Psykiateres rolle i granskninger

Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle, skriver overlege Svein Haugsgjerd.

Psyki­ateres arbei­ds­felt skiller seg på avgjørende punk­ter fra det kroppsme­disinske fel­tet. Andre leg­er forhold­er seg (med få unntak) til pasien­ter som er helt på det rene med hva som feil­er dem. Syk­dom­men sit­ter i krop­pen, og kan påvis­es ved utvety­di­ge, ytre tegn som et rønt­gen­bilde eller en blod­prøve. Stilt over­for resul­tatene av leg­ens under­søkelse, lar pasien­ten seg (som regel) over­be­vis­es om at diag­nosen er rik­tig, og at den behan­dlin­gen som fores­lås, hvil­er på ube­stridelig viten­skaps­basert kunnskap.

Psyki­atere forhold­er seg der­i­mot ofte til per­son­er som lid­er (av angst, depresjon, forvir­ring osv.), men som er i villrede om lidelsens natur og årsak­er. De føler ofte at “det er noe galt med meg som per­son, med mine følelser, med min forståelse av meg selv om mitt forhold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.” Og hva mer er: psyki­atere forhold­er seg ofte til per­son­er som ikke selv ønsker å komme til under­søkelse og behan­dling, men som blir brakt dit mot sin vil­je, per­son­er som fasthold­er at det ikke er noe galt med dem selv, men der­i­mot med deres omgivelser.

Val­la-sak­en er enestående i norsk offent­lighet når det gjelder psyki­ateres rolle

Psyki­a­trisk under­søkelse består av inter­vjuer der vi lyt­ter til per­so­n­ens fortelling om seg selv, sitt liv og sine plager, og hvor vi trekker våre kon­klusjon­er dels ut fra fortellin­gens innhold, men også ut fra dens form og ut fra obser­vasjon av per­so­n­ens væremåte i inter­vjusi­tu­asjo­nen. Vi kan ikke benytte objek­tive indika­tor­er slik som rønt­gen­bilder eller blod­prøver. Det hjelpemi­dlet vi kan bruke som lign­er mest på slike hånd­faste data, er spør­reskje­maer hvor svarene graderes på en skala og sam­men­lignes med kri­terier ved­tatt av ekspertgrupper.

Dette betyr ikke at psyki­a­trien er uten viten­skapelig grunnlag. Men det betyr at psyki­atere står over­for spe­sielle viten­skap­ste­o­retiske og etiske utfor­dringer. Ikke sjelden skjer det at psyki­atere stiller en diag­nose som per­so­n­en det gjelder finner uforståelig eller uak­sept­abel. Der­for trenger vi veldig klare kri­terier å basere vår kon­klusjon på, og vi trenger også en kon­tin­uerlig debatt, med bak­grunn i forskn­ing, både om diag­nosekri­te­riene og om diag­nosetenknin­gens grunnlag, jfr. Tidsskrift for norsk psykolog­foren­ing, mai 2007.

Med hen­syn til tvangsinn­leggelse eller annen behan­dling uten eget sam­tykke, gjelder det likedan strenge lovfest­ede regler omkring kri­terier for ved­tak, rap­por­ter­ingsp­likt og adgang til klage. Dette er for å forhin­dre vilkårlighet, mak­tover­grep eller mis­tanke om dette, noe som ville under­grave tilliten til det psykiske helsevernet.

For rettsp­syki­a­triske vur­deringer i straffe­sak­er gjelder det likedan særskilte kri­terier, basert på kon­tin­uerlig forskn­ing og faglig debatt.

Psyki­atere kan iblant bli trukket inn i vanske­lige avgjørelser som gjelder umyn­dig­gjøring, barne­fordel­ing eller lig­nende. Her må det utvis­es grundighet i under­søkelsen av hva sak­en gjelder, omhygge­lighet i utvis­nin­gen av skjønn og tak­t­full­het i utformin­gen av konklusjoner.

Iblant står vi også over­for ekte­feller i kon­flikt med sterkt mot­stri­dende syn på kon­flik­tens natur og årsaks­forhold. Pro­fesjon­alitet i slike situ­asjon­er tilsi­er den største sen­si­tivitet for begge parters selvfølelse, og — som i alt annet psyki­a­trisk arbeid — streng ivare­takelse av konfidensialiteten.

…tvil om psyki­ater­nes integritet og upåvirke­lighet i forhold til mediestormen

Det er meg bek­jent sjelden at psyki­atere med­virk­er i granskninger med utgangspunkt i arbei­d­skon­flik­ter. For de involverte parter vil det rimeligvis oppleves sterkt krenk­ende å bli under­kastet et psyki­a­trisk inter­vju om sitt liv, sin barn­dom, oppvekst og forhold til betyd­nings­fulle per­son­er i pri­vatlivet. En kon­klusjon utformet av en psyki­ater vil i en slik situ­asjon oppleves som en slags “psyki­a­trisk diag­nose”, selv om den ikke er for­mulert med kon­ven­sjonelle diag­nos­tiske begreper. Det er rimelig at en slik kon­klusjon vil bli møtt med spørsmål om hva slags kri­terier som lig­ger til grunn for konklusjonen.

Den såkalte

Val­la-sak­en er enestående i norsk offent­lighet når det gjelder psyki­ateres rolle

. En per­son­alkon­flikt har fått store poli­tiske føl­ger for­di den ene av de implis­erte innehadde en helt sen­tral topp­still­ing i norsk sam­funnsliv, for­di den daglige mediedeknin­gen var kolos­sal og for­di det hele tiden skjed­de lekkas­jer til pressen fra gransknin­gens arbeid, sam­tidig som de kon­klud­erende doku­mentene har vært unntatt fra offentlig innsyn.

Dette reiste ikke uven­tet tvil om psyki­ater­nes integritet og upåvirke­lighet i forhold til mediestor­men og den poli­tis­erte atmos­færen omkring sak­en. Der­som denne sak­en vis­er seg å skape presedens for bruk av psyki­a­triske sakkyn­di­ge i slike arbei­d­skon­flik­ter, vil vi trenge en grundig faglig diskusjon om både viten­skapelige og etiske aspek­ter av slikt arbeid. Der­som denne sak­en der­i­mot vis­er seg å bli enestående i norsk psyki­a­tris his­to­rie, vil det også være behov for en drøft­ing for å finne ut hva vi kan lære av den.

Norsk Psyki­a­trisk Foren­ing fyller 100 år i år, og mange spørsmål vil bli diskutert på forenin­gens jubileumssem­i­nar i okto­ber. Kan­skje denne sak­en også hør­er hjemme der?

Artikkelfor­fat­teren er psyko­an­a­lytik­er og over­lege ved Klinikk for psykisk helse, Aker Uni­ver­sitetssyke­hus. Han er også pro­fes­sor ved Sen­ter for prak­tisk kunnskap, Høgskolen i Bodø.

TEMA

L

andsorg
anisasj
onen i
Norge

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Sigrun Tømmerås says:

    Kom­men­tar til: Psyki­atere forhold­er seg der­i­mot ofte til per­son­er som lid­er (av angst, depresjon, forvir­ring osv.), men som er i villrede om lidelsens natur og årsak­er. De føler ofte at “det er noe galt med meg som per­son, med mine følelser, med min forståelse av meg selv om mitt forhold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.” 

    Dette er i stor grad tøv. Det har ikke minst mange opplevd som har erfaringer med traumer. Det er psyki­ater­ne og psykolo­gene selv som ikke er vil­lig til å ta innover seg slike livser­faringer, også når pasien­ten selv definer­er dette som sitt prob­lem. Den sveit­siske psykolo­gen Alice Miller sier: “We have so many diag­nos­tic labels that help to dis­guise the abuse. And this is exact­ly the rea­son why peo­ple MUST become severe­ly ill: they are in a total iso­la­tion with their pain.”
    Ved å fokusere på, og lete med lys og lyk­te etter “avvik” hos vold­ens ofre, er psyki­a­trien den mest under­trykkende insti­tusjon som over­hodet kan tenkes i et sam­funn som vårt. Krenkede men­nesker må — i til­legg til sine traumer — bære den per­son­lige belast­nin­gen det er å bli syke­lig­gjort, stem­plet og stig­ma­tis­ert. Som Walde­mar Rognes skrev i psykolog­i­tidsskriftet Impuls 1/2003, usyn­lig­gjør psyki­a­triens diag­nos­tikk helseskadelige fam­i­lie- og sam­funns­mes­sige forhold, slik at resul­tatet blir poli­tisk under­trykking. Fort­jen­er denne virk­somheten beteg­nelsen psykisk helsevern?

til toppen