Jon Hoem er prosjektleder ved Høgskolen i Bergen og doktorgradsstipendiat ved NTNU. Han har i flere år fulgt utviklingen av digitale medier både i teori og praksis, blant annet gjennom sitt eget nettsted Infodesign.no . Han står også bak initiativet Filmarkivet , som gjør eldre filmer og filmopptak tilgjengelig på nettet. OPPDATERING 5. februar : Artikkelen inneholder en faktisk feil som forfatter er blitt gjort oppmerksom på. Den feilaktige påstanden er overstrøket, og en korrigerende setning tilføyd i klammeparentes på samme sted i teksten.
Nettsteder som MySpace, YouTube, Google Video med flere har gjort publisering av videomateriale tilgjengelig for enhver med tilgang til internett. Mye av materialet som (re-) publiseres er i sin helhet skapt av andre, for eksempel når noen laster opp de siste episodene av en fjernsynsserie. Dette er imidlertid relativt opplagte lovbrudd, noe denne artikkelen ikke vil diskutere ytterligere. Mitt anliggende er hvordan enkeltpersoner kan publisere eget materiale, enten i form av egenproduserte videoer, kritiske arbeider som inkluderer andres ytringer i form av sitat, samt derivative verk — det vil si nye, unike verk, som i hovedsak er basert på materiale produsert av andre.
Selv de lærde strides om hva som er tillatt
Samtidig med at vi som enkeltpersoner får nye publiseringsmuligheter, tar de tradisjonelle medieselskapene, som aviser og kringkastere, i økende grad i bruk lyd og levende bilder som sentrale virkemidler på sine nettsider (f. eks. VGTV som her gjør gjenbruk av et opptak fra Stortinget). Vi ser dermed begynnelsen på en utvikling der de audiovisuelle mediene får en ny betydning i offentligheten. Tidligere var disse mediene forbeholdt aktører med betydelige økonomiske ressurser, noe som lenge medførte at utviklingen av de personlige publiseringsformene på internett i all hovedsak har vært tekstbaserte, supplert med stillbilder. Når de audiovisuelle mediene nå blir tilgjengelige for enhver, endres forutsetningene for hvordan enkeltpersoner gjennom personlig publisering kan ta del i et offentlig ordskifte.
En forutsetning for offentlig diskusjon er først og fremst at deltagerne sikres tilgang til informasjon, men minst like viktig er deltagernes mulighet til å sitere andres ytringer på en enkel måte. I nettbaserte medier betyr dette at det må være enkelt å referere (lenke), samtidig som brukerne kan være sikre på at informasjonen de forholder seg til er tilgjengelig over en viss tid. Alle disse forholdene oppsummerer samtidig de mest sentrale forutsetningene for det vi kan kalle personlig publisering. Ingen av disse forutsetningene er imidlertid gitt, kanskje særlig når det gjelder audiovisuelt innhold: Det er langt fra trivielt å sitere, man kan peke, men sjelden til annet enn begynnelsen av en lyd– eller videofil. Når jeg vil henvise til et utdrag fra en videofil har jeg nettopp behov for å lenke direkte til en spesifikk del av en video– eller lydfil.
Utviklingen går imidlertid i retning av at de fleste problemstillingene lar seg løse rent teknisk. Disse løsningene blir dessuten i økende grad tilgjengelig i form av gratistjenester. Et optimistisk syn på fremtiden innebærer dermed at ytringer og sitatmuligheter knyttet til audiovisuelt innhold vil bli tilgjengelig for “alle”, uten krav til særlig teknisk kompetanse.
I en situasjon der mange av de tekniske hindringene bygges ned, er det grunn til å reflektere over hvorvidt de fleste hindringene som dagens nettpublisister møter er knyttet til juridiske forhold. Problemet er at det skal lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som bruker og innholdsprodusent er jeg dermed overlatt til meg selv når jeg skal vurdere spørsmål som: “Når kan en kopisperre brytes?”, “Hva er et sitat?”, “Hvordan forholder jeg meg til ulike avtaler?” etc. Problemstillingene er ikke nødvendigvis av ny dato, men på grunn av utviklingen av teknikk og tjenester blir de aktuelle for stadig flere. Som legmann forsøker jeg derfor å nærme meg det som gjerne betegnes som “immaterielle rettigheter”, med utgangspunkt som: forfatter, publisist, lærer, forsker, nettbruker, far, osv. Vi har alle mange forskjellige roller, og vi møter problemstillinger knyttet til opphavsrett i de fleste av dem.
De fleste problemstillingene lar seg løse rent teknisk
Nettopp fordi vi møter opphavsretten på så mange områder i livet, er det av vesentlig betydning at dette ikke utelukkende blir et spørsmål som involverer byråkrater og jurister. I det følgende vil jeg presentere et utvalg konkrete eksempler eller “case” som kan belyse noen av disse problemstillingene. Jeg kommer ikke fram til mange eksakte svar, men her ser det ut til at jeg er i “godt” selskap :
Selv de lærde strides om hva som er tillatt
.
Problemene synes å være knyttet til at dagens lovverk dels er forvirrende og for dårlig tilpasset digitale medier, noe som lett tvinger lovlydige mennesker ut i lovens grenseland. Skal man være på den sikre siden, er det tryggeste å la være å gjengi noen form for innhold i en offentlig sammenheng. Det er imidlertid ikke en situasjon vi kan finne oss i, da det effektivt vil forhindre offentlig debatt. I det følgende vil jeg vise noen konkrete eksempler på hvilke problemer jeg har støtt på gjennom ulike former for (re-)publisering av audiovisuelt innhold på internett. Avslutningsvis antyder jeg noen alternative retninger utviklingen kan ta, og hva som kan gjøres for å sikre en mest mulig fri offentlig debatt også i en digital, audiovisuell medieverden.
Gjenbruk av eldre filmmateriale “Bergensfilmen, 1942″ — på Google Video .
Etter at jeg la den såkalte “Bergensfilmen” fra 1942 ut på Google Video, gjorde en kollega meg oppmerksom på at den også er tilgjengelig gjennom en tjeneste kalt Filmarkivet.no . Her kan man se den samme videoen, men mot betaling. Min kollega stilte spørsmål ved om jeg ikke dermed hadde lagt ut filmen i strid med rettighetshavernes opphavsrett. Jeg mente at dette ikke var tilfelle, men henvendte meg for sikkerhets skyld til Filmarkivet.no per epost. Etter en tid fikk jeg svar fra Norsk filminstitutt, der jeg ble fortalt at jeg ikke kan publisere noe av dette materialet fordi Norsk Film har overdratt rettighetene til Filminstituttet. Jeg ble bedt om å fjerne videoen øyeblikkelig.
Problemstillingen er imidlertid ofte mer kompleks, og det er slett ikke sikkert at de opplysningene man får fra “rettighetshaverne” faktisk er korrekte. I åndsverkloven § 45 står det om “lydopptak og film”:
“Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.”
Slik jeg forstår dette, utløp det økonomiske vernet av Bergensfilmen i 1992, da denne filmen “falt i det fri”. Det vil altså si at ingen lenger kan påberope seg noen økonomiske rettigheter knyttet til denne filmen. [Dette er ikke riktig, noe Olav Torvund påpeker i sine kommentarer til min artikkel. Det er produsentens (i dette tilfellet Norsk Films) rettigheter som opphører etter 50 år, mens opphavsmennenes økonomiske rettigheter er uendret inntil 70 år etter deres dødsår. ] Jeg spurte derfor Norsk filminstitutt med henvisning til §45, men fikk ikke noe svar.
Bakteppet er dette: Norsk filminstitutt, NRK og Nasjonalbiblioteket er institusjoner som sitter på store mengder gammelt audiovisuelt materiale. Gjenbruk av dette har stort potensial, ikke minst i undervisningssammenheng. Bare i Nasjonalbibliotekets arkiver finnes det 55.000 ruller dokumentar– og spillefilm fra ca. 1905 til ca. 1952.
Det aller meste av dette er falt i det fri, det digitaliseres sakte men sikkert, men det er slett ikke sikkert publisister får tilgang til dette . I frustrasjon over manglende tilgang til norsk, historisk filmmateriale etablerte jeg mitt eget filmarkiv hvor jeg presenterer filmer som har falt i det fri. Eksempler: The Mark of Zorro fra 1920. Aladdin and the Wonderful Lamp fra 1934.
Kanskje er det nettopp gjenbruken man er redd for? Videoen nedenfor kombinerer et klipp av Kong Haakon idet han ankommer Norge for første gang. Dette opptaket var selvsagt opprinnelig uten lyd, men jeg fant et lydklipp av kongens tale og remikset det hele. Resultatet er dermed ikke historisk korrekt, men likefullt et uttrykk som tilfører noe til de opprinnelige medieelementene.
Kong Haakon kommer til Norge, min lille “remiks” :)
Egenprodusert materiale, men knyttet til andre verk Perpetual Tropical Sunshine .
Neste case er knyttet til et videoopptak jeg gjorde i Stavanger under Article 06 , biennalen for “elektronisk og ustabil kunst”. Jeg er faktisk ikke helt sikker på at jeg kan legge ut dette, jeg må i alle fall forholde meg til åndsverkloven § 23.
Dette er beslektet med neste problemstilling: sitatretten , som defineres i åndsverkloven § 22 :
“Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.”
Jeg ser fra tid til annen ting på fjernsyn som jeg har lyst til å blogge om, og som jeg dermed er interessert i å kunne sitere fra. Et eksempel er et innslag på NRKs Kulturnytt om bloggere i Irak . Her ble jeg til slutt nødt til å benytte en screen-recorder — et program som oppfører seg som en skjerm og dermed gjør det mulig å lagre bilde og lyd som avspilles på datamaskinen, selv om den som har gjort materialet tilgjengelig ikke har lagt til rette for lagring — for å få tak i de drøyt tretti sekundene jeg ville sitere fra NRKs nett-TV. Dette kunne jeg trolig gjort på en enklere måte dersom jeg hadde hatt en harddisk-opptaker gående mens sendingen gikk på fjernsynet.
Utdrag fra NRK Kulturnytt 26.10.06
Det tekniske er imidlertid underordnet, det som interesserer meg er hvordan og i hvilken grad jeg kan sitere fra dette materialet. Når jeg henvender meg til NRK med spørsmål om dette er en grei form for sitat, henviser NRK til sine generelle retningslinjer om opphavsrett :
“.…. kan derfor ikke kopieres, reproduseres, republiseres, lastes ned eller på noen annen måte gjengis eller overføres, uten etter skriftlig forhåndsgodkjenning fra NRK.”
Ytterligere spørsmål om hvordan dette forholder seg til min rett til å sitere, henvises til “juridisk avdeling”. Til slutt ender jeg opp med en hyggelig samtale med en av NRKs juridiske rådgivere, som langt på vei forteller meg hva jeg allerede har skjønt: Det lar seg ikke gjøre å si noe generelt om hvor grensene for et sitat skal trekkes, dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle — hvilket i praksis overlater vurderingen til den enkelte publisist, eller til vedkommendes juridiske rådgiver (for de som kan holde seg med en slik en).
Dette betyr at jeg ofte er i tvil om jeg bryter loven eller ikke. Som legmann har jeg laget min egen tommelfingerregel: Om “sitatet” ikke “tømmer” originalen kan det regnes som et sitat, men dette er svært langt fra en juridisk betenkning med allmenn relevans.
Remiksing
Denne filmen kan jeg uten problemer publisere på Google Video, men om jeg re-publiserer den i en weblogg med reklame blir saken fort en annen. Grunnen er at jeg har benyttet We Be Gettin Busy laget av Hidden Fortress , en remiks av en Beastie Boys-låt som for en tid tilbake ble utgitt med en Creative Commons-lisens. Creative Commons er i utgangspunktet et amerikansk initiativ som gir opphavsmenn en enkel måte å avtalefeste en annen form for gjenbruk enn det som er hjemlet i lovverket. Det arbeides med en norsk versjon av disse lisensene. Lisensen som følger den nevnte musikken er knyttet til ikke-kommersiell bruk. Det betyr at om jeg for eksempel benytter Revver.com (som knytter reklame til videoklippene) bryter jeg CC-lisensen for musikken.
Andre som remikser får bråk, men de kan også bli tilgitt, selv de som legger seg ut med de virkelig store gutta.
Denne historien begynner i 1968 med at The Beatles gir ut “The White Album” . 35 år senere gir den amerikanske rap-artisten Jay-Z ut en plate som han kaller “The Black Album” . DJ Danger Mouse tar utfordringen og lager “The Grey Album” , en komplett plate i form av en remiks av Beatles og Jay-Z.
EMI og Sony som sitter på rettighetene til “The White Album” truet med rettssak, men dette vakte stor oppstandelse (for å si det forsiktig), og 24. februar 2004 ble “Grey Tuesday” arrangert. Rundt 170 nettsteder gjorde albumet nedlastbart, noe som førte til over 100.000 nedlastinger i løpet av ett døgn (albumet kan fremdeles lastes ned via BitTorrent ).
“The Grey Album” er et åpenbart brudd på opphavsretten, men på grunn av albumets popularitet og utsiktene til dårlig PR i form av en rettssak, valgte de som kontrollerte de økonomiske rettighetene å avstå fra videre juridiske skritt.
Machinima
Spill kan brukes til mye, blant annet “machine animation” eller “machinima” . I dette tilfellet har filmskaperen benyttet spillet Half-Life 2 for å lage bildene og remikset dette med “So Cold” av bandet Breaking Benjamin.
Machinima er kanskje “fair use” i USA, men i Europa har vi ikke en tilsvarende bestemmelse. I Norge er dette et åpenbart brudd på de rettighetene som åndsverkloven gir spillskaperen og tilvirkeren av musikken.
Hvor går vi? øker produktets verdi for både bruker og samfunn. Dette gjelder skriftlige kilder — noe som gjør ensidig papirpublisering til et problem — og audiovisuelle medier. Kan noe refereres til og siteres på en enkel måte, øker informasjonens omløpshastighet og dens nedslagsfelt.
Det meste som finnes av re-publisert audiovisuelt materiale på nettet er imidlertid ikke i form av sitater. Utdragene settes sjelden inn i en ny, kritisk sammenheng. Dermed foregår en massiv fragmentering av “offentligheten”: På YouTube ser en gjennomsnittsbruker 30 minutter video hver dag, men hver video sees ikke lenger enn i to minutter i gjennomsnitt.
Åndsverkloven står i veien for gjenbruk vernetiden er meningsløs med mindre man ser det som en samfunnsoppgave å verne økonomiske interesser inn i, bokstavelig talt, det hinsidige. Trolig ville så godt som alle åndsverk blitt laget selv om vernetiden ikke var lenger enn 20 år — nå er den hele opphavsmannens levetid, pluss ytterligere 70 år. Det er imidlertid vesentlig å huske at vernetiden har blitt økt en rekke ganger. Kanskje kan man håpe på en fremtid med en langt kortere vernetid. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men fordrer langsiktig arbeid og alliansebygging.
I tillegg har åndsverkloven blitt såpass komplisert at den blir svært vanskelig å forholde seg til i møtet med en digital mediehverdag. De ganske obskure formuleringene knyttet til hvorvidt man kan bryte en teknisk beskyttelsesmekanisme er i så måte det siste skuddet på stammen.
“Rettighetslobbyen” gjør oss alle til forbrytere ingen lenger er enige om hva som er lovlig . Som brukere og innholdsprodusenter med behov for å gjenbruke andres innhold er vi dermed overlatt til oss selv. På motsatt side står en merkelig allianse av storkapital og rettighetshavere.
Håpet er at når flere brukere selv blir aktive produsenter, vil flere få øynene opp for hvor tullete denne delen av åndsverkloven faktisk er. Enhver som har forsøkt å forklare rimeligheten i loven til en noenlunde opplyst tenåring, vil trolig vite hva jeg snakker om. “Skaden” som oppstår ved ukommersiell kopiering er nemlig svært vanskelig å forklare, både fordi det økonomiske tapet som rettighetshaverne noen ganger påberoper seg er vanskelig å verifisere, samt at samfunnsbyggende institusjoner, som for eksempel bibliotekene, også påfører rettighetshaverne denne typen “skade”. Espen Andersen har på en utmerket måte forklart hvorfor kartet ikke stemmer med terrenget (pdf-dokument) i forhold til musikkbransjen.
Å spå om fremtiden er såpass vanskelig at jeg overlater til leseren å velge kombinasjoner mellom to ulike scenarier:
Gratis-scenariet
For kommersielt orientert innhold vil de ulike formene for reklamefinansiering videreføres, men innenfor rammene av gratis-scenariet vil faglige og kunstneriske verk i hovedsak bli finansiert gjennom direkte produksjonstøtte. Her vil det trolig være en fordeling mellom statlige virkemidler og sponsorstøtte. Innen fjernsynsdokumentar-sjangeren ser en allerede en ganske utstrakt bruk av sponsing, og det kan allerede være grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt retningslinjene gitt i tekstreklame-plakaten faktisk blir overholdt.
Innen gratis-scenariet vil distribusjon i hovedsak bli ivaretatt av brukerne, enten i form av fildelingstjenester, eller ulike former for re-publisering — ulike former for det en kan kalle hyperdistribusjon . Premissene for denne distribusjonsformen beskriver Mark Pesce på en utførlig måte, interessant nok med utgangspunkt i fjernsynsserien “Battlestar Galactica” som for tiden sendes på NRK2. Hyperdistribusjon forutsetter at den praksis som har vært rådende på internett, det vil si nettnøytralitet, videreføres. At dette langt ifra er noen selvfølge ble tydelig demonstrert gjennom NextGenTels forsøk på å begrense trafikk fra NRK.
De eksisterende innholdsleverandørene kan møte hyperdistribusjon på to måter: De kan legge om forretningsmodellen i tråd med de premissene som gratis tilgang setter, det vil blant annet bety at en legger til rette for utstrakt gjenbruk samtidig som man implementerer systemer som lenker tilbake til den som i utgangspunktet publiserte video– /lyd-filen (“back-linking”) . Alternativet er å kjempe imot og gå for et fremtidig distribusjonssystem basert på stykkbetaling.
Betalings-scenariet mikrobetaling (pdf-dokument) mulig. Et fungerende system for DRM (Digital Rights Management) en absolutt forutsetning for dette scenariet. Brukerne vil få svært begrensete muligheter til å distribuere informasjon, og uansett vil dette begrenses ettersom gjenbruk bare vil være mulig dersom man betaler.
I forhold til sitatretten vil betalings-scenariet være svært problematisk og en åpenbar trussel mot et offentlig ordskifte.
Det er mange forhold som taler for at betalings-scenariet ikke vil la seg gjennomføre. Samtidig er det ingen tvil om at det legges ned enorme ressurser for å komme fram til tekniske løsninger, kombinert med lovverk og lisensregimer, som kan gjøre dette scenariet mulig. Det finnes de som er svært pessimistiske med hensyn til konsekvensene av alle de ulike løsningene som tilsynelatende kommer i det godes tjeneste: John Walkers “The Digital Imprimatur” er med dette anbefalt.
Forsøk på å samle noen tråder intervju med Graham Murdock om allmennkringkastingens fremtid ).
Uten sitering, ingen samfunnsdebatt!
De begrensninger som åndsverkloven setter trenger ikke være av avgjørende betydning all den stund avtaleretten kan benyttes til å sikre allmennheten muligheter til gjenbruk. Dette ville etter min mening bety en styrking av det nåværende lisensregimets legitimitet med gyldighet i en digital fremtid. BBC, som i mange sammenhenger er et forbilde for NRK, har kommet med en rekke prinsipielt viktige tiltak på dette området. For flere år siden annonserte BBC at de ville åpne arkivene . Samtidig vurderte man mulighetene for å overlate distribusjonen til brukerne gjennom peer-2-peer fildeling. Et konkret resultat ble prøveprosjektet Creative Archive , der materiale fra BBC blir gjort tilgjengelig for nedlasting og gjenbruk (riktignok begrenset til innbyggere i Storbritannia) under slagordet “Rip it. Mix it. Share it.” BBC vurderer nå om dette skal bli en permanent ordning.
BBC kan neppe sies å ha lyktes fullt ut med sin åpne strategi, men det viktigste er trolig at man tenker konkret omkring hvordan problemene skal løses og bidrar til å sette i gang en offentlig debatt om økonomiske rettigheter og gjenbruk. Om disse spørsmålene kommer opp i Norge vil debatten trolig bli lang og vond, men ikke desto mindre nødvendig. Å ta vare på norsk språk og kultur fordrer trolig en langt mer proaktiv strategi knyttet til gjenbruk enn det dagens ideer om fremtidens distribusjonsmodeller legger opp til, eksemplifisert ved NTV-Pluss , som skal pushe “fremtidens” digital-TV i det norske bakkenettet. De henter tilsynelatende mer inspirasjon fra mobilbransjen, en verden hvor begreper som nettnøytralitet og public service er fremmedord.
Medieutviklingen er for øyeblikket paradoksal: Mens brukerne trekkes mot flommen av gratis tilgjengelig innhold, og samtidig demonstrerer hvordan effektiv distribusjon fungerer i praksis, synes hele den etablerte innholdsindustrien å jobbe mot effektive betalingssystemer. Disse to utviklingslinjene kan foreløpig synes vanskelig å forene. I mellomtiden må alle de som ønsker å komme med ytringer knyttet til publisert innhold være forberedt på å snuble i lovverket fra tid til annen. De får trøste seg med at de forhåpentligvis bidrar positivt til medie– og samfunnsutviklingen:
Uten kopiering, ingen sitering.
Uten sitering, ingen samfunnsdebatt!
Les også:
