer ikke tilbake. I dag må også en Jonas Bendiksen forholde seg til at bildene er blitt digitale og brukerne er blitt produsenter. Kunstnere, forfattere og journalister må finne en ny balanse mellom å dele sine verk med publikum uten vederlag og å selge rettigheter. De må finne andre inntektskilder — og dette skjer jo allerede, slik Eirik Newth og andre har påpekt.
Et reformert system for opphavsrett vil gi alle som ønsker det større muligheter til å bli aktive brukere og bidra til den digitale kulturen. Det er ingen grunn til å være redd for at musikktalenter ikke skal bli oppdaget eller at stor litteratur ikke skal bli skrevet fordi kulturen er blitt digital og rettigheter må forvaltes på en ny måte. Den kulturelle produksjonen vil øke, men havet av amatører vil også føre til et større sug etter originalitet og talent.
Se også:
- Lawrence Lessig: Verdiene Creative Commons bygger på.
- Jon Hoem: Må vi alle bli digitale forbrytere?
- Olav Torvund: Folk og røvere på det digitale markedet
[…] Litt moraliserende og totalt bomskudd på bruken av “totalt anarki”. Alternativet til informasjons-anarki på internett er total overvåkning og sensur eller et frivillighetsbasert anarkistisk regime ala CC. Les en ellers god artikkel av Olav Anders Øvrebø på Vox Publica. […]