Religionsutøvelsen blomstret opp i Kina på 1980-tallet, i strid med kommunistpartiets forventning om at modernisering av samfunnet og liberalisering ville få interessen for religion til å visne. Etter hvert har staten igjen blitt mer skeptisk til religionene og styrer religionssamfunnene strengt, ifølge forsker Koen Wellens ved Norsk senter for menneskerettigheter. Under senterets Kina-seminar i Oslo 27. mars tok Wellens for seg situasjonen for religioner og minoriteter i det kinesiske samfunnet.
Lytt til hele foredraget (varighet 41 min):
[audio:https://voxpublica.no/audio/koen-wellens_religionsfrihet-og-minoritetsrettigheter-i-kina.mp3]
Last ned lydopptak (mp3, 38 MB) | Last ned lysbilder (pdf, 2 MB)
Tibet-trusselen
“Har vi en total mangel på religionsfrihet i Kina? Saken er selvfølgelig ikke helt så enkel,” sa Wellens. Den kinesiske partistatens holdning til religion er tvetydig. Religionsfriheten er skrevet inn i grunnloven, Kina er det landet der det trykkes flest bibler, og ifølge en undersøkelse utført i 2007 er 300 millioner mennesker troende. Ifølge statlige myndigheter er det 85.000 godkjente religiøse steder og 300.000 godkjente geistlige. Hvert år drar 10.000 muslimer på pilegrimsreise til Mekka. Og lederen for den statlige administrasjonen for religion, en overbevist kommunist, uttalte i 2006 at Kina ønsker å være et sterkt buddhistland.
Wellens tegnet likevel et ganske mørkt bilde. I loven heter det også at staten “beskytter normal religiøs aktivitet”. Fem religioner er tillatt — buddhisme, islam, taoisme, katolisisme, protestantisme. De har hver sin organisasjon som er underlagt det statlige kontoret for religionsspørsmål. Begrensningene på religionsutøvelse er mange: ingen kan bruke religion til å forstyrre den offentlige orden, og uavhengig religionsundervisning er forbudt. De religiøse organisasjonene skal være fri for utenlandsk dominans.
Koen Wellens under seminaret i Oslo (foto: Christian Boe Astrup).
Kombinasjonen av etnisk nasjonalisme og buddhisme i Tibet er myndighetene særlig redd for. Dalai Lama aksepteres ikke som religiøs lederskikkelse. Det drives kampanjer i klostre i Tibet der munker skal ta avstand fra Dalai Lama som religiøs figur. “Patriotisk utdanning” skal sikre tibetanernes lydighet. Etter opptøyene nylig har myndighetene varslet ytterligere innstramming. Med en hardliner som partileder i Tibet er det grunn til å frykte det verste, mener Wellens.
Åndelige bevegelser eller religioner utenom de fem anerkjente, som Falun Gong, undertrykkes nådeløst. Her er det ingen tegn på oppmykning, snarere tvert imot, framholdt Wellens.
Bryter konvensjoner
Statens kontroll med religionssamfunnene går svært langt. Religiøse steder og aktiviteter og utnevnelser av geistlige skal godkjennes. Undervisning kan bare skje i religiøse institusjoner, med kommunistisk indoktrinering som del av pensum.
Religion kan ikke praktiseres fritt — i tråd med menneskerettighetene — når staten blander seg inn på disse måtene, konkluderte Wellens. Med sin praksis bryter Kina flere internasjonale konvensjoner.
Hjemmelaget kolonialisme
Offisielt er det 56 anerkjente etniske grupper i Kina — 55 minoriteter ved siden av de dominerende han-kineserne. I 2005 utgjorde minoritetene i underkant av 10 prosent av befolkningen eller 110 millioner mennesker. Av disse er 5,4 millioner tibetanere og 8,4 millioner uigurer.
Kina er under særlig hardt vær nå på grunn av situasjonen i Tibet. Kommunistpartiet framhever gjerne at Kina historisk sett har vært offer for kolonialisme, men man kan si at Kinas minoritetspolitikk også er et uttrykk for kolonialisme, sa Wellens. Folkegrupper integreres med militærmakt, og utnyttelsen av naturressurser i minoritetsområder foregår uten at lokalbefolkningen får ta del i gevinstene. Han-kinesere flyttes for å konsolidere minoritetsområder, noe som ble godt eksponert under Tibet-opptøyene nylig. De sosiale og økonomiske forskjellene mellom minoritetene og han-kineserne er økende.
På spørsmål om hvordan utenverdenen kan handle i forhold til overgrep mot minoriteter, framholdt Wellens rollefordelingen mellom aktivister og forskere. “Vi har forskjellige måter å jobbe på. Selvfølgelig er det noen som uavlatelig må presse Kina på menneskerettighetsbrudd. Som forsker kan man for eksempel beskjeftige seg med å prøve å finne ut hva som foregår og gi en fremstilling som andre kan bruke og jobbe videre med,” sa Wellens.
(Artikkelen er noe utvidet 9. april. Red.anm.)
[…] Religion i Kina: statens “beskyttelse” – Vox Publica, 07.04.2008 […]