Psykiateres arbeidsfelt skiller seg på avgjørende punkter fra det kroppsmedisinske feltet. Andre leger forholder seg (med få unntak) til pasienter som er helt på det rene med hva som feiler dem. Sykdommen sitter i kroppen, og kan påvises ved utvetydige, ytre tegn som et røntgenbilde eller en blodprøve. Stilt overfor resultatene av legens undersøkelse, lar pasienten seg (som regel) overbevises om at diagnosen er riktig, og at den behandlingen som foreslås, hviler på ubestridelig vitenskapsbasert kunnskap.
Psykiatere forholder seg derimot ofte til personer som lider (av angst, depresjon, forvirring osv.), men som er i villrede om lidelsens natur og årsaker. De føler ofte at “det er noe galt med meg som person, med mine følelser, med min forståelse av meg selv om mitt forhold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.” Og hva mer er: psykiatere forholder seg ofte til personer som ikke selv ønsker å komme til undersøkelse og behandling, men som blir brakt dit mot sin vilje, personer som fastholder at det ikke er noe galt med dem selv, men derimot med deres omgivelser.
Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle
Psykiatrisk undersøkelse består av intervjuer der vi lytter til personens fortelling om seg selv, sitt liv og sine plager, og hvor vi trekker våre konklusjoner dels ut fra fortellingens innhold, men også ut fra dens form og ut fra observasjon av personens væremåte i intervjusituasjonen. Vi kan ikke benytte objektive indikatorer slik som røntgenbilder eller blodprøver. Det hjelpemidlet vi kan bruke som ligner mest på slike håndfaste data, er spørreskjemaer hvor svarene graderes på en skala og sammenlignes med kriterier vedtatt av ekspertgrupper.
Dette betyr ikke at psykiatrien er uten vitenskapelig grunnlag. Men det betyr at psykiatere står overfor spesielle vitenskapsteoretiske og etiske utfordringer. Ikke sjelden skjer det at psykiatere stiller en diagnose som personen det gjelder finner uforståelig eller uakseptabel. Derfor trenger vi veldig klare kriterier å basere vår konklusjon på, og vi trenger også en kontinuerlig debatt, med bakgrunn i forskning, både om diagnosekriteriene og om diagnosetenkningens grunnlag, jfr. Tidsskrift for norsk psykologforening, mai 2007.
Med hensyn til tvangsinnleggelse eller annen behandling uten eget samtykke, gjelder det likedan strenge lovfestede regler omkring kriterier for vedtak, rapporteringsplikt og adgang til klage. Dette er for å forhindre vilkårlighet, maktovergrep eller mistanke om dette, noe som ville undergrave tilliten til det psykiske helsevernet.
For rettspsykiatriske vurderinger i straffesaker gjelder det likedan særskilte kriterier, basert på kontinuerlig forskning og faglig debatt.
Psykiatere kan iblant bli trukket inn i vanskelige avgjørelser som gjelder umyndiggjøring, barnefordeling eller lignende. Her må det utvises grundighet i undersøkelsen av hva saken gjelder, omhyggelighet i utvisningen av skjønn og taktfullhet i utformingen av konklusjoner.
Iblant står vi også overfor ektefeller i konflikt med sterkt motstridende syn på konfliktens natur og årsaksforhold. Profesjonalitet i slike situasjoner tilsier den største sensitivitet for begge parters selvfølelse, og — som i alt annet psykiatrisk arbeid — streng ivaretakelse av konfidensialiteten.
…tvil om psykiaternes integritet og upåvirkelighet i forhold til mediestormen
Det er meg bekjent sjelden at psykiatere medvirker i granskninger med utgangspunkt i arbeidskonflikter. For de involverte parter vil det rimeligvis oppleves sterkt krenkende å bli underkastet et psykiatrisk intervju om sitt liv, sin barndom, oppvekst og forhold til betydningsfulle personer i privatlivet. En konklusjon utformet av en psykiater vil i en slik situasjon oppleves som en slags “psykiatrisk diagnose”, selv om den ikke er formulert med konvensjonelle diagnostiske begreper. Det er rimelig at en slik konklusjon vil bli møtt med spørsmål om hva slags kriterier som ligger til grunn for konklusjonen.
Den såkalte
Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle
. En personalkonflikt har fått store politiske følger fordi den ene av de impliserte innehadde en helt sentral toppstilling i norsk samfunnsliv, fordi den daglige mediedekningen var kolossal og fordi det hele tiden skjedde lekkasjer til pressen fra granskningens arbeid, samtidig som de konkluderende dokumentene har vært unntatt fra offentlig innsyn.Dette reiste ikke uventet tvil om psykiaternes integritet og upåvirkelighet i forhold til mediestormen og den politiserte atmosfæren omkring saken. Dersom denne saken viser seg å skape presedens for bruk av psykiatriske sakkyndige i slike arbeidskonflikter, vil vi trenge en grundig faglig diskusjon om både vitenskapelige og etiske aspekter av slikt arbeid. Dersom denne saken derimot viser seg å bli enestående i norsk psykiatris historie, vil det også være behov for en drøfting for å finne ut hva vi kan lære av den.
Norsk Psykiatrisk Forening fyller 100 år i år, og mange spørsmål vil bli diskutert på foreningens jubileumsseminar i oktober. Kanskje denne saken også hører hjemme der?
Artikkelforfatteren er psykoanalytiker og overlege ved Klinikk for psykisk helse, Aker Universitetssykehus. Han er også professor ved Senter for praktisk kunnskap, Høgskolen i Bodø.
Kommentar til: Psykiatere forholder seg derimot ofte til personer som lider (av angst, depresjon, forvirring osv.), men som er i villrede om lidelsens natur og årsaker. De føler ofte at “det er noe galt med meg som person, med mine følelser, med min forståelse av meg selv om mitt forhold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.”
Dette er i stor grad tøv. Det har ikke minst mange opplevd som har erfaringer med traumer. Det er psykiaterne og psykologene selv som ikke er villig til å ta innover seg slike livserfaringer, også når pasienten selv definerer dette som sitt problem. Den sveitsiske psykologen Alice Miller sier: “We have so many diagnostic labels that help to disguise the abuse. And this is exactly the reason why people MUST become severely ill: they are in a total isolation with their pain.”
Ved å fokusere på, og lete med lys og lykte etter “avvik” hos voldens ofre, er psykiatrien den mest undertrykkende institusjon som overhodet kan tenkes i et samfunn som vårt. Krenkede mennesker må — i tillegg til sine traumer — bære den personlige belastningen det er å bli sykeliggjort, stemplet og stigmatisert. Som Waldemar Rognes skrev i psykologitidsskriftet Impuls 1/2003, usynliggjør psykiatriens diagnostikk helseskadelige familie- og samfunnsmessige forhold, slik at resultatet blir politisk undertrykking. Fortjener denne virksomheten betegnelsen psykisk helsevern?