“Det finnes ikke noe viktigere spørsmål i USA enn hvordan vi skal få gjeninnført public service i media”, sa Michael Copps til 2400 mennesker som hadde samlet seg i Boston fordi de var enige med ham. Så mye annet går galt i USA for tiden fordi journalistikken svikter sitt samfunnsoppdrag, hevdet den ene taleren etter den andre på den femte — og hittil største — nasjonale amerikanske konferansen for mediereform, arrangert 8–10. april.
Michael Copps er medlem av det amerikanske medietilsynet, The Federal Communication Commission. FCC er en mektig og sentral institusjon, men som så mange andre føderale reguleringsmyndigheter under kraftig beskytning fra høyresiden. Samtidig med at Copps snakket til journalister, aktivister og akademikere på konferansen i Boston, vedtok Representantenes hus å fjerne FCCs mandat til å regulere internett. Kommisjonen vedtok før jul et utvannet forslag om nettnøytralitet som blant annet ikke regulerer trådløse nett. Vedtaket er blitt skarpt kritisert for ikke å sikre fri og likeverdig adgang til nettet for alle innholdsleverandører, men FCC er likevel truet med rettssak fra Verizon, en av de største internetttilbyderne — og har vært under vedvarende angrep fra republikanske politikere som stempler forslaget om å likestille alt innhold på nettet som et forsøk på å innføre statlig kontroll av nettets innhold.
Amerikansk allmennkringkasting: PBS om finanskrisen (klikk for å se dokumentar)
Nancy Pelosi, minoritetsleder for demokratene i Representantenes hus, talte til delegatene på The National Conference for Media Reform og forsikret at lovforslaget vil bli stanset i Senatet, men i disse tider er det eneste sikre i amerikansk politikk at alt kan skje.
Et annet gjennomgående tema på konferansen var kravet om økt offentlig støtte, både til kringkasting, tradisjonelle papirmedier og public service-journalistikk generelt. Selv om kravet ble fremmet av tunge personer i amerikansk offentlighet, som Lee Bollinger, rektor ved Columbia University, innrømmet både han og andre som mener det samme, at alle ønsker om økt mediestøtte er politisk urealistisk. Mens konferansen krevde mer, forhandlet Kongressen om å fjerne det lille som finnes. I budsjettforhandlingene krevde republikanerne stans i alle føderale bevilgninger til Public Broadcasting System og National Public Radio, de to pilarene som holder oppe det lille som finnes av offentlig kringkasting i USA. De to institusjonene slapp imidlertid med skrekken denne gang, bevilgningene ble opprettholdt i det endelige budsjettkompromisset.
De nasjonale konferansene for mediereform arrangeres av FreePress, den største av mange organisasjoner som arbeider for grunnleggende endringer i organiseringen og finansieringen av amerikanske medier. FreePress samlet inn over to millioner underskrifter mot vedtaket i FCC om en utvannet og svekket nettnøytralitet.
Michael Copps, som har sittet i FCC i to perioder, sa i sin tale til konferansen at “fakta er borte” i amerikanske medier. “Undersøkende journalistikk er forsvunnet. Du kan ikke lenger finne den informasjonen du trenger for å foreta intelligente politiske valg. Hvor mange saker blir ikke rapportert, hvor mange fakta forblir begravet fordi det ikke lenger er nok journalister til å grave dem fram”, sa han.
“Vi har aldri hatt et fritt marked for journalistikk”
Copps foreslo en kraftig innskjerping av FCCs overvåkingsfunksjon. “I dag trenger kringkasterne bare å sende inn et postkort hvert åttende år, så får de fornyet konsesjonen. Vi burde stilt dem til ansvar for hvordan de forvalter frekvensene. Det er folkets frekvenser, ikke kringkasternes. Vi spør dem ikke om de leverer lokale nyheter, eller om de forvalter offentlighetens interesser slik de burde. Konsesjonsperiodene burde reduseres til tre år, og vi burde inndra dem for alle som ikke opptrer slik public service-kringkastere bør.”
Copps etterlyste også den store rapporten om framtidig finansiering av amerikansk journalistikk, som FCC opprinnelig skulle publisert tidlig i fjor høst, etter en omfattende høringsprosess. Både denne rapporten og en tilsvarende utredning fra The Federal Trade Commission er blitt utsatt gang på gang, uten noen forklaring. “Hvis denne rapporten ikke er full av sterke og konkrete forslag, vil den ikke være verdt papiret den er skrevet på,” mente Copps.
Han fikk sterk støtte av Robert McChesney, som er professor i kommunikasjonsvitenskap ved University of Illinois, en av stifterne av FreePress og — sammen med John Nichols — forfatter av boken “The Death and Life of American Journalism”, som argumenterer tungt for økt offentlig engasjement i mediebransjen. McChesney understreket det som også er hovedtemaet i boken; at journalistikk ikke er en privat vare, men et offentlig gode. “Definisjonen av et offentlig gode er noe som samfunnet desperat trenger, men som markedet ikke kan eller vil produsere i tilstrekkelig omfang eller kvalitet.”
McChesney viste til at de offentlige subsidiene til postombæring av de første amerikanske avisene, i republikkens barndom, tilsvarer 35 milliarder dollar i dagens pengeverdi. “I dag bruker det offentlige én milliard dollar på amerikanske medier. Det er en bagatell sammenliknet med andre demokratier. Hvis vi la oss i den lave enden, og sammenliknet oss med New Zealand og Australia, burde vi bevilget 7–10 milliarder. Dersom vi legger oss i midten, på Japan og Storbritannias nivå, måtte bevilgningene vært 20 milliarder. Og dersom vi måler oss mot de beste systemene, i Tyskland og de skandinaviske land, måtte den amerikanske pressestøtten vært nettopp 35 milliarder dollar årlig. Og når protestene om avhengighet av staten kommer, er det verdt å merke seg at de landene som har de høyeste offentlige subsidiene, også har de mest uavhengige og kritiske mediene, ifølge sammenlikninger foretatt av Freedom House og The Economist.”
Alle ønsker om økt mediestøtte er politisk urealistisk
Columbia-rektor Bollinger advarte mot en romantisk tro på at borgerjournalister og superlokale nettsted kan erstatte den tradisjonelle journalistikken. “Jeg er en tilhenger av borgerjournalistikk, men vi må også ha den institusjonaliserte pressen, bare den er sterk og uavhengig nok til å gå løs på de mektigste kreftene i samfunnet. Vi er imidlertid nødt til å innse at den forretningsmodellen som har drevet disse mediene til nå, ikke holder i fremtiden. Miami Herald hadde 14 kontorer med korrespondenter i Latin-Amerika. Nå har de ingen. Akkurat når vi virkelig trenger omfattende og presis informasjon om resten av verden, fordi USA er blitt stadig mer avhengig av resten av kloden, får vi betydelig mindre”.
Amerikansk allmennkringkasting: Prisbelønt NPR-program om årsakene til finanskrisen (klikk for å lytte)
Bollinger hevdet at den eneste farbare vei er økt offentlig finansiering, spesielt av PBS og NPR. “Men det er fascinerende hvor sterke reaksjoner jeg får når jeg sier dette. Disse reaksjonene er kortsiktige, bygger på feil fakta, og er lite gjennomtenkte. Kringkasting har for eksempel alltid bygget på en blanding av kommersielle inntekter og offentlige konsesjoner. Vi har aldri hatt et fritt marked for journalistikk, det har alltid bestått av en rekke naturlige monopoler. Og vi har, også i USA, en lang tradisjon for offentlig finansiering av det markedet ikke leverer. Columbia University er et godt eksempel. Vi mottar hundrevis av millioner dollar hvert år fra det offentlige til vår forskning. Vi bryr oss like mye om vår akademiske frihet som journalistene gjør om sin journalistiske.”
Bollinger ba amerikanske myndigheter studere hva britene gjør med BBC, franskmennene med France 24, russerne med Russia Today, og ikke å forglemme Al Jazeeras stadig sterkere posisjon, bygget opp på offentlige midler. “Det er tragisk hvis USA lener seg tilbake og tror at vi kan være tjent med det systemet vi har i dag. De andre landenes erfaringer er de beste argumentene for sterkere offentlig kringkasting”, sa han.
Det generelle inntrykket etter tre dager med debatter og foredrag, med 350 innledere (alt fra lokalradioaktivister til nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz) er at det er bred enighet i analysen blant de ulike gruppene som arbeider for mediereform: De siste tiårene har kommersielle selskaps innflytelse over amerikansk politikk øket enormt. Lawrence Lessig, professor i jus ved Harvard, og kjent advokat for svakere opphavsrettsbeskyttelse, hevdet i et flammende foredrag at den grunnleggende årsak til de fleste og største av USAs problem er den tiltakende private finansiering av offentlige valg. Høyesterettsdommen fra 2010, den såkalte Citizens United-dommen, som slo fast at kommersielle selskap har samme rettigheter etter grunnloven som privatpersoner, og derfor fritt kan støtte politiske kandidater med ubegrensete pengesummer, har radikalt forkjøvet en balanse som allerede var skjev.
De fleste innser at de taler, velformulert, for døve ører
Flere av talerne minnet om at de store amerikanske mediene selv er eid av konglomerater som bruker enorme summer på å kjøpe seg de rette politiske beslutningene. Jay Harris, tidligere utgiver av “Mother Jones” minnet om at 350 av de 435 folkevalgte i Representantenes hus og 67 av 100 senatorer har mottatt støtte fra General Electric, som også eier NBC og MSNBC. Da New York Times for noen uker siden avslørte at GE i fjor hadde et overskudd på 14 milliarder dollar, uten å betale skatt, var NBC blant de få nasjonale mediene som ikke brakte meldingen videre.
Det er overveldende flertall i folket for å endre valglovene slik at bidrag fra næringslivet begrenses, selv 68 prosent av republikanerne er for et grunnlovstillegg som vil overprøve høyesterett og Citizens United. 87 prosent av demokratene vil ha et slikt tillegg. Men i Kongressen er reformviljen laber.
“Get real!”, sa Laura Washington, spaltist i Chicago Sun Times, “å snakke om økte offentlige subsidier når PBS/NPR er under heftige angrep, når Huffington Post ikke engang bryr seg med å betale skribentene, når nyutdannete journalister forlater yrket i flokk og følge, når stadig flere må kombinere journalistikk med én eller flere andre jobber, er ganske enkelt naivt.”
Hun har utvilsomt rett. Selv om USA blir hengende etter Europa og andre høyt utviklete samfunn på en rekke områder, som helse, miljø, transport og utdanning, er det — som på medieområdet — ingen merkbar vilje til å bryte ut av gamle mønstre. Konferansen i Boston bar preg av at motstanden mot det nåværende systemet både er bred og artikulert, men at de fleste innser at de taler, velformulert, for døve ører.