Provokasjon og forsvar

Den ene er «Ærer de unge» fra 1907. Der er imi­dler­tid ikke orig­i­nal­manuskriptet bevart. Tek­sten som er gjen­gitt er et par år nyere, pub­lis­ert i Ver­dens Gang med noen endringer i forhold til den opprin­nelige tal­en. Like fullt er kan­skje «Ærer de unge» Ham­suns mest berømte poli­tiske tale. Den provoserte nem­lig mange for­di Ham­sun her stilte det fjerde bud på hodet og mente at det var de eldre som skulle ære sine barn, ikke omvendt.

Den andre tal­en er Ham­suns tale i ret­ten fra 1947, «Jeg forsvar­er meg ikke…» . Det er Ham­suns forsvarstale da erstat­ningssak­en som norske myn­digheter hadde anlagt mot ham etter kri­gen kom til behan­dling i herred­sret­ten i Grimstad:

Når jeg satt der og skrev etter beste evne, og telegraferte natt og dag, så satt jeg alt­så og for­rådte mitt land, het­er det. Jeg var lands­for­ræder, het­er det. Det får så være. Men jeg følte det ikke slik, kjente det ikke slik, og jeg kjen­ner det ikke slik i dag heller. Jeg har den beste fred med meg selv, den aller beste samvittighet.
Jeg hold­er det almin­nelige omdømme nok­så høyt. Jeg hold­er vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg hold­er det ikke så høyt som jeg hold­er min egen bevis­s­thet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gam­mel nok til å ha en rettes­nor for meg selv, og dette er min.