Hva skapte Obamas comeback?

When hit with a dan­ger­ous emo­tion­al punch in pol­i­tics – par­tic­u­lary a low blow (…)– the only appro­pri­ate response is an equal­ly pow­er­ful emo­tion­al counterpunch

-       Drew Western.

Sitatet oven­for stam­mer fra boken ”The polit­i­cal brain” som psykolo­gen og den poli­tiske ana­lytik­eren Drew West­ern utga i 2007. Den var en av flere gode bøk­er som kom ut i  årene etter Demokratenes val­gned­er­lag i 2004. Lib­erale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kom­mu­nikasjon­skatas­tro­fer: Først Al Gores dårlige debat­ter mot George W. Bush. Så John Ker­rys dårlige val­gkamp i 2004. Repub­likan­erne kom­bin­erte i begge til­feller å kom­mu­nis­ere ulne, men uhyre vik­tige ”fam­i­lieverdier” i kom­bi­nasjon med rå angrep på mot­standerens tro­verdighet. I til­fel­let Ker­ry, hans bak­grunn som krigsvet­er­an, hvor det mest kjente angrepet kom i kam­pan­jen kalt ”Swift Boat Vet­er­ans for Truth”

Demokratene ble full­s­tendig fin­tet ut av Karl Roves rå tak­tikk. Men så lærte de av den. Drew West­erns bok han­dler om vik­tigheten av følelser i poli­tisk kom­mu­nikasjon, og hvor­dan man aldri kan svare med tipunk­t­slis­ter og teknisk språk: hvis mot­parten angriper din karak­ter og dine vik­tig­ste dyder. En annen vik­tig pre­missleverandør er George Lakoff som siden 80-tal­let har skrevet om betyd­nin­gen av metafor­er – bilder og verdier — når vi men­nesker gjør valg.

Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyval­gte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da val­gte de å ”frame” repub­likan­ernes man­glende samar­bei­dsvil­je som ”uamerikan­sk” – et ord med en helt spe­siell his­to­rie i amerikan­sk poli­tikk. Demokratene har alt­så lagt om: Og selv om Oba­ma ble val­gt inn på et bud­skap om foran­dring og håp i 2008 – kjør­er de nå etter samme spillere­gler som repub­likan­erne: Tøffe, ver­dior­i­en­terte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Oba­ma gjorde i den andre pres­i­dent­de­bat­ten – og det var der­for han vant.

Men først: Mitt Rom­ney er en dyk­tig debat­tant. Det har han vært lenge. Redak­tøren for Vox Pub­li­ca, Olav, gjorde meg opp­merk­som på denne gode artikke­len om Rom­neys bak­grunn på debattsce­nen. Rom­ney er kom­met til pres­i­dent­de­bat­tene fra en tøff primær­val­gkamp, der han har kjem­pet seg til kan­di­da­turet i møte med ringr­ev­er som Newt Gin­grich og svært religiøse kan­di­dater som Rick San­to­rum. Oba­ma der­i­mot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske pres­i­den­ter, i mot­set­ning til for eksem­pel norske statsmin­istre, debat­ter­er ikke. De hold­er taler og pressekon­fer­anser, gjerne med nøye utval­gte jour­nal­is­ter. Det er der­for ikke rart at Oba­ma var noe ”rusten”. Når vi i til­legg vet at han ikke er spe­sielt glad i debattgen­ren, og at for­vent­nin­gene var høye, var det kan­skje ikke rart at Mitt Rom­ney gikk av med seieren i første runde.

Like vik­tig som å vinne debat­ten er, som Jens Kjeld­sen har skrevet godt om, medias tolkn­ing av hvem som gjør det best. Og det er ingent­ing poli­tiske jour­nal­is­ter er så glad i som et skikke­lig come­back. Da blir jo kam­pan­jen spen­nende å følge igjen! Flere amerikanske kom­men­ta­tor­er, som CNNs Ron Brown­stein, men­er at den første debat­ten mel­lom Oba­ma og Rom­ney allerede er his­torisk. I den for­stand at den totalt foran­dret dynamikken i val­gkam­p­en. Flere sam­men­lign­er den med den første TV-sendte debat­ten over­hodet –  mel­lom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vin­neren. I tiden etter den første debat­ten har vi alt­så opplevd et slags selv­forsterk­ende nar­ra­tiv, der Rom­neys opp­tre­den blir stadig sterkere, helt til det blir frem­stilt som om Oba­ma omtrent ikke sa et for­nuftig ord. Det var alt­så vik­tig for Oba­ma å foran­dre tak­tikk. Men ikke på en måte som gjorde han utro­verdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet vold­somt fra en kon­fron­terende stil i første debatt til en over­dreven hyggelig stil i den andre).

Når et fler­tall er enig om at Oba­ma vant den andre debat­ten han­dler det for det første om at for­vent­nin­gene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Rom­neys frem­gang – ikke hvor klart han ville vinne. Men vik­tigere: Oba­ma-kam­pan­jen byg­ger slik jeg ser det på tre sterke ”his­to­ri­er”. Disse består av både argu­ment­grup­per, lev­ende bilder, tekst og eksem­pler. Oba­ma klarte på en betrak­telig mer konkret og tydelig måte å formi­dle disse historiene:

His­to­rie nr 1: Demokratene er den amerikanske mid­delk­lassens sanne venn. Repub­likan­ernes poli­tikk vil kun gagne de rikeste. Oba­ma begynte:

 Gov. Rom­ney says he’s got a five-point plan? Gov. Rom­ney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a dif­fer­ent set of rules.

Så for­sat­te han med denne kanonaden:

 That’s been his phi­los­o­phy in the pri­vate sec­tor, that’s been his phi­los­o­phy as gov­er­nor, that’s been his phi­los­o­phy as a pres­i­den­tial can­di­date: You can make a lot of mon­ey and pay low­er tax rates than some­body who makes a lot less; you can ship jobs over­seas and get tax breaks for it; you can invest in a com­pa­ny, bank­rupt it, lay off the work­ers, strip away their pen­sions, and you still make mon­ey. That’s exact­ly the phi­los­o­phy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeez­ing mid­dle class families.

Dette er et sterkt bud­skap. Og det er kjer­nen i angrepet Oba­ma-kam­pan­jen har ret­tet mot Mitt Rom­ney siden starten. Det er også denne his­to­rien en av de såkalte Super-PAC grup­pene (Pri­or­i­ties USA) for­t­alte da de i som­mer sendte denne ekstremt sterke kam­pan­je­v­ideoen ut, hvor de nærmest skylder på Rom­ney for at konen til en fab­rikkar­bei­der dør av kreft. Det ble mye opp­merk­somhet om sak­en. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbake­viste del­er av rekla­men. Men til tross for pro­test­er fra høyres­i­den, og at Oba­ma-kam­pan­jen tok avs­tand fra rekla­men – var effek­ten den samme. His­to­rien siv­er igjen­nom. Selv om folk kan ta avs­tand fra måten det fortelles, sit­ter de likev­el igjen med en mis­tanke om at repub­likan­ernes poli­tikk før­er til et hjerteløst samfunn.

His­to­rie nr 2: Det han­dler om Mitt Rom­neys tro­verdighet, det man i klas­sisk retorikk kaller ethos. Et vik­tig øye­b­likk i debat­ten var da Susan Katz, en vel­ger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Rom­ney spørsmålet:

 I do attribute much of America’s eco­nom­ic and inter­na­tion­al prob­lems to the fail­ings and mis­steps of the Bush admin­is­tra­tion. Since both you and Pres­i­dent Bush are Repub­li­cans, I fear a return to the poli­cies of those years should you win this elec­tion. What is the biggest dif­fer­ence between you and George W. Bush, and how do you dif­fer­en­ti­ate your­self from George W. Bush?

Her nølte ikke Mitt Rom­ney med å dis­tansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag for­mu­ler­ing: “Pres­i­dent Bush and I are dif­fer­ent peo­ple, and these are dif­fer­ent times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kine­siske trusse­len for amerikan­sk økono­mi. Det ga en gylden anled­ning for Oba­ma til å gjen­ta frem­still­in­gen av Mitt Rom­ney som upa­tri­o­tisk, og en som bryr seg mer om prof­itt enn å skape job­ber i USA:

 When Gov­er­nor Rom­ney talks about get­ting tough on Chi­na, keep in mind that Gov­er­nor Rom­ney invest­ed in com­pa­nies that were pio­neers of out­sourc­ing to Chi­na and is cur­rent­ly invest­ing in…companies that are build­ing sur­veil­lance equip­ment for Chi­na to spy on its own folks.

Så avs­lut­tet Obama:

 Gov­er­nor, you’re the last per­son who’s going to get tough on China.

Dette bud­skapet er også helt i tråd med TV-reklamer Oba­ma-kam­pan­jen kjør­er om net­topp dette temaet.

His­to­rie nr. 3: Oba­ma er den trygge og stødi­ge kan­di­dat­en. Man­nen som lev­er­er det han lover. Oba­ma lis­tet i den andre debat­ten opp eksem­pler på ting han hadde sagt han ville gjen­nom­føre – for så å bekrefte at det var gjort. Det han­dlet om å avs­lutte kri­gen i Irak, inn­føre en helsere­form og red­de de store bilsel­skapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilis­ert måte å håndtere ter­ror­is­ten – han burde fanges i live og stilles for ret­ten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Oba­ma har, uvant for demokratene, svært høy stand­ing når det gjelder sikkerhetspolitikken. 

Dette gjør også at Oba­ma med tro­verdighet kan avfeie Rom­neys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske kon­sulatet i Beng­hazi. På spørsmål om han forsøk­te å skyve ans­varet for angrepet over på Hillary Clin­ton, gjorde han det eneste rik­tige for en pres­i­dent, og svarte:

Sec­re­tary Clin­ton has done an extra­or­di­nary job. But she works for me. I’m the pres­i­dent and I’m always respon­si­ble, and that’s why nobody’s more inter­est­ed in find­ing out exact­ly what hap­pened than I do. (…)

Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kri­tis­ere Romney:

 I was there greet­ing the cas­kets com­ing into Andrews Air Force Base and griev­ing with the families.

And the sug­ges­tion that any­body in my team, whether the Sec­re­tary of State, our U.N. Ambas­sador, any­body on my team would play pol­i­tics or mis­lead when we’ve lost four of our own, gov­er­nor, is offen­sive. That’s not what we do. That’s not what I do as pres­i­dent, that’s not what I do as Com­man­der in Chief.

Hvis vi stud­er­er de tre his­to­riene Oba­ma for­t­alte i den andre debat­ten vil vi se at han formi­dler tydelige verdier (sikker­het, ret­tfer­dighet for mid­delk­lassen, patri­o­tisme) og kom­biner­er det med harde angrep på mot­standeren — alt sam­men kledd i sterke bilder:

• Rom­ney har ikke en fem-punk­ts plan – men en-punk­ts plan
• Rom­ney er den siste i hele ver­den som vil være tøff mot Kina
• Jeg var det på fly­plassen for å ta i mot kistene sam­men med fam­i­liene til de falne.

Det er nok mye av fork­larin­gen på at den andre debat­ten gikk bedre for Oba­ma. Og at repub­likan­erne nå er min­dre opp­tatt av selve debat­ten, og mer opp­tatt av å fortelle at frem­gan­gen til Rom­ney uansett ikke går an å snu, slik net­topp Karl Rove gjør i Wall Street Jour­nal i dag.