Brukerne har også et ansvar

Opphavsretten trenger en grundig reform, men uten brukerne på laget vil den ikke lykkes, skriver Olav Anders Øvrebø.

En ver­sjon av det­te inn­leg­get er også pub­li­sert som bidrag til en debatt om opp­havs­ret­tens fram­tid på Dagbladet.nos debatt­si­der.

Reg­le­ne for opp­havs­rett ble laget i den ana­lo­ge epo­ken og har ikke gjen­nom­gått sto­re end­rin­ger de sis­te åre­ne. Å være en lov­ly­dig bru­ker av digi­ta­le medi­er i den­ne situa­sjo­nen er ikke bare enkelt. Det betyr ikke at alt bru­ker­ne fin­ner på skal aksep­te­res uten vide­re.

I Dagbladet.nos debatt har man­ge dis­ku­tert fil­de­ling av musikk og fil­mer/TV-pro­gram­mer. Fil­de­ling er en sterk sym­bol­sak som fort kan ta opp­merk­som­he­ten vekk fra minst like vik­ti­ge spørs­mål.

Vil­le du vært glad for at noen bruk­te bil­det ditt uten til­la­tel­se? Anta­ke­lig ikke

Man­ge debat­tan­ter er hjer­tens eni­ge om plate­sel­ska­pe­nes udu­ge­lig­het. Det kan være mye i det, men det er en fare for at debat­ten nå blir repe­ti­tiv og lite kon­struk­tiv. Struk­tur­end­rin­ge­ne ram­mer ikke bare musikk og TV. Løs­nin­ge­ne må være prin­si­pi­el­le og vir­ke for alle medie­for­mer.

La oss ta et tenkt eksem­pel. Jonas Ben­dik­sen er den førs­te nors­ke foto­gra­fen som er blitt med­lem i det legen­da­ris­ke foto­graf­kol­lek­ti­vet Mag­num. La oss nå si at et nett­ma­ga­sin beta­ler Ben­dik­sen for å pub­li­se­re et av bil­de­ne hans. Du ser bil­det og synes det er fint — så fint at du høyre­klik­ker på musen, kopie­rer bil­det og i løpet av noen små sekun­der repub­li­se­rer det på din egen blogg. Nå pry­der Mag­num-foto­gra­fens bil­de ditt eget lil­le hjør­ne på net­tet. Sti­lig?

Nei, fak­tisk ikke. Bak bil­det lig­ger føl­gen­de pro­ses­ser (og det­te vet du egent­lig): Ben­dik­sen har inves­tert enormt med tid og inn­sats på å kom­me seg dit han er i dag — i utdan­ning, sko­le­ring og arbeid. Slik har han bygd opp kom­pe­tan­sen som er for­ut­set­nin­gen for at han kan ta sli­ke bil­der. I til­legg har han reist ver­den rundt på repor­ta­sje. Alt det­te må finan­sie­res. Noe må også en foto­graf leve av. Og nå synes du alt­så at du har rett til å pub­li­se­re bil­det hans? Det er jo så enkelt å gjø­re det! Kopi­en er jo per­fekt!

Nei, du har ikke og bør ikke ha en slik rett. Hvis du var i Ben­dik­sens sted, vil­le du vært glad for at noen bruk­te bil­det ditt uten til­la­tel­se? Anta­ke­lig ikke.

Men det fin­nes en løs­ning, og den er snub­len­de nær: Hvis han selv vil, kan Ben­dik­sen gi deg og and­re nett­bru­ke­re lov til å bru­ke bil­det, på bestem­te vil­kår.

Det­te bør være kjer­nen i refor­men som må kom­me i opp­havs­retts­lig tenk­ning, reg­ler og prak­sis. Så hold ut, nå kom­mer snart det posi­ti­ve bud­ska­pet.

Ram­me­ver­ket er alle­re­de laget til et sys­tem der hva bru­ker­ne kan gjø­re og ikke gjø­re med bil­der, tekst, musikk og så vide­re blir regu­lert av flek­sib­le lisen­ser. Det heter Crea­ti­ve Com­mons — den krea­ti­ve all­men­nin­gen — og er desig­net for å sik­re at tek­no­lo­gi­ens mulig­he­ter kan utnyt­tes til sam­fun­nets bes­te. Ja, vi kan og bør dele infor­ma­sjon og opp­le­vel­ser og ska­pe nye verk selv, og vi kan gjø­re det uten at all opp­havs­rett kas­tes over bord. Og uten at musikk- og film­bran­sje­ne mono­po­li­se­rer alt, øde­leg­ger bru­ker­opp­le­vel­sen og sak­sø­ker «pira­ter» med absur­de øko­no­mis­ke krav.

«Wan­na work together?» Den­ne video­en for­kla­rer hvor­dan Crea­ti­ve Com­mons fun­ge­rer (på engelsk).

Crea­ti­ve Com­mons-lisen­se­ne lar Jonas Ben­dik­sen gi deg ret­ten til å repub­li­se­re og til og med end­re på bil­de­ne hans, under vis­se for­ut­set­nin­ger. For eksem­pel at det bare skjer i en ikke-kom­mer­si­ell sam­men­heng, eller at du må bru­ke en til­sva­ren­de lisens hvis du vil pub­li­se­re ver­ket du ska­per når du bear­bei­der bil­det hans vide­re (han må selv­sagt også fort­satt ha mulig­he­ten til ikke å gi deg noen sli­ke ret­tig­he­ter). Du får nye mulig­he­ter, men de kre­ver også at du tar ansvar. I Vox Pub­li­ca har vi illust­rert fle­re artik­ler med bil­der med Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Eksemp­ler: Freds­pris-kom­men­tar, Viet­nam-ana­ly­se, grense­over­skri­den­de Euro­pa-debatt.

Havet av ama­tø­rer vil også føre til et stør­re sug etter ori­gi­na­li­tet og talent

I dag er nok Crea­ti­ve Com­mons noe bare de spe­si­elt inter­es­ser­te har hørt om og tatt i bruk. En grunn er at det ikke er bru­ker­venn­lig nok. Det må lages et strøm­linje­for­met sys­tem der bru­ker­ne umid­del­bart for­står hva slags lisens de har foran seg og hva slags betin­gel­ser som er knyt­tet til den. Det er ikke så under­lig at det­te tar tid. Det er først de sis­te åre­ne at så man­ge bru­ke­re har fått mulig­he­ten til selv å bli pro­du­sen­ter. Tid­li­ge­re har det ikke vært nød­ven­dig å vite sær­lig mye om opp­havs­rett. Om ti år må den­ne kunn­ska­pen ha blitt en del av all­menn­dan­nel­sen.

Vi må alt­så fin­ne en ny mid­del­vei. Ret­tig­hets­fun­da­men­ta­lis­me og retts­for­føl­gel­se a la musikk- og film­bran­sjen er ikke løs­nin­gen, men det er ikke totalt anar­ki hel­ler. Her må sto­re ting skje både på sys­tem­nivå, blant pro­du­sen­te­ne og blant bru­ker­ne:

1. Opp­havs­retts­reg­le­ne må end­res. Crea­ti­ve Com­mons-lisen­ser eller lig­nen­de må for­mu­le­res og hvis nød­ven­dig må lov­ver­ket til­pas­ses.

2. Bru­ker­venn­lig­he­ten må for­bed­res. Det må lages et stan­dar­di­sert sys­tem som infor­me­rer bru­ker­ne om lisen­ser og videre­bruk på en effek­tiv måte. I dag er det i man­ge til­fel­ler mildt sagt vans­ke­lig å skaf­fe seg over­sikt over hva som er aksep­ta­bel bruk og hva som ikke er det.

3. Bru­ker­ne må ta ansvar. Vi må sam­men utvik­le en ny, raus pub­li­se­rings­kul­tur. Det­te inklu­de­rer å len­ke til kil­den for ver­ket vi site­rer eller brin­ger vide­re. Ald­ri har mulig­he­ten vært stør­re til å ære den som æres bør. Vis god sitat­skikk, vær med på å dele kunn­skap og opp­le­vel­ser. Den kul­tu­rel­le blomst­rin­gen net­tet leg­ger til ret­te for er avhen­gig av at vi for­står at vi skal og kan byg­ge på hver­and­res arbei­der, men på åpent og ærlig vis.

4. Opp­havs­rett må læres i sko­len. I dag kan en møte stu­den­ter på uni­ver­si­tets­nivå som er helt blan­ke på det­te og ikke engang vet at de ikke kan repub­li­se­re Jonas Ben­dik­sens bil­der uten vide­re. Digi­tal kom­pe­tan­se skal inn i sko­len på alle nivå­er, heter det nå. Opp­havs­rett må også læres — i prak­sis.

5. Pro­du­sen­te­ne må gå foran. Ret­tig­hets­ha­ver­ne og pro­du­sen­te­nes orga­ni­sa­sjo­ner må ende­lig kom­me seg på offen­si­ven. Vi må for­ven­te av for­fat­ter­for­enin­ger, for­leg­ger­for­enin­ger, jour­na­list­lag, regis­sør­for­bund og så vide­re at det er de som går foran i å ska­pe et åpent, raust og logisk sys­tem for for­valt­ning av ret­tig­he­ter knyt­tet til ånds­verk i den digi­ta­le medie­al­de­ren. Til nå har hold­nin­gen vært sør­ge­lig defen­siv der i går­den. Kref­te­ne er blitt brukt på å kjem­pe mot nyska­ping og van­li­ge bru­ke­re.

Poten­sia­let er der for at Crea­ti­ve Com­mons — eller et lig­nen­de sys­tem — kan hjel­pe oss ut av dagens umu­li­ge valg mel­lom ret­tig­hets­fun­da­men­ta­lis­me og anar­ki. Uan­sett står vi foran sto­re end­rin­ger. Mag­num-foto­gra­fe­ne lev­de len­ge godt i den ana­lo­ge epo­ken. De kun­ne sel­ge eks­klu­si­ve ret­tig­he­ter til sine bil­der dyrt i hvert enkelt land, og klar­te å kon­trol­le­re spred­nin­gen av bil­de­ne sine. Den­ne ver­de­nen kom­mer ikke til­ba­ke. I dag må også en Jonas Ben­dik­sen for­hol­de seg til at bil­de­ne er blitt digi­ta­le og bru­ker­ne er blitt pro­du­sen­ter. Kunst­ne­re, for­fat­te­re og jour­na­lis­ter må fin­ne en ny balan­se mel­lom å dele sine verk med pub­li­kum uten veder­lag og å sel­ge ret­tig­he­ter. De må fin­ne and­re inn­tekts­kil­der — og det­te skjer jo alle­re­de, slik Eirik Newth og and­re har påpekt.

Et refor­mert sys­tem for opp­havs­rett vil gi alle som øns­ker det stør­re mulig­he­ter til å bli akti­ve bru­ke­re og bidra til den digi­ta­le kul­tu­ren. Det er ingen grunn til å være redd for at musikk­ta­len­ter ikke skal bli opp­da­get eller at stor lit­te­ra­tur ikke skal bli skre­vet for­di kul­tu­ren er blitt digi­tal og ret­tig­he­ter må for­val­tes på en ny måte. Den kul­tu­rel­le pro­duk­sjo­nen vil øke, men havet av ama­tø­rer vil også føre til et stør­re sug etter ori­gi­na­li­tet og talent.

Se også:

1 KOMMENTAR

  1. […]  Litt mora­li­se­ren­de og totalt bom­skudd på bru­ken av “totalt anar­ki”. Alter­na­ti­vet til infor­ma­sjons-anar­ki på inter­nett er total over­våk­ning og sen­sur eller et fri­vil­lig­hets­ba­sert anar­kis­tisk regi­me ala CC. Les en ellers god artik­kel av Olav Anders Øvre­bø på Vox Pub­li­ca. […]

til toppen