Svenske tilstander: Innvandringssaken i valgdebatter 1991–2018

Debattklimaet i vårt naboland har endret seg betraktelig i løpet av de siste årene. Må vi revurdere vår oppfatning av den svenske innvandringsdebatten?

Den svenske innvan­drings­de­bat­ten vekker stor inter­esse her til lands. Nabolan­det vårt, som ellers er som en nær slek­t­ning å betrak­te, sees på som et «annerledes­land» når det er snakk om innvan­dring. Med jevne mel­lom­rom advar­er innvan­dringskri­tiske poli­tikere og sam­funns­de­bat­tan­ter mot å føre en poli­tikk som vil gi oss «svenske til­stander».

I slike advarsler ref­er­er «svenske til­stander» til en uhold­bar situ­asjon skapt av høy innvan­dring, kom­bin­ert med en inte­greringspoli­tikk hvor ret­tigheter har blitt vek­t­lagt frem­for krav. Det hevdes at den svenske innvan­drings­de­bat­ten har vært for kon­sen­sus­preget og styrt av en «meningsko­r­ri­dor» som har gjort det vanske­lig å snakke om de min­dre pos­i­tive sidene ved innvandringen.

Artikke­len er basert på en studie av fem par­tiled­erde­bat­ter fra val­går i peri­o­den 1991–2018. Også tidligere debat­ter er gjen­nomgått, men ute­latt for­di innvan­dring ikke ble diskutert. Føl­gende debat­ter er inklud­ert i stu­di­en: Slut­de­bat­ten 13.9.1991 (SVT), Slut­de­bat­ten 13.9.2002 (SVT), Par­tiledard­e­batt 10.9.2014 (SR), Par­tiledard­e­batt 1.9.2014 (Afton­bladet), Slut­de­bat­ten 7.9.2018 (SVT).

Stu­di­en er en del av pros­jek­tet «SCANPUB – The Immi­gra­tion Issue in Scan­di­na­vian Pub­lic Spheres 1970–2015». Pros­jek­tet ledes fra Uni­ver­sitet i Bergen av pro­fes­sor Jostein Gripsrud.

Annerledeslandet

Beskriv­elsen av Sverige som et «annerledes­land» med en eksep­sjonelt lib­er­al hold­ning i innvan­dringsspørsmålet finner støtte i fak­tiske befolkn­ingstall, prak­tisk poli­tikk på innvan­drings- og inte­grasjons­fel­tet og i stats­borg­er­skap­slov­givnin­gen. I til­legg til dette kom­mer lan­det ofte best ut på indekser som måler lands åpen­het mot innvan­drere, som MIPEX-indek­sen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som num­mer én av i alt 38 land.

SCAN­PUBs omfat­tende under­søkelse av innvan­drings­de­bat­ten i aviss­pal­tene peker i ret­ning av at ikke bare innvan­dringspoli­tikken, men også innvan­dringsdebat­ten skiller seg ut – både i skan­di­navisk og europeisk sam­men­heng. Stu­di­en vis­er, blant annet, at neg­a­tive sider ved innvan­dring vek­t­legges i langt min­dre grad enn i de øvrige lan­dene, mens rasisme langt oftere tem­a­tis­eres (Hov­den, Mjelde & Grip­srud, 2018; Hov­den & Mjelde, 2019).

Lenge var også Sveriges poli­tiske land­skap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede par­ti­et Ny Demokrati, som ble val­gt inn i Riks­da­gen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokra­ter­na kom inn i Riks­da­gen, at et poli­tisk par­ti var vil­lig og i stand til å sette innvan­dringskri­tiske stand­punk­ter på det poli­tiske kartet. Fraværet av et innvan­dringskri­tisk par­ti kan sees som både en kon­sekvens av, og en bidra­gende fak­tor til, den svenske «eksep­sjon­al­is­men».

Væromslag i debattklimaet

På de ti årene Sverigedemokra­ter­na har vært i Riks­da­gen har det skjedd mye i den svenske innvan­drings­de­bat­ten. Fra en situ­asjon hvor det var bred enighet mel­lom de øvrige par­tiene om ikke å la Sverigedemokra­ter­na få noen inn­fly­telse, har par­ti­et det sen­este året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og par­ti­et sam­taler nå jevn­lig med andre parti­er i Riks­da­gen, frem­for alt med par­tiene på den kon­ser­v­a­tive fløyen.

Værom­slaget i debat­tk­li­maet tid­festes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uak­tuelt å stenge hjertene sine for men­nesker i nød, fore­tok lan­dets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og inn­førte strenge restrik­sjon­er på asylin­nvan­drin­gen. I årene som ful­gte endret retorikken seg.

Jeg har under­søkt disse endrin­gene i innvan­drings­de­bat­ten ved å stud­ere hvor­dan par­tiene argu­menter­er i TV-sendte val­gde­bat­ter i peri­o­den 1991–2018. Fjern­syns­de­bat­tene er en av de vik­tig­ste retoriske gen­rene for offentlig diskusjon om poli­tiske sak­er – både for par­tiene som skal mobilis­ere vel­gere og for borg­erne som skal fore­ta et valg. Per­spek­tivene og argu­mentene som dominer­er i disse debat­tene både reflek­ter­er og bidrar til å forme den offentlige mening. Ten­densene som gjør seg gjeldene i disse debat­tene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av par­tienes stand­punk­ter, argu­men­tasjon og de rådende kon­flik­tlin­jene, men også hva som kan ytres og hvor­dan dette kan uttrykkes. 

Fremmedfiendtligheten er problemet

Første gang innvan­dring ble satt på dag­sor­den i en val­gde­batt på sven­sk fjern­syn var i 1991. Innvan­dring bringes på banen av Ian Wacht­meis­ter, led­eren av det nys­tart­ede par­ti­et, Ny Demokrati. Par­ti­et skapte kon­tro­vers­er da det gjorde stren­gere innvan­dringspoli­tikk til en val­gkamp­sak. At dette var kon­tro­ver­sielt er tydelig: Da par­ti­ets rep­re­sen­tan­ter ankom SVTs val­gvake samme år for­lot flere inviterte par­tiledere stu­dioet i protest.

I debat­ten argu­menter­er Wacht­meis­ter for stren­gere innvan­dringspoli­tikk. Han pre­sen­ter­er sak­en som en sak som «typiskt nog inte behand­las här, men som folk alltid talar om». Der­for, sier han, må poli­tik­erne våge å snakke om dette. Foruten å vek­t­legge de økonomiske forde­lene av innstram­minger, er Wacht­meis­ters hov­edar­gu­ment at man ved å stille stren­gere krav til innvan­dr­erne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argu­menter­er han for «att alla bidrag som ges ska ersät­tas med lån där­för att den som tar ett lån mis­stänks inte för att leva på andra».

Da innvan­dring igjen er tema i val­gkam­p­ens siste par­tiled­erde­batt i 2002 er fremmed­fiendt­lighet og rasisme det mest fremtre­dende per­spek­tivet i poli­tik­ernes argu­men­tasjon. Dette er den første av debat­tene hvor en egen sekvens er dedik­ert til å diskutere innvan­dring. Debat­ten karak­teris­eres av bred enighet om at 1) fremmed­fiendt­lighet og diskrim­iner­ing ikke kan tol­ereres, 2) fremmed­fiendt­lighet og diskrim­iner­ing er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvan­dr­erne, er problemet.

Det råder full enighet om situ­asjons­beskriv­elsen: «Verk­ligheten idag är ju mis­er­abel», slår Alf Svens­son fra Krist­demokra­ter­na fast. «Invan­drar­na behand­las ju säm­re än sven­skar idag», hevder Cen­ter­par­ti­ets Maud Olof­s­son. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invan­drare de jobben där­för att de kanske har fel efter­namn», forteller Göran Pers­son fra Socialdemokraterna.

Det eksis­ter­er imi­dler­tid uenighet om hvem som kan klan­dres for dette, og hvor­dan prob­lemet skal løses.Representantene fra Mod­er­a­ter­na (M), Cen­ter­par­ti­et © og Folk­par­ti­et (FP) beskriv­er diskrim­iner­ing som et struk­turelt problem:

Det är ju samhäl­let som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byg­gt samhäl­let så att de hålls utan­för och det är det vi måste ändra på” (Lars Lei­jon­borg, FP).

Løs­nin­gen er at det stilles stren­gere krav til innvan­dr­erne – slik sikr­er man at flere kom­mer i jobb og derig­jen­nom blir inklud­ert i det svenske samfunnet.

Rep­re­sen­tan­tene fra Sosialdemokra­ter­na (S), Vän­stern (V), Krist­demokra­ter­na (KD) og Miljö­par­ti­et (MP), hevder der­i­mot at det er denne tankegan­gen som bidrar til å gi næring til fremmed­fiendt­lighet og tilret­te­leg­ger for diskrim­iner­ing. De stiller opp en kon­trast mel­lom «ett samhälle som byg­ger på respekt för var­je män­niskas lika värde» og å «bör­ja tala om att vi ska stäl­la krav på dem» (Gudrun Schy­man, V). Prob­lemet er den indi­vidu­elle svenske («det sit­ter för­do­mar i män­nisko­rs huvu­den») og må løs­es gjen­nom å hold­ningsskapende arbeid og sanksjoner:

“Vi måste ju ock­så ta avstånd från diskrim­iner­ing. Vi måste ta avstånd från de som uttryck­er den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som prä­glas av arbet­slöshet eller utan­förskap” (Göran Pers­son, S).

På tvers av denne kon­flik­tlin­jen er det imi­dler­tid stor enighet om at selve innvan­drin­gen ikke skaper utfor­dringer; prob­lemet er enten den indi­vidu­elle svenske med dårlige hold­ninger eller sam­funnsstruk­turene som hold­er innvan­dr­erne utenfor. 

Sverigedemokraterna er problemet

I 2014 har Sverigedemokra­ter­na sit­tet i Riks­da­gen i fire år og er, i mot­set­ning til val­gkam­p­en i 2010, invitert til å delta i val­gde­bat­tene. Par­ti­et er imi­dler­tid ikke invitert inn i var­men, snarere sam­les alle de øvrige par­tiene i en uni­son fordøm­melse av Jim­mie Åkesson og hans par­ti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debat­ten. For eksem­pel sier han: «ni övri­ga sju parti­er är helt överens om att [ökad asylin­van­dring] ska vara den enskilt störs­ta sat­snin­gen under näs­ta man­dat­pe­ri­od, och jag är den enda som inte tyck­er det, utan som istäl­let gör sto­ra sat­sningar i välfärden».

Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argu­menter­er for innstram­minger i asylpoli­tikken. Han begrun­ner innstram­min­gene med økonomiske hen­syn: Han argu­menter­er for å pri­or­itere velferd over asylin­nvan­dring. I mot­set­ning til dette, benyt­ter de øvrige par­tiled­erne seg av et bredt arse­nal av argu­menter. De argu­menter­er ut fra et human­itært per­spek­tiv (men­nesker i nød), et kul­turelt per­spek­tiv (mul­ti­kul­tur­al­isme) og et økonomisk per­spek­tiv (arbei­d­skraft). Mens Åkess­son utelukkende snakker om asylinnvan­dring, snakker de øvrige par­tiled­erne om fly­k­t­ninger og arbei­dsin­nvan­drere: Innvan­dr­erne er både «män­niskor som behöver fly för sina liv» og «mas­sor av arbet­skraft som vi behöver här i vårt land» (Ste­fan Löfven, S). I til­legg til dette beskrives innvan­dr­erne som en kul­turell berikelse som skaper et mer «spän­nande samhälle» (Fredrik Rein­feldt, M).

Poli­tik­ernes inn­legg består ikke kun av delib­er­a­tiv argu­men­tasjon ori­en­tert mot frem­tidig han­dling, men innehold­er i stor grad epi­deik­tisk og kon­sti­tu­tiv retorikk som søk­er å skape et fel­lesskap gjen­nom fremvis­ning og feir­ing av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordøm­melse av utsi­den av dette fel­lesskapet. Også de norske innvan­drings­de­bat­tene har i stor grad vært preget av epi­deik­tisk og kon­sti­tu­tiv retorikk, mer pre­sist av fortellin­gen om Norge som en «ans­tendig nasjon» og fordøm­melsen av Frem­skrittspar­ti­et som den «uans­tendi­ge» utsi­den av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøn­tegård, 2017).

I debat­tene fra 2014 fortelles to nar­ra­tiv­er om nasjo­nen: Sverige er en innvan­dr­ernasjon og en åpen og human­itær nasjon. Denne kon­stituerin­gen skapes gjen­nom fremvis­ning av nasjo­nens tradis­jon for å være sol­i­darisk og åpen over­for omver­de­nen, samt fremhev­ing av innvan­dring som det som har bygget nasjo­nen til det den er i dag. Utsi­den av det nasjonale felleskapet som kon­stitueres gjen­nom disse nar­ra­tivene er Sverigedemokra­ter­na. Par­ti­et fordømmes i sterke orde­lag av alle de øvrige par­tiled­erne. Et utdrag fra Cen­ter­par­ti­ets Annie Lööfs argu­men­tasjon illus­tr­erer godt hvor­dan kon­sti­tusjo­nen av Sverige – både som en innvan­dr­ernasjon og en åpen og human­itær nasjon – utføres, og hvor­dan Sverigedemokra­ter­na plasseres uten­for dette fellesskapet: 

“Vi hade haft möj­ligheten under den här stun­den när vi pratade om migra­tion att pra­ta om vad som byg­gt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möj­ligheten att pra­ta om alla de män­niskor från andra län­der som byg­ger vår hemtjänst, våra äldreboen­den, som ser till att vad hän­der i vår­den, vi hade haft möj­ligheten att pra­ta om alla de före­tagsledare som har kom­mit till vår land och byg­gt Sverige starkt och ska­p­at jobb. Istäl­let väl­jer vi att pra­ta om prob­le­men. Och jag tyck­er det är så för­baskat tråkigt. Sverigedemokra­ter­na är trots sitt namn det mest osven­s­ka som finns. Vi är ett land som är byg­gt på sol­i­daritet, vi är ett land som är byg­gt på öppen­het, vi är ett land som väx­er från gles­bygd till storstad på grund av att män­niskor kom­mer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaf­fa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fort­sät­ta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”

I debat­tene kon­strueres Sverigedemokra­ter­na som den kon­sti­tu­tive utsi­den av Sverige som en åpen, human­itær innvan­dringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fel­lesskapet verd­set­ter. For å han­dle i tråd med nasjo­nens verdier og tradis­jon­er er det dermed ikke nok bare å være for en lib­er­al innvan­dringspoli­tikk, man må også dis­tansere seg fra Sverigedemokra­ter­na og sikre at de ikke får noen inn­fly­telse hverken i poli­tikken eller den offentlige debatten.

Innvandringen skaper problemer

I de tidlige debat­tene var det bred enighet om å ikke snakke om prob­lemene knyt­tet til innvan­dring: I 1991 og 2002 var bekym­rin­gen frem­mend­fiendt­lighet i det svenske sam­fun­net; i 2014 var det kun Sverigedemokra­ter­nas rep­re­sen­tant, Jim­mie Åkesson som snakket om prob­le­mer, noe han møtte sterk fordøm­melse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bak­grun­nen for debat­ten var de økende prob­lemene relatert til inte­grering – både i form av høy arbei­d­sledighet blant innbyg­gere med innvan­drerbak­grunn og prob­le­mer med gjengkrim­i­nalitet i forste­dene. Det er bred enighet om situ­asjons­beskriv­elsen: «I dag miss­ly­ckas Sverige med båda de sak­er­na [og] inte­gra­tio­nen är en av Sveriges abso­lut sto­ra ödes­frå­gor just nu” (Ulf Kris­ters­son, M). 

De fleste av par­tiled­erne er enige om at det ikke bare er aksept­abelt, men også nød­vendig å stille krav til at innvan­dr­erne skal tilpasse seg til det svenske sam­fun­net. To typer krav pro­moteres: 1) innvan­dr­erne må tilpasse seg nok til det svenske sam­fun­net til å kunne bli en del av arbei­dsstyrken, og 2) innvan­dr­erne må tilpasse seg til sven­sk kul­tur, han­dle i tråd med felleskapets verdier og følge lan­dets lover.

Argu­men­tasjo­nen for å stille krav til kul­turell tilpas­ning rep­re­sen­ter­er en endring, ikke bare i retorikken til par­tiene som tidligere har tatt sterk avs­tand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokra­ter­nas retorikk. Til tross for at par­ti­et ofte beskrives som «etno-nasjon­al­is­tisk» med en argu­men­tasjon som frem­stiller innvan­dring, især fra mus­limske land, som en trussel mot den nasjonale iden­titeten (Elge­nius & Ryd­gren, 2018), er denne typen argu­men­tasjon lite fremtre­dende i par­ti­ets retorikk i tidligere val­gde­bat­ter. I 2014 kri­tis­er­er Jim­mie Åkesson aldri innvan­dr­erne; han kri­tis­er­er innvan­dringspoli­tikken. I 2018 er det først og fremst innvan­dr­erne Åkesson er kri­tisk til. Et utdrag kan illus­trere hvor­dan Åkessons prob­lem­beskriv­else nå vek­t­leg­ger kul­turelle mot­set­ninger mel­lom innvan­dr­erne og svenskene:

“Och det är den självk­lara principen om att man tar seden dit man kom­mer, man kom­mer till Sverige, man anpas­sar sig, man ställer fram­förallt inte krav på vårt land, att vi ska anpas­sa oss till hur det såg ut i deras hem­land. Man kan inte stäl­la krav på att man ska slip­pa ta chefen i hand. […] Man kan inte stäl­la krav på att man ska få byg­ga storskali­ga moskékom­plex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneu­trop. Man kan inte stäl­la krav på att sven­s­ka dom­sto­lar ska ta hän­syn till shar­i­alags­tift­ning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man väl­ja ett annat land.”

Der par­tiene i tidligere debat­ter sam­let seg i en uni­son fordøm­melse av Sverigedemokra­ter­na, er det i 2018 kun små­par­tiene (Vän­stern, Cen­ter­par­ti­et, Miljö­par­ti­et og Lib­eraler­na) som mark­er­er verdimes­sig avs­tand fra par­ti­et gjen­nom anklager om rasisme, fremmed­fiendt­lighet og et uhold­bart men­neskesyn. Både Ste­fan Löfven (S) og Ulf Kris­ters­son (M) uttrykker poli­tisk uenighet med Jim­mie Åkesson, men kri­tikken ram­mer ikke hans moralske karak­ter, men de prak­tiske poli­tiske løs­nin­gene han argu­menter­er for. Dermed anerk­jen­ner de Åkesson som en legit­im meningsmot­stander. Krist­demokra­ter­nas led­er, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerk­jenne Åkesson som en legit­im meningsmot­stander, hun inviter­er til samar­beid for å finne løs­ninger på inte­grering­sprob­lemene: «Enda sät­tet att göra, det är att slu­ta posera mot Sverigedemokra­ter­na». Slik bered­er hun grun­nen for hen­delsene som finner sted året etter, da

Busch Thor skapte over­skrifter ved å spise lun­sj og diskutere poli­tisk samar­beid – blant annet på innvan­drings­fel­tet – med Jim­mie Åkesson.

En svensk konsensuskultur?

Innled­ningsvis pre­sen­terte jeg en rekke forestill­inger om det svenske debat­tk­li­maet som har vært utbredt i den norske offent­ligheten. Disse kan sam­men­fattes med begrepet «kon­sen­suskul­tur». I de TV-sendte val­gde­bat­tene kom­mer denne kon­sen­suskul­turen til syne. Lenge var innvan­dringssak­en viet lite tid i debat­tene. Da sak­en ble diskutert, var debat­tene preget av bred enighet om at eventuelle prob­le­mer knyt­tet til innvan­drin­gen måtte skyldes svenskenes dårlige hold­ninger eller sam­funnsstruk­turene som bidro til å skape utenforskap.

Men stem­mer denne beskriv­elsen av debat­tk­li­maet fort­satt? I debat­tene fra 2014 kan vi se hvor­dan den rådende kon­sen­susen slår sprekker. Sverigedemokra­ter­na er alene i å utfor­dre enigheten og fordømmes av de øvrige par­tiene. Så kom høsten 2015. Poli­tikere som tidligere hadde sagt det var utenke­lig å inn­føre restrik­sjon­er i innvan­dringspoli­tikken så nå behovet for å gjøre net­topp dette. I årene som ful­gte fikk diskusjon­er om gjen­gre­laterte prob­le­mer i lan­dets forsted­er stadig større plass i offent­ligheten. Sverigedemokra­ter­na vok­ste på målin­gene. Flere av de øvrige par­tiene beg­y­nte å snakke om behovet for kontroll.

I den siste par­tiled­erde­bat­ten før val­get i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om prob­le­mer knyt­tet til innvan­dring og inte­grering av innvan­dr­erne. Poli­tik­ernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokra­ter­nas retorikk. Rom­met for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Sam­tidig preges debat­ten av bred enighet: Vi mås­nakke om prob­lemene, vi måstille krav. Dette vit­ner om at en kon­sen­suskul­tur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det mot­sat­te stand­punkt det nå hersker bred enighet om.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Fly­k­t­ningstraum og god­heit­styran­ni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten

Litteratur:

Bjøn­tegård, M. K. (2017). Innvan­drings­de­bat­tens retorikk. En analyse av iden­titet­skon­struk­sjon­er og argu­men­tasjon i norsk fjern­synsval­gkamp (1987–2015). (MA). Uni­ver­sitetet i Bergen

Elge­nius, G. & Ryd­gren, J. (2019). Frames of nos­tal­gia and belong­ing: the resur­gence of eth­no-nation­al­ism in Swe­den. Euro­pean Soci­eties, 21(4), 583–602.

Hagelund, A. (2003). The impor­tance of being decent: polit­i­cal dis­course on immi­gra­tion in Nor­way 1970–2002. Oslo: Unipax.

Hov­den, J. F., Mjelde, H. & Grip­srup, J. (2018). The Syr­i­an refugee cri­sis in Scan­di­na­vian news­pa­pers. The Euro­pean Jour­nal of Com­mu­ni­ca­tion Research, 43(3), 1613–4087.

Hov­den, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increas­ing­ly Con­tro­ver­sial, Cul­tur­al, and Polit­i­cal: The Immi­gra­tion Debate in Scan­di­na­vian News­pa­pers 1970–2016. Javnost – The Pub­lic, 26(2), 138–157.

TEMA

S

verige

8 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

til toppen