Må vi alle bli digitale forbrytere?

En dårlig tilpasset åndsverklov tvinger folk som vil delta i den digitale offentligheten til å bli lovbrytere. Uten kopiering, ingen sitering. Uten sitering, ingen samfunnsdebatt, skriver Jon Hoem.

Jon Hoem er pro­sjekt­le­der ved Høg­sko­len i Ber­gen og dok­tor­grads­sti­pen­diat ved NTNU. Han har i fle­re år fulgt utvik­lin­gen av digi­ta­le medi­er både i teori og prak­sis, blant annet gjen­nom sitt eget nett­sted Infodesign.no. Han står også bak ini­tia­ti­vet Film­ar­ki­vet, som gjør eld­re fil­mer og film­opp­tak til­gjen­ge­lig på net­tet. OPPDATERING 5. febru­ar: Artik­ke­len inne­hol­der en fak­tisk feil som for­fat­ter er blitt gjort opp­merk­som på. Den feil­ak­ti­ge påstan­den er over­strø­ket, og en kor­ri­ge­ren­de set­ning til­føyd i klam­me­pa­ren­tes på sam­me sted i teks­ten.

Nett­ste­der som MyS­pace, YouT­ube, Goog­le Video med fle­re har gjort pub­li­se­ring av video­ma­te­ria­le til­gjen­ge­lig for enhver med til­gang til inter­nett. Mye av mate­ria­let som (re-) pub­li­se­res er i sin hel­het skapt av and­re, for eksem­pel når noen las­ter opp de sis­te epi­so­de­ne av en fjern­syns­se­rie. Det­te er imid­ler­tid rela­tivt opp­lag­te lov­brudd, noe den­ne artik­ke­len ikke vil dis­ku­te­re ytter­li­ge­re. Mitt anlig­gen­de er hvor­dan enkelt­per­soner kan pub­li­se­re eget mate­ria­le, enten i form av egen­pro­du­ser­te video­er, kri­tis­ke arbei­der som inklu­de­rer and­res ytrin­ger i form av sitat, samt deri­va­ti­ve verk — det vil si nye, uni­ke verk, som i hoved­sak er basert på mate­ria­le pro­du­sert av and­re.

Selv de lær­de stri­des om hva som er til­latt

Sam­ti­dig med at vi som enkelt­per­soner får nye pub­li­se­rings­mu­lig­he­ter, tar de tra­di­sjo­nel­le medie­sel­ska­pe­ne, som aviser og kring­kas­te­re, i øken­de grad i bruk lyd og leven­de bil­der som sen­tra­le virke­mid­ler på sine nett­si­der (f. eks. VGTV som her gjør gjen­bruk av et opp­tak fra Stor­tin­get). Vi ser der­med begyn­nel­sen på en utvik­ling der de audio­vi­su­el­le medie­ne får en ny betyd­ning i offent­lig­he­ten. Tid­li­ge­re var dis­se medie­ne for­be­holdt aktø­rer med bety­de­li­ge øko­no­mis­ke res­sur­ser, noe som len­ge med­før­te at utvik­lin­gen av de per­son­li­ge pub­li­se­rings­for­me­ne på inter­nett i all hoved­sak har vært tekst­ba­ser­te, sup­plert med still­bil­der. Når de audio­vi­su­el­le medie­ne nå blir til­gjen­ge­li­ge for enhver, end­res for­ut­set­nin­ge­ne for hvor­dan enkelt­per­soner gjen­nom per­son­lig pub­li­se­ring kan ta del i et offent­lig ord­skif­te.

En for­ut­set­ning for offent­lig dis­ku­sjon er først og fremst at del­ta­ger­ne sik­res til­gang til infor­ma­sjon, men minst like vik­tig er del­ta­ger­nes mulig­het til å site­re and­res ytrin­ger på en enkel måte. I nett­ba­ser­te medi­er betyr det­te at det må være enkelt å refe­re­re (len­ke), sam­ti­dig som bru­ker­ne kan være sik­re på at infor­ma­sjo­nen de for­hol­der seg til er til­gjen­ge­lig over en viss tid. Alle dis­se for­hol­de­ne opp­sum­me­rer sam­ti­dig de mest sen­tra­le for­ut­set­nin­ge­ne for det vi kan kal­le per­son­lig pub­li­se­ring. Ingen av dis­se for­ut­set­nin­ge­ne er imid­ler­tid gitt, kan­skje sær­lig når det gjel­der audio­vi­su­elt inn­hold: Det er langt fra tri­vi­elt å site­re, man kan peke, men sjel­den til annet enn begyn­nel­sen av en lyd- eller video­fil. Når jeg vil hen­vi­se til et utdrag fra en video­fil har jeg nett­opp behov for å len­ke direk­te til en spe­si­fikk del av en video- eller lyd­fil.

Utvik­lin­gen går imid­ler­tid i ret­ning av at de fles­te pro­blem­stil­lin­ge­ne lar seg løse rent tek­nisk. Dis­se løs­nin­ge­ne blir dess­uten i øken­de grad til­gjen­ge­lig i form av gra­tis­tje­nes­ter. Et opti­mis­tisk syn på frem­ti­den inne­bæ­rer der­med at ytrin­ger og sitat­mu­lig­he­ter knyt­tet til audio­vi­su­elt inn­hold vil bli til­gjen­ge­lig for «alle», uten krav til sær­lig tek­nisk kom­pe­tan­se.

I en situa­sjon der man­ge av de tek­nis­ke hind­rin­ge­ne byg­ges ned, er det grunn til å reflek­te­re over hvor­vidt de fles­te hind­rin­ge­ne som dagens nett­pub­li­sis­ter møter er knyt­tet til juri­dis­ke for­hold. Pro­ble­met er at det skal lite til før ingen len­ger er eni­ge om hva som er lov­lig. Som bru­ker og inn­holds­pro­du­sent er jeg der­med over­latt til meg selv når jeg skal vur­de­re spørs­mål som: «Når kan en kopisper­re bry­tes?», «Hva er et sitat?», «Hvor­dan for­hol­der jeg meg til uli­ke avta­ler?» etc. Pro­blem­stil­lin­ge­ne er ikke nød­ven­dig­vis av ny dato, men på grunn av utvik­lin­gen av tek­nikk og tje­nes­ter blir de aktu­el­le for sta­dig fle­re. Som leg­mann for­sø­ker jeg der­for å nær­me meg det som gjer­ne beteg­nes som «imma­te­ri­el­le ret­tig­he­ter», med utgangs­punkt som: for­fat­ter, pub­li­sist, lærer, fors­ker, nett­bru­ker, far, osv. Vi har alle man­ge for­skjel­li­ge rol­ler, og vi møter pro­blem­stil­lin­ger knyt­tet til opp­havs­rett i de fles­te av dem.

De fles­te pro­blem­stil­lin­ge­ne lar seg løse rent tek­nisk

Nett­opp for­di vi møter opp­havs­ret­ten på så man­ge områ­der i livet, er det av vesent­lig betyd­ning at det­te ikke ute­luk­ken­de blir et spørs­mål som involve­rer byrå­kra­ter og juris­ter. I det føl­gen­de vil jeg pre­sen­te­re et utvalg kon­kre­te eksemp­ler eller «case» som kan bely­se noen av dis­se pro­blem­stil­lin­ge­ne. Jeg kom­mer ikke fram til man­ge eksak­te svar, men her ser det ut til at jeg er i «godt» sel­skap:

Selv de lær­de stri­des om hva som er til­latt

.

Pro­ble­me­ne synes å være knyt­tet til at dagens lov­verk dels er for­vir­ren­de og for dår­lig til­pas­set digi­ta­le medi­er, noe som lett tvin­ger lov­ly­di­ge men­nes­ker ut i lovens grense­land. Skal man være på den sik­re siden, er det tryg­ges­te å la være å gjen­gi noen form for inn­hold i en offent­lig sam­men­heng. Det er imid­ler­tid ikke en situa­sjon vi kan fin­ne oss i, da det effek­tivt vil for­hind­re offent­lig debatt. I det føl­gen­de vil jeg vise noen kon­kre­te eksemp­ler på hvil­ke pro­ble­mer jeg har støtt på gjen­nom uli­ke for­mer for (re-)publisering av audio­vi­su­elt inn­hold på inter­nett. Avslut­nings­vis anty­der jeg noen alter­na­ti­ve ret­nin­ger utvik­lin­gen kan ta, og hva som kan gjø­res for å sik­re en mest mulig fri offent­lig debatt også i en digi­tal, audio­vi­su­ell medie­ver­den.

Gjen­bruk av eld­re film­ma­te­ria­le
«Ber­gens­fil­men, 1942» — på Goog­le Video.

Etter at jeg la den såkal­te «Ber­gens­fil­men» fra 1942 ut på Goog­le Video, gjor­de en kol­le­ga meg opp­merk­som på at den også er til­gjen­ge­lig gjen­nom en tje­nes­te kalt Filmarkivet.no. Her kan man se den sam­me video­en, men mot beta­ling. Min kol­le­ga stil­te spørs­mål ved om jeg ikke der­med had­de lagt ut fil­men i strid med ret­tig­hets­ha­ver­nes opp­havs­rett. Jeg men­te at det­te ikke var til­fel­le, men hen­vend­te meg for sik­ker­hets skyld til Filmarkivet.no per epost. Etter en tid fikk jeg svar fra Norsk film­in­sti­tutt, der jeg ble for­talt at jeg ikke kan pub­li­se­re noe av det­te mate­ria­let for­di Norsk Film har over­dratt ret­tig­he­te­ne til Film­in­sti­tut­tet. Jeg ble bedt om å fjer­ne video­en øye­blik­ke­lig.

Pro­blem­stil­lin­gen er imid­ler­tid ofte mer kom­pleks, og det er slett ikke sik­kert at de opp­lys­nin­ge­ne man får fra «ret­tig­hets­ha­ver­ne» fak­tisk er kor­rek­te. I ånds­verk­lo­ven § 45 står det om «lyd­opp­tak og film»:

«Ver­net etter den­ne bestem­mel­se varer i 50 år etter utlø­pet av det år inn­spil­lin­gen fant sted. Der­som opp­ta­ket i løpet av det­te tids­rom offent­lig­gjø­res varer ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år opp­ta­ket førs­te gang ble offent­lig­gjort.»

Slik jeg for­står det­te, utløp det øko­no­mis­ke ver­net av Ber­gens­fil­men i 1992, da den­ne fil­men «falt i det fri». Det vil alt­så si at ingen len­ger kan påbe­ro­pe seg noen øko­no­mis­ke ret­tig­he­ter knyt­tet til den­ne fil­men. [Det­te er ikke rik­tig, noe Olav Tor­vund påpe­ker i sine kom­men­ta­rer til min artik­kel. Det er pro­du­sen­tens (i det­te til­fel­let Norsk Films) ret­tig­he­ter som opp­hø­rer etter 50 år, mens opp­havs­men­ne­nes øko­no­mis­ke ret­tig­he­ter er uend­ret inn­til 70 år etter deres døds­år.] Jeg spur­te der­for Norsk film­in­sti­tutt med hen­vis­ning til §45, men fikk ikke noe svar.

Bak­tep­pet er det­te: Norsk film­in­sti­tutt, NRK og Nasjo­nal­bi­blio­te­ket er insti­tu­sjo­ner som sit­ter på sto­re meng­der gam­melt audio­vi­su­elt mate­ria­le. Gjen­bruk av det­te har stort poten­si­al, ikke minst i under­vis­nings­sam­men­heng. Bare i Nasjo­nal­bi­blio­te­kets arki­ver fin­nes det 55.000 rul­ler doku­men­tar- og spille­film fra ca. 1905 til ca. 1952.

Det aller mes­te av det­te er falt i det fri, det digi­ta­li­se­res sak­te men sik­kert, men det er slett ikke sik­kert pub­li­sis­ter får til­gang til det­te. I frust­ra­sjon over mang­len­de til­gang til norsk, his­to­risk film­ma­te­ria­le etab­ler­te jeg mitt eget film­ar­kiv hvor jeg pre­sen­te­rer fil­mer som har falt i det fri. Eksemp­ler: The Mark of Zor­ro fra 1920. Alad­din and the Won­der­ful Lamp fra 1934.

Kan­skje er det nett­opp gjen­bru­ken man er redd for? Video­en neden­for kom­bi­ne­rer et klipp av Kong Haa­kon idet han ankom­mer Nor­ge for førs­te gang. Det­te opp­ta­ket var selv­sagt opp­rin­ne­lig uten lyd, men jeg fant et lyd­klipp av kon­gens tale og remik­set det hele. Resul­ta­tet er der­med ikke his­to­risk kor­rekt, men like­fullt et uttrykk som til­fø­rer noe til de opp­rin­ne­li­ge medie­ele­men­te­ne.

Kong Haa­kon kom­mer til Nor­ge, min lil­le «remiks» :)

Egen­pro­du­sert mate­ria­le, men knyt­tet til and­re verk
Per­pe­tu­al Tro­pi­cal Suns­hi­ne.

Nes­te case er knyt­tet til et video­opp­tak jeg gjor­de i Stav­an­ger under Article 06, bien­na­len for «elekt­ro­nisk og usta­bil kunst». Jeg er fak­tisk ikke helt sik­ker på at jeg kan leg­ge ut det­te, jeg må i alle fall for­hol­de meg til ånds­verk­lo­ven § 23.

Det­te er beslek­tet med nes­te pro­blem­stil­ling: sitat­ret­ten, som defi­ne­res i ånds­verk­lo­ven § 22:

«Det er til­latt å site­re fra et offent­lig­gjort verk i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger.»

Jeg ser fra tid til annen ting på fjern­syn som jeg har lyst til å blog­ge om, og som jeg der­med er inter­es­sert i å kun­ne site­re fra. Et eksem­pel er et inn­slag på NRKs Kul­tur­nytt om blog­ge­re i Irak. Her ble jeg til slutt nødt til å benyt­te en scre­en-recor­der — et pro­gram som opp­fø­rer seg som en skjerm og der­med gjør det mulig å lag­re bil­de og lyd som avspil­les på data­ma­ski­nen, selv om den som har gjort mate­ria­let til­gjen­ge­lig ikke har lagt til ret­te for lag­ring — for å få tak i de drøyt tret­ti sekun­de­ne jeg vil­le site­re fra NRKs nett-TV. Det­te kun­ne jeg tro­lig gjort på en enk­le­re måte der­som jeg had­de hatt en hard­disk-opp­ta­ker gåen­de mens sen­din­gen gikk på fjern­sy­net.

Utdrag fra NRK Kul­tur­nytt 26.10.06

Det tek­nis­ke er imid­ler­tid under­ord­net, det som inter­es­se­rer meg er hvor­dan og i hvil­ken grad jeg kan site­re fra det­te mate­ria­let. Når jeg hen­ven­der meg til NRK med spørs­mål om det­te er en grei form for sitat, hen­vi­ser NRK til sine gene­rel­le ret­nings­lin­jer om opp­havs­rett:

«.…. kan der­for ikke kopie­res, repro­du­se­res, repub­li­se­res, las­tes ned eller på noen annen måte gjen­gis eller over­fø­res, uten etter skrift­lig for­hånds­god­kjen­ning fra NRK.»

Ytter­li­ge­re spørs­mål om hvor­dan det­te for­hol­der seg til min rett til å site­re, hen­vi­ses til «juri­disk avde­ling». Til slutt ender jeg opp med en hyg­ge­lig sam­ta­le med en av NRKs juri­dis­ke råd­gi­ve­re, som langt på vei for­tel­ler meg hva jeg alle­re­de har skjønt: Det lar seg ikke gjø­re å si noe gene­relt om hvor gren­se­ne for et sitat skal trek­kes, det­te må avgjø­res i hvert enkelt til­fel­le — hvil­ket i prak­sis over­la­ter vur­de­rin­gen til den enkel­te pub­li­sist, eller til ved­kom­men­des juri­dis­ke råd­gi­ver (for de som kan hol­de seg med en slik en).

Det­te betyr at jeg ofte er i tvil om jeg bry­ter loven eller ikke. Som leg­mann har jeg laget min egen tom­mel­fin­ger­re­gel: Om «sita­tet» ikke «tøm­mer» ori­gi­na­len kan det reg­nes som et sitat, men det­te er svært langt fra en juri­disk betenk­ning med all­menn rele­vans.

Remik­sing
Den­ne fil­men er i utgangs­punk­tet et opp­tak fra 1919. Det viser svens­ken Viking Cron­holm, man­nen som intro­du­ser­te jiu jitsu i Sve­ri­ge. Han viser noen fin­ter som jeg syn­tes så ut som en slags dans, noe man bur­de kun­ne leg­ge musikk til.

Den­ne fil­men kan jeg uten pro­ble­mer pub­li­se­re på Goog­le Video, men om jeg re-pub­li­se­rer den i en weblogg med rekla­me blir saken fort en annen. Grun­nen er at jeg har benyt­tet We Be Get­tin Busy laget av Hid­den Fort­ress, en remiks av en Beas­tie Boys-låt som for en tid til­ba­ke ble utgitt med en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Crea­ti­ve Com­mons er i utgangs­punk­tet et ame­ri­kansk ini­tia­tiv som gir opp­havs­menn en enkel måte å avtale­fes­te en annen form for gjen­bruk enn det som er hjem­let i lov­ver­ket. Det arbei­des med en norsk ver­sjon av dis­se lisen­se­ne. Lisen­sen som føl­ger den nevn­te musik­ken er knyt­tet til ikke-kom­mer­si­ell bruk. Det betyr at om jeg for eksem­pel benyt­ter Revver.com (som knyt­ter rekla­me til video­klip­pe­ne) bry­ter jeg CC-lisen­sen for musik­ken.

And­re som remik­ser får bråk, men de kan også bli til­gitt, selv de som leg­ger seg ut med de vir­ke­lig sto­re gut­ta.

Den­ne his­to­ri­en begyn­ner i 1968 med at The Beatles gir ut «The Whi­te Album». 35 år sene­re gir den ame­ri­kans­ke rap-artis­ten Jay-Z ut en pla­te som han kal­ler «The Black Album». DJ Dan­ger Mou­se tar utford­rin­gen og lager «The Grey Album», en kom­plett pla­te i form av en remiks av Beatles og Jay-Z.

EMI og Sony som sit­ter på ret­tig­he­te­ne til «The Whi­te Album» tru­et med retts­sak, men det­te vak­te stor opp­stan­del­se (for å si det for­sik­tig), og 24. febru­ar 2004 ble «Grey Tues­day» arran­gert. Rundt 170 nett­ste­der gjor­de albu­met ned­last­bart, noe som før­te til over 100.000 ned­las­tin­ger i løpet av ett døgn (albu­met kan frem­de­les las­tes ned via BitTor­rent).

«The Grey Album» er et åpen­bart brudd på opp­havs­ret­ten, men på grunn av albu­mets popu­la­ri­tet og utsik­te­ne til dår­lig PR i form av en retts­sak, valg­te de som kon­trol­ler­te de øko­no­mis­ke ret­tig­he­te­ne å avstå fra vide­re juri­dis­ke skritt.

Machi­ni­ma
Mitt sis­te eksem­pel er hen­tet fra data­spil­le­nes ver­den. Data­spill har i snart ti år hatt en stør­re øko­no­misk betyd­ning enn film­in­du­stri­en, og spill får øken­de betyd­ning kul­tu­relt.

Spill kan bru­kes til mye, blant annet «machi­ne ani­ma­tion» eller «machi­ni­ma». I det­te til­fel­let har film­ska­pe­ren benyt­tet spil­let Half-Life 2 for å lage bil­de­ne og remik­set det­te med «So Cold» av ban­det Breaking Ben­ja­min.

Machi­ni­ma er kan­skje «fair use» i USA, men i Euro­pa har vi ikke en til­sva­ren­de bestem­mel­se. I Nor­ge er det­te et åpen­bart brudd på de ret­tig­he­te­ne som ånds­verk­lo­ven gir spill­ska­pe­ren og til­vir­ke­ren av musik­ken.

Hvor går vi?
Min påstand er at dis­tri­bu­sjon og til­gjenge­lig­gjø­ring som leg­ger til ret­te for gjen­bruk i seg selv bidrar til å gjø­re inn­hol­det mer inter­es­sant. Kopier­bar­het er en egen­skap som øker pro­duk­tets ver­di for både bru­ker og sam­funn. Det­te gjel­der skrift­li­ge kil­der — noe som gjør ensi­dig papir­pub­li­se­ring til et pro­blem — og audio­vi­su­el­le medi­er. Kan noe refe­re­res til og site­res på en enkel måte, øker infor­ma­sjo­nens omløps­has­tig­het og dens ned­slags­felt.

Det mes­te som fin­nes av re-pub­li­sert audio­vi­su­elt mate­ria­le på net­tet er imid­ler­tid ikke i form av sita­ter. Utdra­ge­ne set­tes sjel­den inn i en ny, kri­tisk sam­men­heng. Der­med fore­går en mas­siv frag­men­te­ring av «offent­lig­he­ten»: På YouT­ube ser en gjen­nom­snitts­bru­ker 30 minut­ter video hver dag, men hver video sees ikke len­ger enn i to minut­ter i gjen­nom­snitt.

Apples reklame­film fra 2001, laget i for­bin­del­se med lan­se­rin­gen av CD-bren­ne­re som stan­dard i iMac, tar det bru­ker­ne gjer­ne øns­ker seg på kor­net. Når det er sagt, Apple er blant de desi­der­te ver­stin­ge­ne når det gjel­der pro­prie­tæ­re løs­nin­ger og bruk av digi­ta­le meka­nis­mer for å hind­re fri bruk. Her er det med and­re ord en viss avstand mel­lom liv og lære, noe Apple all­tid har vært mes­te­re i å hånd­te­re.

Ånds­verk­lo­ven står i vei­en for gjen­bruk
Det er god grunn til å hev­de at den nåvæ­ren­de verne­ti­den er menings­løs med mind­re man ser det som en sam­funns­opp­ga­ve å ver­ne øko­no­mis­ke inter­es­ser inn i, bok­sta­ve­lig talt, det hin­si­di­ge. Tro­lig vil­le så godt som alle ånds­verk blitt laget selv om verne­ti­den ikke var len­ger enn 20 år — nå er den hele opp­havs­man­nens leve­tid, pluss ytter­li­ge­re 70 år. Det er imid­ler­tid vesent­lig å hus­ke at verne­ti­den har blitt økt en rek­ke gan­ger. Kan­skje kan man håpe på en frem­tid med en langt kor­te­re verne­tid. Det­te kom­mer imid­ler­tid ikke av seg selv, men ford­rer lang­sik­tig arbeid og alli­anse­byg­ging.

I til­legg har ånds­verk­lo­ven blitt såpass kom­pli­sert at den blir svært vans­ke­lig å for­hol­de seg til i møtet med en digi­tal medie­hver­dag. De gans­ke obsku­re for­mu­le­rin­ge­ne knyt­tet til hvor­vidt man kan bry­te en tek­nisk beskyt­tel­ses­me­ka­nis­me er i så måte det sis­te skud­det på stam­men.

«Ret­tig­hets­lob­by­en» gjør oss alle til for­bry­te­re
Som nevnt skal det lite til før ingen len­ger er eni­ge om hva som er lov­lig. Som bru­ke­re og inn­holds­pro­du­sen­ter med behov for å gjen­bru­ke and­res inn­hold er vi der­med over­latt til oss selv. På mot­satt side står en mer­ke­lig alli­an­se av stor­ka­pi­tal og ret­tig­hets­ha­ve­re.

Håpet er at når fle­re bru­ke­re selv blir akti­ve pro­du­sen­ter, vil fle­re få øyne­ne opp for hvor tul­le­te den­ne delen av ånds­verk­lo­ven fak­tisk er. Enhver som har for­søkt å for­kla­re rime­lig­he­ten i loven til en noen­lun­de opp­lyst ten­åring, vil tro­lig vite hva jeg snak­ker om. «Ska­den» som opp­står ved ukom­mer­si­ell kopie­ring er nem­lig svært vans­ke­lig å for­kla­re, både for­di det øko­no­mis­ke tapet som ret­tig­hets­ha­ver­ne noen gan­ger påbe­ro­per seg er vans­ke­lig å veri­fi­se­re, samt at sam­funns­byg­gen­de insti­tu­sjo­ner, som for eksem­pel biblio­te­ke­ne, også påfø­rer ret­tig­hets­ha­ver­ne den­ne typen «ska­de». Espen Ander­sen har på en utmer­ket måte for­klart hvor­for kar­tet ikke stem­mer med ter­ren­get (pdf-doku­ment) i for­hold til musikk­bran­sjen.

Å spå om frem­ti­den er såpass vans­ke­lig at jeg over­la­ter til lese­ren å vel­ge kom­bi­na­sjo­ner mel­lom to uli­ke sce­na­ri­er:

Gra­tis-sce­na­ri­et
Det som taler for det­te sce­na­ri­et, er det fak­tum at svært få aktø­rer har lyk­tes med å over­fø­re en tra­di­sjo­nell for­ret­nings­mo­dell til inter­nett. De aller fles­te for­søk på abon­ne­ments­tje­nes­ter eller direk­te beta­ling har ikke vært leve­dyk­ti­ge. I åre­ne som kom­mer er spen­nin­gen knyt­tet til om film- og fjern­syns­bran­sjen vil lyk­kes bed­re enn musikk­bran­sjen og nett­avi­se­ne. Frem­veks­ten av tje­nes­ter som YouT­ube med fle­re kan imid­ler­tid tyde på at det­te kan kom­me til å bli en tøff opp­ga­ve. Gra­tis til­gang, finan­siert gjen­nom uli­ke for­mer for rekla­me, spon­sing og pro­dukt­plas­se­ring, ser så langt ut til å være mest vel­lyk­ket på nett.

For kom­mer­si­elt ori­en­tert inn­hold vil de uli­ke for­me­ne for reklame­fi­nan­sie­ring videre­fø­res, men innen­for ram­me­ne av gra­tis-sce­na­ri­et vil fag­li­ge og kunst­ne­ris­ke verk i hoved­sak bli finan­siert gjen­nom direk­te pro­duk­sjon­s­tøt­te. Her vil det tro­lig være en for­de­ling mel­lom stat­li­ge virke­mid­ler og spon­sor­støt­te. Innen fjern­syns­do­ku­men­tar-sjan­ge­ren ser en alle­re­de en gans­ke utstrakt bruk av spon­sing, og det kan alle­re­de være grunn til å stil­le spørs­mål ved hvor­vidt ret­nings­lin­je­ne gitt i tekst­re­kla­me-pla­ka­ten fak­tisk blir over­holdt.

Innen gra­tis-sce­na­ri­et vil dis­tri­bu­sjon i hoved­sak bli iva­re­tatt av bru­ker­ne, enten i form av fil­de­lings­tje­nes­ter, eller uli­ke for­mer for re-pub­li­se­ring — uli­ke for­mer for det en kan kal­le hyperdis­tri­bu­sjon. Pre­mis­se­ne for den­ne dis­tri­bu­sjons­for­men beskri­ver Mark Pesce på en utfør­lig måte, inter­es­sant nok med utgangs­punkt i fjern­syns­se­ri­en «Battles­tar Galac­ti­ca» som for tiden sen­des på NRK2. Hyperdis­tri­bu­sjon for­ut­set­ter at den prak­sis som har vært råden­de på inter­nett, det vil si nett­nøy­tra­li­tet, videre­fø­res. At det­te langt ifra er noen selv­føl­ge ble tyde­lig demon­strert gjen­nom Nex­t­GenTels for­søk på å begren­se tra­fikk fra NRK.

De eksis­te­ren­de inn­holds­le­ve­ran­dø­re­ne kan møte hyperdis­tri­bu­sjon på to måter: De kan leg­ge om for­ret­nings­mo­del­len i tråd med de pre­mis­se­ne som gra­tis til­gang set­ter, det vil blant annet bety at en leg­ger til ret­te for utstrakt gjen­bruk sam­ti­dig som man imple­men­te­rer sys­te­mer som len­ker til­ba­ke til den som i utgangs­punk­tet pub­li­ser­te video- /lyd-filen («back-lin­king») . Alter­na­ti­vet er å kjem­pe imot og gå for et frem­ti­dig dis­tri­bu­sjons­sys­tem basert på stykk­be­ta­ling.

Beta­lings-sce­na­ri­et
Beta­lings-sce­na­ri­et er den mot­sat­te ytter­lig­het hvor all infor­ma­sjon er gitt en pris og dis­tri­bu­ert via sys­te­mer som gjør mik­ro­be­ta­ling (pdf-doku­ment) mulig. Et fun­ge­ren­de sys­tem for DRM (Digi­tal Rights Mana­ge­ment) en abso­lutt for­ut­set­ning for det­te sce­na­ri­et. Bru­ker­ne vil få svært begrense­te mulig­he­ter til å dis­tri­bu­ere infor­ma­sjon, og uan­sett vil det­te begren­ses etter­som gjen­bruk bare vil være mulig der­som man beta­ler.

I for­hold til sitat­ret­ten vil beta­lings-sce­na­ri­et være svært pro­ble­ma­tisk og en åpen­bar trus­sel mot et offent­lig ord­skif­te.

Det er man­ge for­hold som taler for at beta­lings-sce­na­ri­et ikke vil la seg gjen­nom­føre. Sam­ti­dig er det ingen tvil om at det leg­ges ned enor­me res­sur­ser for å kom­me fram til tek­nis­ke løs­nin­ger, kom­bi­nert med lov­verk og lisens­re­gi­mer, som kan gjø­re det­te sce­na­ri­et mulig. Det fin­nes de som er svært pes­si­mis­tis­ke med hen­syn til kon­se­kven­se­ne av alle de uli­ke løs­nin­ge­ne som til­syne­la­ten­de kom­mer i det godes tje­nes­te: John Walk­ers «The Digi­tal Impri­ma­tur» er med det­te anbe­falt.

For­søk på å sam­le noen trå­der
I Nor­ge er NRK en full­sten­dig domi­ne­ren­de aktør på det audio­vi­su­el­le områ­det. Gitt insti­tu­sjo­nens finan­sie­rings­form kun­ne en se for seg en frem­ti­dig stra­te­gi knyt­tet til et utvi­det for­stå­el­se av «pub­lic ser­vice» eller all­menn­kring­kas­ting, der sto­re deler av pro­duk­sjo­nen ble gjort gjen­bruk­bart for bru­ker­ne (se også Vox Pub­li­cas inter­vju med Gra­ham Mur­d­ock om all­menn­kring­kas­tin­gens frem­tid).

Uten site­ring, ingen sam­funns­de­batt!

De begrens­nin­ger som ånds­verk­lo­ven set­ter tren­ger ikke være av avgjø­ren­de betyd­ning all den stund avtale­ret­ten kan benyt­tes til å sik­re all­menn­he­ten mulig­he­ter til gjen­bruk. Det­te vil­le etter min mening bety en styr­king av det nåvæ­ren­de lisens­re­gi­mets legi­ti­mi­tet med gyl­dig­het i en digi­tal frem­tid. BBC, som i man­ge sam­men­hen­ger er et for­bil­de for NRK, har kom­met med en rek­ke prin­si­pi­elt vik­ti­ge til­tak på det­te områ­det. For fle­re år siden annon­ser­te BBC at de vil­le åpne arki­ve­ne. Sam­ti­dig vur­der­te man mulig­he­te­ne for å over­late dis­tri­bu­sjo­nen til bru­ker­ne gjen­nom peer-2-peer fil­de­ling. Et kon­kret resul­tat ble prøve­pro­sjek­tet Crea­ti­ve Archive, der mate­ria­le fra BBC blir gjort til­gjen­ge­lig for ned­las­ting og gjen­bruk (rik­tig­nok begren­set til inn­byg­ge­re i Stor­bri­tan­nia) under slag­or­det «Rip it. Mix it. Share it.» BBC vur­de­rer nå om det­te skal bli en perm­a­nent ord­ning.

BBC kan nep­pe sies å ha lyk­tes fullt ut med sin åpne stra­te­gi, men det vik­tigs­te er tro­lig at man ten­ker kon­kret omkring hvor­dan pro­ble­me­ne skal løses og bidrar til å set­te i gang en offent­lig debatt om øko­no­mis­ke ret­tig­he­ter og gjen­bruk. Om dis­se spørs­må­le­ne kom­mer opp i Nor­ge vil debat­ten tro­lig bli lang og vond, men ikke desto mind­re nød­ven­dig. Å ta vare på norsk språk og kul­tur ford­rer tro­lig en langt mer pro­ak­tiv stra­te­gi knyt­tet til gjen­bruk enn det dagens ide­er om frem­ti­dens dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler leg­ger opp til, eksemp­li­fi­sert ved NTV-Pluss, som skal pushe «frem­ti­dens» digi­tal-TV i det nors­ke bakke­net­tet. De hen­ter til­syne­la­ten­de mer inspi­ra­sjon fra mobil­bran­sjen, en ver­den hvor begre­per som nett­nøy­tra­li­tet og pub­lic ser­vice er frem­med­ord.

Medie­ut­vik­lin­gen er for øye­blik­ket para­dok­sal: Mens bru­ker­ne trek­kes mot flom­men av gra­tis til­gjen­ge­lig inn­hold, og sam­ti­dig demon­stre­rer hvor­dan effek­tiv dis­tri­bu­sjon fun­ge­rer i prak­sis, synes hele den etab­ler­te inn­holds­in­du­stri­en å job­be mot effek­ti­ve beta­lings­sys­te­mer. Dis­se to utvik­lings­lin­je­ne kan fore­lø­pig synes vans­ke­lig å for­ene. I mel­lom­ti­den må alle de som øns­ker å kom­me med ytrin­ger knyt­tet til pub­li­sert inn­hold være for­be­redt på å snub­le i lov­ver­ket fra tid til annen. De får trøs­te seg med at de for­hå­pent­lig­vis bidrar posi­tivt til medie- og sam­funns­ut­vik­lin­gen:

Uten kopie­ring, ingen site­ring.

Uten site­ring, ingen sam­funns­de­batt!

Les også:

TEMA

M

edier

90 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

8 KOMMENTARER

  1. Jarl Aasen says:

    Jeg fore­slår at alle med inter­es­se for og til­gang til skat­ter som har falt i fri pub­li­se­rer mate­ri­el­let så mye som mulig, det er ikke rik­tig at noen skal hol­de det­te vik­ti­ge mate­ri­el­let for seg selv og at på til ta seg betalt for det, da begren­ser man seg jo til kun de med spe­si­ell inter­es­se mens folk ellers gjer­ne sty­rer unna eller ald­ri kom­mer over det selv om det kun­ne ha vært inter­es­sant for dem. I til­legg, når mate­ri­el­let er meget begren­set er det stør­re sann­syn­lig­het for at det vil kun­ne gå tapt der­som noe ufor­ut­sig­bart skul­le skje.
    Egent­lig bur­de TV-pro­gram­mer gene­relt, doku­men­ta­rer spe­si­elt, også ha vært lov­lig til å dis­tri­bu­ere, hvem som helst kan jo gjø­re et opp­tak. Det er ingen som sier det er noe galt i det. Jeg skjøn­ner ikke helt hvor­for en all­tid skal være så eks­tremt fir­kan­tet, man sen­der doku­men­ta­rer o.l. ver­den over men med én gang noen uten ret­tig­he­ter pub­li­se­rer mate­ri­el­let så ropes det øye­blik­ke­lig >. Jeg støt­ter ikke brudd på loven, men jeg støt­ter fullt ut en dras­tisk end­ring i lov­ver­ket. F.eks. et minste­krav at alt skal kun­ne pub­li­se­res fritt uend­ret så len­ge det ikke er til kom­mer­si­elt bruk, slik som en del alt gjør. Det bur­de jo bare være en for­del for aktø­rer, selv så gir jeg all­tid full kreditt når jeg pub­li­se­rer fritt mate­ri­ell, også der det ikke kre­ves.

  2. Spørs­mål:
    Kan jeg site­re (leg­ge ut klipp) av en nyere film? Hvor man­ge klipp, hvor lan­ge klipp). Er det pro­blem at jeg for å kun­ne kom­me til dis­se klip­pe­ne da anta­ke­lig har omgått en kopisper­re? Kan jeg gjø­re til­sva­ren­de i for­hold til fjern­syns­pro­gram­mer? Hvis jeg vil leg­ge ut noe om reto­rikk, kom­mu­ni­ka­sjon og kropps­språk i for­hold til Gerd Liv Val­la-saken, vil­le jeg kan­skje brukt noen kor­te utdrag fra en stu­die­de­batt, er det greit?
    Til­sva­ren­de for musikk, hvis det er en låt på 3–4 minut­ter, kan jeg da leg­ge ut eksem­pel­vis 30 sekun­der av den­ne?

  3. Mine for­søk på svar til Leifs spørs­mål, med for­be­hold om at jeg ikke er jurist:

    >Kan jeg site­re (leg­ge ut klipp) av en nyere film?
    Ja, sitat­ret­ten har ingen begren­sin­ger i så måte.

    >Hvor man­ge klipp, hvor lan­ge klipp).
    Det­te kan ingen for­tel­le deg. Det må vur­de­res i hvert enkelt til­fel­le.

    >Er det pro­blem at jeg for å kun­ne kom­me til dis­se klip­pe­ne da anta­ke­lig har omgått en kopisper­re?
    Defi­ni­tivt. Der­som du har brutt en «effek­tiv beskyt­tel­ses­me­ka­nis­me» vil det­te være ulov­lig.

    >Kan jeg gjø­re til­sva­ren­de i for­hold til fjern­syns­pro­gram­mer?
    Vi kan helt klart site­re fra fjern­syn­pro­gram­mer, men igjen: Hva som er sitat må vur­de­res i hvert enkelt til­fel­le.

    Det som imid­ler­tid blir en spen­nen­de juri­disk nøtt er når man begyn­ner å sen­de kryp­tert i det digi­ta­le bakke­net­tet, samt i for­hold til kryp­ter­te satel­litt-sen­din­ger. Vil man etter­hvert benyt­te mulig­he­ten og leg­ge sper­rer på kopie­ring? I så til­fel­le må sitat fore­tas ved å omgå den­ne sper­ren.

    > Hvis jeg vil leg­ge ut noe om reto­rikk, kom­mu­ni­ka­sjon og kropps­språk i for­hold til Gerd Liv Val­la-saken, vil­le jeg kan­skje brukt noen kor­te utdrag fra en stu­die­de­batt, er det greit?
    I utgangs­punk­tet ja. Du bru­ker uttdra­ge­ne i en fag­lig / kri­tisk sam­men­heng og kan opp­lagt påbe­ro­pe deg sitat­ret­ten. Spørs­må­let blir igjen hvor langt et sitat kan være i det aktu­el­le til­fel­let.

    > Til­sva­ren­de for musikk, hvis det er en låt på 3–4 minut­ter, kan jeg da leg­ge ut eksem­pel­vis 30 sekun­der av den­ne?
    Vet ikke sik­kert, men for­ut­satt at du bru­ker musik­ken i et nytt verk der musik­ken er fag­lig rele­vant bør det­te være upro­ble­ma­tisk. Der­som du bru­ker det for å lyd­leg­ge en video, uten at musik­ken har noen vide­re til­knyt­ning til inn­hol­det, er det­te tro­lig ikke å reg­ne som sitat i sam­svar med «god skikk».

  4. Flott bidrag til en vik­tig og nød­ven­dig debatt om det offent­lig rom i det nye digi­ta­le ver­den som Inter­net og nye medi­er ska­per for alle oss. Jeg er helt enig med skri­ben­ten om at god frisk sam­funns­de­batt kre­ver site­ring og rom for kopie­ring.

  5. Kurt George Gjerde says:

    Enig med Alva­ro der.

    Men, hvis vi kla­rer å omgå en «beskyt­tel­ses­me­ka­nis­me» så kan den vel ikke reg­nes som sær­lig «effek­tiv»?

  6. Omgå­el­se av en «effek­tiv kopisper­re» er nød­ven­dig for å kun­ne site­re på sam­me måte som «DVD-Jon» omgikk kopisper­ren for å kun­ne avspil­le lov­lig inn­kjøp­te DVD-fil­mer på sin linux-maskin. Det er vel en paral­lell her?

  7. Det en Wiki­pe­dia-debatt på dis­ku­sjons­si­den til artik­ke­len om sitat­rett om inn­hol­det av den­ne artik­ke­len er å reg­ne som en menings­yt­ring om hvor­dan jus­sen bør være, eller om det er en fag­lig for­svar­lig inn­fø­ring i hvor gren­se­ne for dagens opp­havs­rett går.

  8. Magne Lindholm says:

    Det mest inter­es­san­te pro­ble­met Hoem tar opp er spørs­må­let om hvor­dan sitat­ret­ten kan prak­ti­se­res i for­hold til film og foto­gra­fi. Sitat­ret­ten er i dag utvik­let i for­hold til tekst, og her er det også en etab­lert prak­sis for ”god skikk”, som det står hen­vist til i loven. Slik er det ikke med bil­der. Her er det vans­ke­lig å site­re uten å ta med hele ver­ket, eller sto­re deler av det. Det er også stren­ge­re sær­reg­ler for film og bil­de enn for tekst i Ånds­verks­lo­ven. Les den!

    Det­te ska­per selv­føl­ge­lig pro­ble­mer for­di vi lever i en sta­dig mer visu­ell kul­tur, og det blir mer nød­ven­dig å for­mid­le bil­led­si­ta­ter, også i maskin­les­bar form. Det vil anta­ke­lig bli nød­ven­dig å kjem­pe for å utvi­de mulig­he­ten til å site­re sær­lig fra film og video, men også fra still­bil­der. Men hvor­dan skal det­te gjø­res? Det er jo rime­lig at opp­havs­man­nen har krav på pen­ger for sitt arbeid. Og når det lig­ger ute i digi­tal form, skrum­per nok penge­strøm­men inn. Det vil sik­kert bli lett å få inn­ar­bei­det i ”god skikk” at aka­de­mis­ke artik­ler og kri­tik­ker kan site­re gans­ke lan­ge video­snut­ter. Men når dis­se arbei­de­ne lig­ger på nett, kla­re til å goog­les, er vi like langt.

til toppen