Vallas rettssikkerhet

Ved å påta seg å være sakkyndige i forhold til Fougner-utvalget har de to psykiaterne beveget seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psykiatris eller rettspsykiatriens diagnosekategorier med forskningsmessig baserte kriterier, kommer til anvendelse.

Inn­legg fra Fritt Ords semi­nar om Grans­king og retts­sik­ker­het 24.mai 2007 av Svein Haugs­gjerd, over­lege ved Aker uni­ver­si­tets­syke­hus og pro­fes­sor ved Høg­sko­len i Bodø:

Psy­kia­tri­ens legi­ti­mi­tet som sam­funns­in­sti­tu­sjon beror på at den hvi­ler på et fun­da­ment som er resul­tat av en lang­va­rig og rigo­røs forsk­nings­tra­di­sjon, nem­lig det dia­gnos­tisk sys­tem, et sys­tem som fort­satt og kon­ti­nu­er­lig er gjen­stand for viten­ska­pe­lig prøv­ning. De uli­ke dia­gnos­tis­ke kate­go­ri­ene kom­mer til anven­del­se først når detal­jer­te kri­te­ri­er for inklu­sjon og eks­klu­sjon er til­freds­stilt. Dis­se kri­te­ri­ene har gjer­ne grads- og varig­hets­krav, og iblant også kon­tekst-krav, i alle fall når det gjel­der bedøm­mel­se av tanke­fore­stil­lin­gers even­tu­el­le avvik fra en nor­mal rea­li­tets­opp­fat­ning. En opp­fat­ning som for de aller fles­te opp­le­ves som full­sten­dig urea­lis­tisk og absurd, kan tel­le som en vrang­fore­stil­ling der­som den blir hev­det av en enkelt per­son ale­ne, men tel­ler ikke som en gyl­dig vrang­for­stil­ling der­som per­sonen til­hø­rer en grup­pe som deler den­ne opp­fat­nin­gen.

Slik Yssen-Val­la-saken utvik­let seg i media, had­de den udis­ku­ta­belt et preg som kan kal­les ”the breaking and making of kings”

Retts­psy­kia­tri­en er et eget fag­om­rå­de. Det avgjø­ren­de spørs­må­let ved en straffe­sak, skyld­spørs­må­let — med and­re ord til­tal­tes og vit­ne­nes tro­ver­dig­het — , avgjø­res av juris­te­ne (og even­tu­elt leg­dom­mer­ne). Den som fore­tar den judi­si­el­le obser­va­sjon skal begren­se seg til å besva­re vis­se spørs­mål (om sinns­syk­dom eller bevisst­løs­het i gjer­nings­øye­blik­ket), og for­hol­de seg helt lojalt til den kon­klu­sjon om skyld som ret­ten kom­mer frem til. Også når det gjel­der dis­se retts­psy­kiatris­ke ”dia­gno­se­ne”, gjel­der det stren­ge kri­te­ri­er, byg­get på viten­ska­pe­lig forsk­ning.

Ved å påta seg å være sak­kyn­di­ge i for­hold til Foug­ner-utval­get har de to psy­kia­ter­ne beve­get seg inn i en rol­le som så vidt jeg for­står er uten pre­se­dens, og inn i et områ­de hvor ver­ken den kli­nis­ke psy­kia­tris eller retts­psy­kia­tri­ens dia­gnose­ka­te­go­ri­er med forsk­nings­mes­sig baser­te kri­te­ri­er, kom­mer til anven­del­se. Et slikt opp­drag må for­ven­tes vur­dert med et strengt etisk blikk i for­kant. Hva er det­te for slags opp­drag? Skal man ta stil­ling til spørs­mål som kan besva­res med viten­ska­pe­lig begrun­ne­de psy­kiatris­ke kri­te­ri­er? Eller kan man, hvis man beve­ger seg uten­for det­te områ­det, risi­ke­re å bli til­skre­vet en viten­ska­pe­lig kom­pe­tan­se som med rime­lig­het kan bestri­des?

Slik Yssen-Val­la-saken utvik­let seg i media, had­de den udis­ku­ta­belt et preg som kan kal­les ”the breaking and making of kings”

. Om utgangs­punk­tet had­de en poli­tisk dimen­sjon skal være usagt fra min side, men for­lø­pet had­de uten tvil poli­tis­ke over- og under­to­ner. Det­te skul­le til­si en eks­tra omhyg­ge­lig gjen­nom­tenk­ning fra de sak­kyn­di­ges side. Norsk psy­kia­tri har jo en lang tra­di­sjon for kri­tikk av at psy­kia­tri­en lar seg bru­ke som poli­tisk aktør, slik vi har sett i land vi ikke øns­ker å sam­men­lig­ne oss med.

Et selv­føl­ge­lig krav for en sak­kyn­dig obser­va­sjon er at obser­va­sjo­nen fore­går uhil­det og på et selv­sten­dig grunn lag i for­hold til sakens øvri­ge pro­se­dy­re. Det­te kra­vet synes imid­ler­tid ikke å være opp­fylt i det­te til­fel­let.

Det er beskre­vet at det fore­lå en ”strid mel­lom uli­ke vir­ke­lig­hets­opp­fat­nin­ger” når det gjaldt hva som had­de utspilt seg mel­lom de to par­te­ne i arbeids­kon­flik­ten. Har de sak­kyn­dig fore­tatt en vur­de­ring av dis­se to vir­ke­lig­hets­opp­fat­nin­ge­ne, slik at den ene er bedømt som tro­ver­dig og den and­re mind­re tro­ver­dig? Det kan synes slik i den­ne saken. Men da må man kun­ne for­lan­ge svar på spørs­må­le­ne om på hvil­ket grunn­lag en slik kon­klu­sjon even­tu­elt er truk­ket.
Er det på bak­grunn av en tro­ver­dig­hets­vur­de­ring, og hva grun­ner den­ne seg i så fall på? Er det fore­tatt en dia­gnos­tisk per­son­lig­hets­vur­de­ring av de to par­te­ne, og i så fall: på hvil­ket grunn­lag? Er den even­tu­el­le bedøm­mel­sen av den ene og annens parts tro­ver­dig­het når det gjel­der vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning vur­dert under hen­syn­ta­ken til arbeids­kon­flik­tens ful­le, his­to­ris­ke og opp­gave­for­de­lings­mes­si­ge kon­tekst?

Den psy­kiatri­fag­li­ge arbeids­opp­ga­ven som synes å ha en viss lik­het med den de sak­kyn­di­ge her har tatt på seg, er opp­dra­get å vur­de­re to par­ters omsorgs­evne når det fore­lig­ger strid om omsorgs­ev­nen i en barne­for­de­lings­sak – rik­tig­nok en opp­ga­ve som van­lig­vis fore­tas av barne­psy­ko­lo­ger. Men også på det­te noto­risk kon­tro­ver­si­el­le fel­tet er det stren­ge krav til fag­li­ge begrun­nel­ser for de kon­klu­sjo­ner under­sø­ke­ren kom­mer frem til.

Det kan vir­ke som de sak­kyn­di­ge har tatt på seg å vur­de­re, på grunn­lag av de to-tre ufor­del­ak­ti­ge, av i alt 30 vitne­ut­sagn, hvor­vidt Gerd-Liv Val­las hånd­te­ring av kon­flik­ten med sin under­ord­ne­de kan beteg­nes som for­bil­led­lig, respek­ti­ve ikke for­bil­led­lig, even­tu­elt klan­der­ver­dig leder­skap i en arbeids­kon­flikt. Men fin­nes det kla­re kri­te­ri­er for hva som er ikke for­bil­led­lig, even­tu­elt klan­der­ver­dig leder­skap i en enkelt sak, og det som må kal­les mob­bing eller tra­kas­se­ring?

Meg bekjent fin­nes det ingen psy­kiatri­fag­li­ge kri­te­ri­er for et slikt skil­le. Det kan ten­kes at det fin­nes orga­ni­sa­sjons­teori­er som ope­rer med sli­ke kate­go­ri-kri­te­ri­er. Muli­gens gjel­der det­te for det siter­te inter­na­sjo­na­le ledel­ses­ut­vik­lings­fir­ma­et Right Mana­ge­ment (Right her i betyd­nin­gen ”rik­tig” og ikke ”right” i mot­set­ning til ”left”). RM dri­ver en rek­ke leder­skaps­kur­ser, også et om kon­flikt­hånd­te­ring, iføl­ge fir­ma­ets nett­si­der. I den grad sak­kyn­di­ge lener seg på even­tu­el­le rigo­rø­se kri­te­ri­er fra RMs kurs­opp­legg, bør de i den­ne sam­men­hen­gen opp­tre som RM-eks­per­ter og ikke som psy­kia­te­re. Hvis ikke, risi­ke­rer de å frem­stå med en urett­mes­sig psy­kiatri­fag­lig auto­ri­tet.

Inn­til en fri­gi­vel­se av de sak­kyn­di­ges rap­port in exten­so måt­te over­be­vi­se meg om noe annet, sit­ter jeg med et inn­trykk av de to for­øv­rig høyt respek­ter­te kol­le­ger i den­ne sam­men­heng, tro­lig på grunn av en opp­le­vel­se av tids­press og sakens vik­tig­het for almen­he­ten, har latt seg for­le­de til å påta seg et opp­drag som ikke psy­kia­tri­en har ube­stridt kunn­skaps­mes­sig grunn­lag for å kun­ne løse. Der­med kan de ha kom­met i ska­de for å svek­ke psy­kia­tri­ens omdøm­me som viten­ska­pe­lig begrun­net, poli­tisk nøy­tral og opi­nions­mes­sig upå­vir­ke­lig sam­funns­in­sti­tu­sjon.

TEMA

L

andsorg
anisasj
onen i
Norge

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Som eg skriv om i eigen post på blog­gen min, mei­ner eg at ein psy­kiatrisk vur­de­ring er ein helse­un­der­sø­kel­se, og den­ne kan ber­re bli føre­tatt med pasi­en­tens sam­tyk­ke, og resul­ta­tet er taus­hets­be­lagt på sam­me måte som alle and­re helse­opp­lys­nin­gar, og kan ikkje utle­ve­rast til ver­ken eit utvalg eller ein arbeids­gje­var.

    Ei under­sø­king av arbeids­mil­jø og ein per­son sin rol­le i ein arbeids­kon­flikt er ikkje, og skal ikkje vere, ein psy­kiatrisk under­sø­kel­se.

    Etter mi mei­ning bur­de ikkje psy­kia­te­re blitt spurt om å del­ta i ei slik under­sø­king, og dei bur­de under alle omsten­de ha tak­ka nei til å del­ta.

    Me har eit godt retts­vern når det gjeld helse­opp­lys­nin­gar i Noreg i dag, og det som her kjem fram av saman­blan­ding av arbeids­mil­jø og kli­nisk under­sø­king og vur­de­ring av psy­kisk helse, mei­ner eg bør vere ivare­te­ke av dagens lov­verk. Det er open­bert uetisk, og mog­leg straff­bart.

  2. Eg vil leg­ge til at taus­hets­be­lag­te opp­lys­nin­gar er pasi­en­ten sin rett til å leve­re ut, og der­som pasi­en­ten sjølv øns­ker å dele sli­ke opp­lys­nin­gar, kan pasi­en­ten gje­re det­te.

    Slik eg opp­fat­tar saka var ikkje den under­søk­te ein­gong ori­en­tert om at inter­vju­et var ein helse­un­der­sø­kel­se.

    Avil

    http://haustljos.wordpress.com

til toppen