I den avsluttende partilederdebatten på NRK fredag kveld innledet Høyres leder Erna Solberg sin sluttappell slik:
Kjære velger, mange i denne valgkampen har snakket om hva de er imot. Vi i Høyre har snakket om hva vi er for.
Det har hun rett i. Men det er ikke slik det alltid har vært. I valgkampens helt innledende fase og i mange tidligere valgkamper har både Høyre og Solberg vært temmelig opptatt av å kritisere andre partier og politikere.
Jeg har tidligere kritisert denne form for retorikk hvor politikere bruker flere krefter på å angripe andre enn på å fremme sin egen politikk. Retorisk sett er det da også en dårlig strategi.
For selv om ensporet kritikk- og sutrekommunikasjon gir velgerne en grunn til ikke å stemme på dem blir angrepet, gir det ingen grunn til å stemme på den som angriper. Og det er mange andre partier å stemme på. Selvfølgelig både må og bør politikere kritisere motstanderens politikk, men de må først og fremst fortelle oss hva de selv vil.
I de valgkamper og debatter der Erna Solberg har brukt mest energi på å kritisere motstanderne, har hun og partiet som regel ikke gjort det så bra. Men i denne valgkampen har hun snakket mer om Høyres politikk og mindre om Jens Stoltenberg. Fra et retorisk synspunkt er det en av årsakene til at hun og Høyre gjør det bra.
Kommentatorer er da også enige om at Solberg har vært overbevisende i fjernsynsdebattene. For eksempel mente de fleste at Erna Solberg vant folkemøtet i Kristiansand (17.08). Men hva var det egentlig hun gjorde? Hva er det som gjør henne overbevisende i år?
Generelt har hun vært mer smilende, rolig og avslappet. Hun er mer tålmodig og venter gjerne lengre på ordet enn hun har gjort i tidligere valgkamper. 2009 har ikke vist den Solberg som både i 2001 og 2005 med spiss og lett anspent stemme hakket på motstandere og avbrøt dem nå de hadde ordet — en irriterende adferd som særlig Jens Stoltenberg ble utsatt for.
I år har hun ventet på ordet — og utnyttet det når hun har fått det. Det har både gitt henne en mer tiltalende og en mer overbevisende fremferd. Og selv om hun ikke har kjempet like mye om ordet, har hun likevel hatt det minst like mye som i tidligere debatter. Kanskje nettopp derfor: Når du utstråler lederskap gjennom ro, vil programlederen som regel være tilbøyelig til å gi deg ordet.
Erna Solberg kritiserer naturligvis fremdeles motstandere og angriper Arbeiderpartiets politikk. Og det bør hun gjøre — det er hennes retoriske plikt. Men hun er mest orientert mot Høyres politikk og visjoner. Og kroppsspråket viser at hun føler seg mer komfortabel og selvsikker enn tidligere. Hennes blikk er klart og bestemt, men likevel rolig og avslappet. Talen er flytende uten nøling og forsnakkelser, fremført i en hastighet som ligger ganske litt over vanlig tale — til sammen gir det inntrykk av vilje og kompetanse, engasjement og dynamikk.
Solbergs stil i denne valgkamp ses i de første ord hun sa i debatten i Kristiansand. Programlederen utfordret Solberg med vanskelighetene i å få skapt et regjeringsalternativ på borgerlig side etter at Siv Jensen lukket døren for en Høyre/Venstre/KrF-regjering. Høyrelederen svarte uten å nøle:
Jeg regner med at alle politikere, alle som stiller til valg, er mest mulig opptatt av å få gjennomført sitt eget program, sine egne politiske saker. Og jeg mener at på veldig mange områder, så vil de tre tidligere regjeringspartiene ha mye til felles med FrP på noen retninger som er annerledes enn dagens regjering. For eksempel det å gjøre vilkårene bedre for små og store bedrifter. Det å sørge for et skikkelig krafttak for norsk skole, norsk kunnskap og norsk kompetanse. Og ikke minst det å sørge for at vi får et samferdselsløft i årene fremover. Da er det helt naturlig å finne frem til et felles samarbeid mellom disse fire partiene på sånne saker. Og det enkle, synes jeg, det er det budskapet vi har i denne valgkampen: Høyre blokkerer ingen. Vi vil ha en ny regjering. Det er best å stemme på oss. Vi har ikke så mange andre betingelser enn at vi skal sørge for mye Høyre-politikk ut av en sånn regjering.
Det var Høyrelederens første ord i debatten. Hun kom rett på, holdt ordet lenge, talte klart, tydelig og direkte — og gav en slagferdig, rytmisk og overbevisende slutt på innlegget. Tilhørerne — først og fremst Høyrefolkene naturligvis — belønnet umiddelbart Solberg med mer en 10 sekunders applaus — på tross av at programlederen gjorde hva hun kunne for å få ordet og ta debatten videre. Kanskje var det en applaus formet av like deler begeistring og lettelse: ”Kanskje det likevel går vår vei”.
Da gjelder det bare å se hvordan dette slår ut. Jeg tror Høyre fort kan ta flere prosent til på FRP, Høyre er et tryggere alternativ enn FRP, og når alt kommer til alt og folk står vel urnen, så veier det ofte høyt.
Et sterkt høyre er det beste for borgelig side.