Sejersted: Fjern blasfemiparagrafen

Blasfemiparagrafen sover, men er ikke død. På høy tid å få den fjernet, mener lederen for Ytringsfrihetskommisjonen.

– Reli­gions­kri­tik­ken har vært kan­skje den vik­tigs­te kri­tikk som har ledet mot et åpne­re sam­funn, sier Fran­cis Sejer­sted. For åtte år siden kon­klu­der­te Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen under hans ledel­se blant annet med at Grunn­lo­vens para­graf om ytrings­fri­het bur­de end­res og at straffe­lo­vens blas­femi­pa­ra­graf bur­de fjer­nes. Det førs­te skjed­de i 2004, men straffe­lo­vens para­graf 142 står der frem­de­les.

Den som i Nor­ge i ord eller hand­ling «offent­lig for­hå­ner eller på en kren­ken­de eller såren­de måte viser ringe­akt» for en reli­gion og dens «tros­lær­dom­mer eller guds­dyr­kel­se», kan fort­satt straf­fes — i teori­en. Para­gra­fen har ikke vært i bruk siden for­fat­te­ren Arnulf Øver­land ble til­talt i 1933 etter at han holdt fore­dra­get Kris­ten­dom­men — den tien­de lande­pla­ge (han ble fri­fun­net i lag­ret­ten). Den har der­for vært ansett som soven­de, men i sin inn­stil­ling advar­te Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjon om at para­gra­fen kun­ne kom­me til å få for­ny­et aktua­li­tet i et mer fler­kul­tu­relt sam­funn, sær­lig med hen­blikk på den vok­sen­de mus­lims­ke mino­ri­te­ten. «Fra et fun­da­men­ta­lis­tisk stå­sted vil nes­ten enhver kri­tikk kun­ne ses på som blas­fe­misk,» påpek­te kom­mi­sjo­nen.

Fran­cis Sejer­sted under åpnin­gen av utstil­ling i Nobels Freds­sen­ter 25. sep­tem­ber (foto: Ter­je Bendiksby/Nobels Freds­sen­ter)

En auto­ri­tets­vern-para­graf
Sejer­sted gjen­tok advar­se­len da han sist uke inn­le­det ved åpnin­gen av «Hvor går gren­sen?», Nobels Freds­sen­ters utstil­ling om ytrings­fri­het. Sejer­sted er styre­for­mann i Fritt Ord, som har finan­siert utstil­lin­gen.

– Blas­femi­pa­ra­gra­fen er en typisk auto­ri­tets­vern-para­graf, som over­la­ter til auto­ri­te­te­ne å bestem­me hvor gren­sen går og hva man kan straf­fes for, sa Sejer­sted.

I den­ne sam­men­heng er auto­ri­te­te­ne preste­ska­pet, utdy­per han i inter­vju med Vox Pub­li­ca. — De som kan defi­ne­re blas­fe­mi er preste­ska­pet. Skal preste­ska­pet sit­te der, enten de krist­ne eller de islams­ke eller hvem det måt­te være, og defi­ne­re hva som er straff­bart iføl­ge norsk lov?

Sejer­sted ser paral­lel­ler mel­lom kon­flik­ter som har utspilt seg tid­li­ge­re rundt pro­vo­se­ren­de ytrin­ger ret­tet mot kris­ten­dom­men, og dagens kon­fron­ta­sjo­ner mel­lom islam og libe­ra­le ver­di­er.

– De vold­som­me reak­sjo­ne­ne på Muham­med-teg­nin­ge­ne er tanke­vek­ken­de. Kan­skje had­de man ikke tatt høy­de for hvor kren­ken­de de vir­ket. Det kan jo ikke være noe mål i seg selv å kren­ke. På den annen side kan det i vis­se situa­sjo­ner være nød­ven­dig også å kren­ke for å ska­pe et åpne­re sam­funn. Det er helt paral­lelt med kris­ten­dom­men. Opp­rin­ne­lig har reli­gions­kri­tik­ken møtt vel­dig mot­stand, sier han.

I dag har vi lært at det må utvi­ses stor tole­ran­se i et åpent sam­funn, fram­he­ver Sejer­sted. Man kan mis­li­ke blas­fe­mis­ke ytrin­ger uten å kre­ve straff for dem som kom­mer med dem.

Pro­vo­ka­sjo­ne­nes ver­di
Sejer­sted lar det skin­ne igjen­nom at han per­son­lig ikke har sær­lig sans for den svens­ke kunst­ne­ren Lars Vil­ks’ «ron­dell­hund», selv om han mener pro­vo­ka­sjo­ner kan ha en ver­di på lang sikt.

Blas­fe­misk? Sce­ne fra Mon­ty Pyt­hons Life of Bri­an. Fil­men ble for­budt av den stat­li­ge film­sen­su­ren i Nor­ge i 1979, men til­latt vist fra 1981.

– Det er en slags dia­lek­tikk. Man kan utmer­ket godt se kon­flik­ter som hel­dig på lang sikt, sier han. Ster­ke kon­flik­ter baner ofte vei for stør­re åpen­het sene­re.

– Det er inter­es­sant at reak­sjo­ne­ne på Vil­ks’ teg­ning som vel bare var ment å være pro­vo­se­ren­de, er sva­ke­re enn på Jyl­lands-Pos­tens teg­nin­ger. Kan­skje vi er kom­met et styk­ke vide­re mot stør­re tole­ran­se, spør Sejer­sted.

Kom­mi­sjons­med­lem­mer for slet­ting
Blas­femi­pa­ra­gra­fen kan kom­me på den poli­tis­ke dags­or­de­nen alle­re­de i høst, i for­bin­del­se med en revi­sjon av straffe­lo­ven. Regje­rin­gen vil sen­de end­rings­for­slag til Stor­tin­get i to omgan­ger, en i høst og en til nes­te år. Blas­femi­pa­ra­gra­fen kan være med i den førs­te pro­po­si­sjo­nen, opp­ly­ser Jus­tis­de­par­te­men­tet. Regje­rin­gen har ikke gått ut med hva den vil fore­slå, men det er nå fler­tall på Stor­tin­get for å stry­ke para­gra­fen.

En under­sø­kel­se blant med­lem­me­ne i Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen som Vox Pub­li­ca har gjort i sam­ar­beid med Nobels Freds­sen­ter og Uke­bre­vet Man­dag Mor­gen, tyder på at det fort­satt er sterk støt­te for en fjer­ning av para­gra­fen blant med­lem­me­ne. Av de 11 som har svart sier ni at det vil være posi­tivt om blas­femi­pa­ra­gra­fen slet­tes. En mener det vil være neg­a­tivt, mens en sva­rer at det ikke vil ha noen betyd­ning.

Offent­lig­het vern mot dis­kri­mi­ne­ring
Et gjen­nom­gangs­tema i Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nens rap­port var at det offent­li­ge rom er det bes­te ste­det for «ren­sel­se og utluft­ning». Også såkal­te «uøns­ke­de ytrin­ger» har sin funk­sjon. Eks­tre­me syns­punk­ter bør frem i lyset og bekjem­pes med argu­men­ter og kunn­skap, ikke med lov­for­bud og straff, slo kom­mi­sjo­nen fast. Det­te er noe Sejer­sted gjer­ne gjen­tar i dagens kon­tekst.

Ayaan Hir­si Ali og Theo van Gogh. Fra utstil­lin­gen om ytrings­fri­het på Nobels Freds­sen­ter. (foto: Olav A. Øvre­bø)

– Man må kun­ne dis­ku­te­re reli­gion, poli­tikk — hva det måt­te være, og tole­re­re upo­pu­læ­re eller eks­tre­me stand­punk­ter i den sam­men­heng, uten å ha trus­se­len om straff hen­gen­de over hodet, sier han. — Prin­sip­pet er at trol­let sprek­ker når det kom­mer ut i solen.

Pro­vo­ka­sjo­ner ret­tet mot reli­giø­se auto­ri­te­ter er én ting, rasis­tis­ke ytrin­ger en gans­ke annen. Men også her kan åpen­het være det bes­te for sam­fun­net, mener Fran­cis Sejer­sted, og bru­ker den såkal­te Sjø­lie-saken som eksem­pel. Nyna­zis­ten Ter­je Sjø­lie holdt en tale med gro­ve utfall mot jøder og inn­vand­re­re i Askim i 2000.

– Saken for­an­le­di­get en stor anti­ra­sis­tisk demon­stra­sjon i Oslo. Det viser hvor­dan offent­lig­het kan fun­ge­re posi­tivt. Kon­fron­ta­sjo­nen omkring det­te gene­rer­te anti­ra­sis­tis­ke stem­nin­ger og bevisst­gjor­de folk på hva det­te var, sier Sejer­sted. I 2002 ble Sjø­lie fri­fun­net av Høy­este­rett for brudd på rasisme­pa­ra­gra­fen.

– Debatt omkring hvor gren­se­ne går er svært vik­tig for å bevisst­gjø­re folk på ver­di­en av ytrings­fri­het. Hvis offent­lig­he­ten fun­ge­rer som den bur­de, ide­elt sett, er det også det bes­te vern mot dis­kri­mi­ne­ring, for eksem­pel, sier Sejer­sted.

Fra Stru­en­see til blog­ging
Det er ikke bare reli­gions­kri­tikk som tes­ter gren­se­ne for ytrings­fri­he­ten i våre dager. Inter­nett har sen­ket ters­ke­len for ytrin­ger, og i debatt­fora­er, blog­ger og nett­avi­ser går det til tider hardt og hen­syns­løst for seg. Sejer­sted ser de nye are­na­ene som en stort sett posi­tiv utvik­ling. His­to­ri­ke­ren sam­men­lig­ner dagens situa­sjon med den brå libe­ra­li­se­rin­gen stats­man­nen Johann Frie­drich Stru­en­see sør­get for i Dan­mark-Nor­ge i 1770-åre­ne. For­hånds­sen­su­ren av tryk­te skrif­ter ble opp­he­vet.

– Plut­se­lig kom en strøm av ano­ny­me pam­flet­ter som slo elle­vilt i alle ret­nin­ger. Nå er det fritt frem på blog­ger og stort vir­var som i 1770-åre­ne, sier Sejer­sted.

Den ofte kon­fron­te­ren­de sti­len på net­tet har såvel gode som dår­li­ge sider, slik han ser det. — Men vi må tro at etter hvert vil også ytrings­kul­tu­ren på net­tet kom­me inn i mer ord­ne­de for­mer.

Ansat­te og vars­le­re pres­ses
Ved siden av blas­fe­mi­spørs­må­let, hvil­ke aktu­el­le utford­rin­ger eller trus­ler mot ytrings­fri­he­ten mener så Sejer­sted peker seg ut i dag? Ansat­tes ytrings­fri­het er i ferd med å bli mer begren­set, adva­rer han.

– Ansat­te vil ofte ha en kunn­skap som er nød­ven­dig for den åpne opp­lys­te sam­ta­le. En debatt om For­sva­ret vil­le for eksem­pel være helt avhen­gig av at offi­se­re­nes for­skjel­li­ge syns­punk­ter kom­mer frem. Her må man var­somt avveie hen­sy­net til offent­lig­he­tens krav på opp­lys­ning med hen­sy­net til loja­li­tet mot egen arbeids­plass, sier Sejer­sted.

Et annet pro­blem er vars­ler­ne. Her er Sejer­sted på lin­je med fle­re and­re som peker på at det er blitt vans­ke­li­ge­re å si fra om kri­tikk­ver­di­ge for­hold på egen arbeids­plass de sis­te åre­ne, både i offent­li­ge og pri­va­te virk­som­he­ter.

For­bud mot kri­tikk er tota­li­ta­ris­me
Dis­se sake­ne er vik­ti­ge nok, men blir små i for­hold til de vir­ke­lig sto­re utford­rin­ge­ne for ytrings­fri­he­ten uten­for Nor­ges gren­ser, mener Sejer­sted.

Fra utstil­lin­gen om ytrings­fri­het på Nobels Freds­sen­ter (foto: Olav A. Øvre­bø)

– Det sto­re pro­ble­met inter­na­sjo­nalt sett er auto­ri­tets­ver­net, kneb­lin­gen av den poli­tis­ke oppo­si­sjon eller tenden­sen til å for­by kri­tikk av dem med makt. Vi ser en utvik­ling i Russ­land, for eksem­pel, helt klart mot en inn­skrenk­ning av ytrings­fri­he­ten. Vi vet ikke hva som kom­mer til å skje i Kina, men der jo frem­de­les ytrings­fri­he­ten under­tryk­ket. I sto­re deler av ver­den er det frem­de­les for­budt og for­bun­det med repre­sa­li­er å kom­me med poli­tisk kri­tikk. Det er det sto­re pro­blem, og det er en trus­sel ikke bare mot den enkel­tes integri­tet, det er også en trus­sel mot ver­dens­fre­den. Å ute­luk­ke kri­tikk og argu­men­ta­sjon er i seg selv en form for tota­li­ta­ris­me. Og tota­li­ta­ris­men er i sin natur aggres­siv, sier Sejer­sted.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

39 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] der­fra dan­ner fort­satt ram­men om ord­skif­tet, enten det drei­er seg om rasisme­pa­ra­gra­fen, blas­femi­pa­ra­gra­fen eller en mer gene­rell ytrings­fri­het og hvem som har ansva­ret for at den er reell. I all hoved­sak […]

til toppen