– Religionskritikken har vært kanskje den viktigste kritikk som har ledet mot et åpnere samfunn, sier Francis Sejersted. For åtte år siden konkluderte Ytringsfrihetskommisjonen under hans ledelse blant annet med at Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet burde endres og at straffelovens blasfemiparagraf burde fjernes. Det første skjedde i 2004, men straffelovens paragraf 142 står der fremdeles.
Den som i Norge i ord eller handling “offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt” for en religion og dens “troslærdommer eller gudsdyrkelse”, kan fortsatt straffes — i teorien. Paragrafen har ikke vært i bruk siden forfatteren Arnulf Øverland ble tiltalt i 1933 etter at han holdt foredraget Kristendommen — den tiende landeplage (han ble frifunnet i lagretten). Den har derfor vært ansett som sovende, men i sin innstilling advarte Ytringsfrihetskommisjon om at paragrafen kunne komme til å få fornyet aktualitet i et mer flerkulturelt samfunn, særlig med henblikk på den voksende muslimske minoriteten. “Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk kunne ses på som blasfemisk,” påpekte kommisjonen.
Francis Sejersted under åpningen av utstilling i Nobels Fredssenter 25. september (foto: Terje Bendiksby/Nobels Fredssenter)
En autoritetsvern-paragraf
Sejersted gjentok advarselen da han sist uke innledet ved åpningen av “Hvor går grensen?”, Nobels Fredssenters utstilling om ytringsfrihet. Sejersted er styreformann i Fritt Ord, som har finansiert utstillingen.
– Blasfemiparagrafen er en typisk autoritetsvern-paragraf, som overlater til autoritetene å bestemme hvor grensen går og hva man kan straffes for, sa Sejersted.
I denne sammenheng er autoritetene presteskapet, utdyper han i intervju med Vox Publica. — De som kan definere blasfemi er presteskapet. Skal presteskapet sitte der, enten de kristne eller de islamske eller hvem det måtte være, og definere hva som er straffbart ifølge norsk lov?
Sejersted ser paralleller mellom konflikter som har utspilt seg tidligere rundt provoserende ytringer rettet mot kristendommen, og dagens konfrontasjoner mellom islam og liberale verdier.
– De voldsomme reaksjonene på Muhammed-tegningene er tankevekkende. Kanskje hadde man ikke tatt høyde for hvor krenkende de virket. Det kan jo ikke være noe mål i seg selv å krenke. På den annen side kan det i visse situasjoner være nødvendig også å krenke for å skape et åpnere samfunn. Det er helt parallelt med kristendommen. Opprinnelig har religionskritikken møtt veldig motstand, sier han.
I dag har vi lært at det må utvises stor toleranse i et åpent samfunn, framhever Sejersted. Man kan mislike blasfemiske ytringer uten å kreve straff for dem som kommer med dem.
Provokasjonenes verdi
Sejersted lar det skinne igjennom at han personlig ikke har særlig sans for den svenske kunstneren Lars Vilks’ “rondellhund”, selv om han mener provokasjoner kan ha en verdi på lang sikt.
Blasfemisk? Scene fra Monty Pythons Life of Brian. Filmen ble forbudt av den statlige filmsensuren i Norge i 1979, men tillatt vist fra 1981.
– Det er en slags dialektikk. Man kan utmerket godt se konflikter som heldig på lang sikt, sier han. Sterke konflikter baner ofte vei for større åpenhet senere.
– Det er interessant at reaksjonene på Vilks’ tegning som vel bare var ment å være provoserende, er svakere enn på Jyllands-Postens tegninger. Kanskje vi er kommet et stykke videre mot større toleranse, spør Sejersted.
Kommisjonsmedlemmer for sletting
Blasfemiparagrafen kan komme på den politiske dagsordenen allerede i høst, i forbindelse med en revisjon av straffeloven. Regjeringen vil sende endringsforslag til Stortinget i to omganger, en i høst og en til neste år. Blasfemiparagrafen kan være med i den første proposisjonen, opplyser Justisdepartementet. Regjeringen har ikke gått ut med hva den vil foreslå, men det er nå flertall på Stortinget for å stryke paragrafen.
En undersøkelse blant medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som Vox Publica har gjort i samarbeid med Nobels Fredssenter og Ukebrevet Mandag Morgen, tyder på at det fortsatt er sterk støtte for en fjerning av paragrafen blant medlemmene. Av de 11 som har svart sier ni at det vil være positivt om blasfemiparagrafen slettes. En mener det vil være negativt, mens en svarer at det ikke vil ha noen betydning.
Offentlighet vern mot diskriminering
Et gjennomgangstema i Ytringsfrihetskommisjonens rapport var at det offentlige rom er det beste stedet for “renselse og utluftning”. Også såkalte “uønskede ytringer” har sin funksjon. Ekstreme synspunkter bør frem i lyset og bekjempes med argumenter og kunnskap, ikke med lovforbud og straff, slo kommisjonen fast. Dette er noe Sejersted gjerne gjentar i dagens kontekst.
Ayaan Hirsi Ali og Theo van Gogh. Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter. (foto: Olav A. Øvrebø)
– Man må kunne diskutere religion, politikk — hva det måtte være, og tolerere upopulære eller ekstreme standpunkter i den sammenheng, uten å ha trusselen om straff hengende over hodet, sier han. — Prinsippet er at trollet sprekker når det kommer ut i solen.
Provokasjoner rettet mot religiøse autoriteter er én ting, rasistiske ytringer en ganske annen. Men også her kan åpenhet være det beste for samfunnet, mener Francis Sejersted, og bruker den såkalte Sjølie-saken som eksempel. Nynazisten Terje Sjølie holdt en tale med grove utfall mot jøder og innvandrere i Askim i 2000.
– Saken foranlediget en stor antirasistisk demonstrasjon i Oslo. Det viser hvordan offentlighet kan fungere positivt. Konfrontasjonen omkring dette genererte antirasistiske stemninger og bevisstgjorde folk på hva dette var, sier Sejersted. I 2002 ble Sjølie frifunnet av Høyesterett for brudd på rasismeparagrafen.
– Debatt omkring hvor grensene går er svært viktig for å bevisstgjøre folk på verdien av ytringsfrihet. Hvis offentligheten fungerer som den burde, ideelt sett, er det også det beste vern mot diskriminering, for eksempel, sier Sejersted.
Fra Struensee til blogging
Det er ikke bare religionskritikk som tester grensene for ytringsfriheten i våre dager. Internett har senket terskelen for ytringer, og i debattforaer, blogger og nettaviser går det til tider hardt og hensynsløst for seg. Sejersted ser de nye arenaene som en stort sett positiv utvikling. Historikeren sammenligner dagens situasjon med den brå liberaliseringen statsmannen Johann Friedrich Struensee sørget for i Danmark-Norge i 1770-årene. Forhåndssensuren av trykte skrifter ble opphevet.
– Plutselig kom en strøm av anonyme pamfletter som slo ellevilt i alle retninger. Nå er det fritt frem på blogger og stort virvar som i 1770-årene, sier Sejersted.
Den ofte konfronterende stilen på nettet har såvel gode som dårlige sider, slik han ser det. — Men vi må tro at etter hvert vil også ytringskulturen på nettet komme inn i mer ordnede former.
Ansatte og varslere presses
Ved siden av blasfemispørsmålet, hvilke aktuelle utfordringer eller trusler mot ytringsfriheten mener så Sejersted peker seg ut i dag? Ansattes ytringsfrihet er i ferd med å bli mer begrenset, advarer han.
– Ansatte vil ofte ha en kunnskap som er nødvendig for den åpne opplyste samtale. En debatt om Forsvaret ville for eksempel være helt avhengig av at offiserenes forskjellige synspunkter kommer frem. Her må man varsomt avveie hensynet til offentlighetens krav på opplysning med hensynet til lojalitet mot egen arbeidsplass, sier Sejersted.
Et annet problem er varslerne. Her er Sejersted på linje med flere andre som peker på at det er blitt vanskeligere å si fra om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass de siste årene, både i offentlige og private virksomheter.
Forbud mot kritikk er totalitarisme
Disse sakene er viktige nok, men blir små i forhold til de virkelig store utfordringene for ytringsfriheten utenfor Norges grenser, mener Sejersted.
Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter (foto: Olav A. Øvrebø)
– Det store problemet internasjonalt sett er autoritetsvernet, kneblingen av den politiske opposisjon eller tendensen til å forby kritikk av dem med makt. Vi ser en utvikling i Russland, for eksempel, helt klart mot en innskrenkning av ytringsfriheten. Vi vet ikke hva som kommer til å skje i Kina, men der jo fremdeles ytringsfriheten undertrykket. I store deler av verden er det fremdeles forbudt og forbundet med represalier å komme med politisk kritikk. Det er det store problem, og det er en trussel ikke bare mot den enkeltes integritet, det er også en trussel mot verdensfreden. Å utelukke kritikk og argumentasjon er i seg selv en form for totalitarisme. Og totalitarismen er i sin natur aggressiv, sier Sejersted.
[…] derfra danner fortsatt rammen om ordskiftet, enten det dreier seg om rasismeparagrafen, blasfemiparagrafen eller en mer generell ytringsfrihet og hvem som har ansvaret for at den er reell. I all hovedsak […]