Nyansene i det man opprinnelig sa til journalisten forsvinner på trykk og dem som føler seg ramt tolker seg frem til noe annet enn det man mente — og så går de på krigsstien. Slik er er det — men det skal jeg ikke sutre over.
For noen dager siden beklaget to Høyrepolitikere seg i Bergens Tidende over at avisen lot “to valgforskere med nær tilknytning til Ap uttale seg om Høyre”. For så “hagler det selvsagt med sur kritikk”, ergret de seg.
Jeg er en av dem som Martin Smith-Sivertsen og Torbjørn Hansen fra Høyre er misfornøyd med (den andre er valgforsker Frank Aarebrot, UiB). Men jeg har ikke nær tilknytning til Ap og jeg er heller ikke valgforsker. Det er riktig at jeg har gitt råd til Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg, men jeg har også gitt råd til Høyre i Bergen.
Det gjorde jeg i et foredrag på “Bergen Høyre Valgkampskolering og Kick-Off” 11. august 2007 – etter invitasjon fra Torbjørn Hansen. De råd jeg gav den gang skiller seg i øvrig ikke mye fra det jeg sa til Bergens Tidende. Jeg gav nemlig ikke en “regelrett slakt av Høyres strategi og profilering”, som det blir påstått i debattinnlegget.
Da Bergens Tidende bad meg om å kommentere Frank Aarebrots uttalelser om at det er klaging og sutring fra Høyre uansett hva regjeringen kommer med, sa jeg uttrykkelig at jeg ikke hadde noe vitenskapelig grunnlag for å slå fast at partiet bruker sutre-retorikk. Men samtidig er det en risiko for at Høyre fremstår som politikere som snakker mer negativt om andre enn positivt om sin politikk. For Aarebrot er jo ikke den eneste som har gitt uttrykk for slike synspunkter.
Den som har fått med seg parodiene på Erna Solberg i NRKs “Hallo i uken”, har hørt partilederen klage og klage over regjeringen: “for lite og for sent”. Jeg påstår naturligvis ikke at “Hallo i uken” er et vitenskapelig sannhetsvitne for hva Høyre faktisk gjør, men at vi kan lese slike populærkulturelle innslag som tegn på det inntrykket partiet etterlater.
En undersøkelse i VG Nett 19. mars antyder det samme (se blogg-innlegg fra 19. mars). VG talte opp hvilke ord partilederne brukte i deres landsmøtetaler. Erna Solberg nevnte regjeringen 33 ganger i sin tale. Blant alle de andre partilederne – inklusiv dem i regjering – var det bare Lars Sponheim som nevnte regjeringen oftere.
I Bergens Tidendes artikkel siteres lederen av Unge Høyre, Henrik Asheim, for å oppfordre partiledelsen til å opptre “mer fandenivoldsk”. Samme Asheim har tidligere sagt at “Trond Giske tror jobben hans er å klå på Mira Craig, og den eneste forskjellen på Kristin Halvorsen og en maskert raner, er at den maskerte raneren i det minste ikke prøver å lure deg til å tro at han raner deg for ditt eget beste”. Slik ville verken Kåre Willoch eller Jan P. Syse ha uttrykt seg. Heller ikke som ungdomspolitikere. Forhåpentlig – for Høyre – er det ikke en retorikk som sprer seg i partiet.
Den som leser hva jeg faktisk blir sitert for i BT (som er det jeg har sagt), vil se at jeg ikke prøver å angripe Høyre, men stort sett gir generelle betraktninger over retoriske ulemper ved sutre- og fryktretorikk i et flerpartisystem. Hvis et ansvarlig parti – som for eksempel Høyre – vil vinne stemmer og valg må det selvfølgelig kritisere motstanderen, men mest må det snakke om hva det selv vil.
Jeg synes personlig at Høyre bør FORTSETTE med sutringen. Det hadde vært supert. Ikke hør på Jens. Det er skikkelig, skikkelig tøft når Høyre sutrer.