Stenersen Worm-Müller holdt radiotaler til det norske folk under annen verdenskrig, sendt fra London. I talen om Hardårene 1807–1814, lyser håpløsheten mot oss:
Men det verste stod ennå igjen. 1812 ble det svarteste uår som nødsårenes slekt opplevde. Våren ble sen, kald og våt, ennå i mai kunne man kjøre over isen på innsjøene, og først i juni fikk man sådd de fleste steder i landet. I juli og august regnet det ustanselig. 4. august var presten Pavels i selskap på Bogstad: “Ved kaffen og etter den hørtes intet uten klager over tidene og mørke spådommer, især om misvekst og hungersnød, da man tror havren formedelst det vedholdende regnvær ikke kan modnes i år.” Tidlig i september kom frosten, en usedvanlig kulde og så igjen råkaldt vær og regn i ukevis. Mange steder lå snøen over staurene med umodent korn. Fra Bergens stift heter det 26. september: “Havren står overalt på åkrene for det aller meste urørt, grønn, samt uten kjerne tilforn, og må det i denne uke inntrufne vær således aldeles ha tilintetgjort avgrøden, at enhver forhåpning om at innhøste meget derav tjenlig til menneskeføde må ansees som ganske tapt.” Senere fortelles det at på grunn av den tidlige vinter og den fryktelige kulde, søkte alle slags rovdyr i massevis ned i bygdene, men bøndene hadde ikke krutt nok til å skyte dem.
Det fortelles at i flere tiår etter nøden var skogene medtatt av all barkesankinga som måtte til for å lage brød. Men dette er også en historie om samhold og selvstendighetstrang, og en aldri så liten ode til poteten (i disse lavkarbotider):
Dyrkningen av poteten tok sterkt til i disse år, den ble en stor hjelp mot hungersnøden, og som Jacob Aall sier — “til en velsignelse for de små åkerbruk”. Derfor kunne i 1814 i et selskap for de svenske kommissærer en stortingsmann utbringe en skål “for potetesen, fordi den var årsak til at nordmennene der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg selv sin frie forfatning”.