En illustratørs bekjennelser

Jeg har spurt meg selv mange ganger hva mine illus­trasjon­er egentlig er for noe — og vek­selvis kom­met frem til noen svar; aviskarika­tur­er(?), grafiske illus­trasjon­er, mag­a­s­in­for­sider, visuelle kom­mentar­er, artikkelvi­gnetter, omslag- og reklame­bilder. Og alt­så det vi kaller hov­ed­sak­splakater, for­sideil­lus­trasjon­er i Vox Pub­li­ca. Ideelt skal plakatene konkre­tis­ere sak­en, gjøre artik­lene mer innby­dende og markere vår siste hov­ed­sak. Og så vil jeg jo også gjerne si noe — ikke alltid like lett.

Gjen­nom tre år med illus­trasjon har jeg arbei­det mye med å finne en form som kan stå til et nettma­gasin. Jeg har tenkt at det visuelle uttrykket må spille på lag med medi­ets iboende kvaliteter — at det skapes for ren dig­i­tal pub­lis­er­ing, med de verk­tøy og muligheter som hør­er hjemme innen­for “sjan­geren”.

I mai i år gikk vi over til ny design og jeg fikk flere pixler å leke meg på på for­si­den. Paradok­salt nok har den økte plassen gjot meg enda mer fokusert på å lage enkle og tydelige illus­trasjon­er, som her i plakat num­mer 100 (sep­tem­ber 2009).

Fjern støyen, finn melodien

Arbei­det med en illus­trasjon starter med artikke­len og over­skriften. Jeg leser artikke­len og ser om den gir noen umid­del­bare assosi­asjon­er. Ytrings­fri­het, demokrati og retts­stat står som VPs sak­sunivers; alvorlige og vik­tige prob­lematikker — og abstrak­te ideer. Men ideer er også sym­bol­sterke og fulle av visuelle refer­anser — og det er de refer­ansene jeg leter etter. Wikipedia er en pusle­spill­brikke, forsknin­gen en horn­brille, Putins Rus­s­land en spi­on og jour­nal­is­tikken penn og blokk. Dette blir vik­tige bestand­del­er i de plakatene jeg lager.

Etter å ha lest sak­en og tygget på over­skriften, må inntrykkene bero litt før jeg starter. Kreativitet er etter min mening prob­lem­løs­ning — og prob­lem­løs­ning han­dler ofte om å få hjer­nen til å jobbe med et prob­lem mens en dri­ver med noe annet. Jeg tenker på det som å skru på en frekvens (temaet) og fil­trere ut støyen (la under­be­vis­s­theten kverne) til du hør­er melo­di­en i bak­grun­nen. Visu­alis­er­ing er slik sett ikke ulikt analyse.

Fra remiks til håndlagde illustrasjoner

I utformin­gen av plakat­en er jeg ofte inspir­ert av en teknikk eller et visuelt univers — og dette kan være spring­bret­tet for hele illus­trasjo­nen. I starten bruk­te jeg mye tid på å søke i Cre­ative Com­mons-lisen­sierte bilder på Flickr, og mange av illus­trasjonene er manip­u­lasjon­er av mate­ri­ale fun­net der. Dessverre var vår tidlige pub­lis­er­ingsløs­ning slik at man ikke kunne gi skikke­lig kred­i­ter­ing, og tragisk nok har bilderefer­ansene mine etter­på gått tapt. Ari­zona-rain­mans pho­to­shop-satire er vik­tig inspi­rasjon for mange av disse plakatene.

Nå lager jeg oftest hele illus­trasjo­nen selv, men det har vært strev­somt å lete etter et eget utrykk som har gjenkjen­nelighet og styrke over tid. Det kan­skje mest utslags­givende for meg var å kjøpe boken The Dai­ly Goril­la, som doku­menter­er høy­depunk­tene fra den ned­er­landske avisen De Volk­skrants forsøk med å la grafiske designere “kom­mentere” en sak over en hel side hver dag. Dette var et land jeg mer kunne kjenne meg igjen i — langt fra aviskarika­turens satiriske univers, men med en tyde­lighet og et meningsinnhold som ofte man­gler i mag­a­s­in­ver­de­nen. Bokom­slag, plate­cov­er, film­plakater og teg­ne­serier er for­mater og områder jeg er spe­sielt opp­merk­som på.

Syv gode inspirasjonskilder:
ffff­found
Infor­ma­tion is beautiful
The flickr Commons
Mot veg­gen
The video millitia
360 illu­sion
yay!everyday

Alle plakatene lager jeg i Pho­to­shop, men teknikkene jeg bruk­er i utformin­gen vari­er­er. Plakat­en om gjen­bruk av data som jeg lagde i for­rige uke hadde for eksem­pel utangspunkt i et gratis pro­gram for å kode-teg­ne fig­ur­er. Oftest lager jeg en bland­ing av teg­n­ing og fotoma­nip­u­lasjon — jeg beg­yn­ner med å skissere motivet på papir, skan­ner det, bear­bei­der teg­nin­gen dig­i­talt, kobler den sam­men med et passende foto og leg­ger til tek­sten. Pho­to­shop er et uhyggelig kraftig verk­tøy og har så mange muligheter at det blir vanske­lig å si noe generelt. Min favoritt i Pho­to­shops verk­tøykasse er pen­n­ev­erk­tøyet. Pen­n­ev­erk­tøyet er et rent dig­i­talt verk­tøy som gjør lin­jer, kurv­er og punk­ter til matem­atikk slik at resul­tatet er uavhengig av oppløs­ning og maleriske effek­ter. En fig­ur teg­net med pen­n­ev­erk­tøyet kalles en vek­tor og kan repro­duseres i orig­i­nal kvalitet uansett størrelse.

Noen høydepunkter

Min redak­tør skriv­er gjerne under på at jeg pro­duser­er best under press — selv vil jeg ikke innrømme at stress er en god kreativ katalysator, men kon­tin­uerlig pro­duk­sjon og klare ram­mer gjør at en utvikler seg og blir bedre. På mange måter fun­ger­er Vox Pub­li­cas hov­ed­sak­sarkiv som en visuell utviklingslogg for meg. Fra plakat til plakat kan jeg for eksem­pel se når jeg ble nys­g­jer­rig på en stil, og når jeg behers­ket et verk­tøy i Pho­to­shop, eller når jeg beg­y­nte å teg­ne med én spe­si­fikk tusj. Videre i denne artikke­len vil jeg hente frem noen av mine egne favorit­ter fra arkivet og gi en kort kom­men­tar til hver plakat.

Dette var min fjerde illus­trasjon for Vox Pub­li­ca (desem­ber 2006) og var første gang jeg følte at jeg var inne på noe litt nytt og orig­inalt. Bildet av plassen og man­nen på fly­erne er hen­tet fra Flickr, men refer­ansene til orig­i­na­lene er dessverre tapt og på tross av iherdi­ge forsøk har jeg ikke lyk­tes i å finne dem på nytt.

Her er en karak­ter jeg lagde for en serie med artik­ler om ytrings­fri­hetens kår i Putins Rus­s­land (okto­ber 2007). Karak­teren er omar­bei­det fra en enkel stree­tart på en vegg. Jeg syns “spi­o­nen” gir en assosi­asjon til KGB-tidens Rus­s­land; her hold­er han fore­lesning om den farlige ytrings­fri­heten (per­son­lig­gjort av jour­nal­is­ten Anna Politkovskaja).

En mer ren fotografisk illus­trasjon. Sen­som­meren 2008 lagde jeg veldig mange plakater til temaet Wikipedia og forskerne; denne skulle akkom­pag­nere en artikkel av en biolog — og den stakkars fikusen min måtte unng­jelde for sak[s]en.

En meget vel­skrevet og inspir­erende artikkel (okto­ber 2008) som førte meg tilbake på et spor jeg først var innom med “spi­o­nen” til Putin; kom­bi­nasjo­nen av vektorgrafikk/tegning og foto. Jeg så for meg at den grå dip­lo-byråkrat­en er bun­det av de norske inter­essene, sym­bol­is­ert ved flaggets farg­er på munnkur­ven, ansik­tet og slipset, og blir et paradok­salt hin­der for mange verdier vi ellers støt­ter opp om.

En venn av meg insis­terte i en diskusjon på at alt­for få kun­st­nere behersker det klas­siske hånd­ver­ket; ekte kun­st­nere må kunne teg­ne en hånd, sa han. Litt ube­visst og litt på trass har hen­der blitt et tilbakeven­dende tema i mine plakater; her med jour­nal­is­tikkens penn og kraft til å bryte lenker (mars 2009).

Våre blog­gere lev­er­er stadig suv­eren kvalitet, og når muligheten til å illus­trere Jens Kjeld­sens inn­legg (august 2009) om (Super-)Siv Jensens val­gvideo kom la jeg inn litt ekstra krefter. Motivet er inspir­ert av teg­ne­se­rien “Who killed ret­ro­girl”, alt er teg­net for hånd før skan­ning, vek­toris­er­ing og bearbeiding.

Plakat­en er veldig fer­sk (okto­ber 2009) og er på mange måter et høy­depunkt i forhold til å finne en gjenkjen­nelig per­son­lig stil. Fornøyelses­parken og tyggegum­mien — den stadi­ge under­hold­nin­gen som omgir oss kvern­er i hodene på de unge, og jeg lur­er litt på hvor­dan man får tid til alt sammen.

Utviklin­gen av Vox Pub­li­cas visuelle utrykk er langt fra over. Net­tavis­er og ‑mag­a­sin­er har i mange år vært bleke dig­i­tale kopi­er av sine papirfe­dre. Det er intet galt med å bygge på for­tidens metoder og lær­dom, men tiden for inn­fødte for­mer er her — både visuelt og jour­nal­is­tisk. Med net­tets stadig skif­tende tren­der og til­gang på nye teknikker er det alltid fare for å miste mate­rien av syne, men på samme måte som Vox Pub­li­cas jour­nal­is­tiske bidrag hold­er stødig kurs, vil jeg fort­sette min eksper­i­menter­ing mot nye dig­i­tale uttrykksformer.