Jeg har spurt meg selv mange ganger hva mine illustrasjoner egentlig er for noe — og vekselvis kommet frem til noen svar; aviskarikaturer(?), grafiske illustrasjoner, magasinforsider, visuelle kommentarer, artikkelvignetter, omslag- og reklamebilder. Og altså det vi kaller hovedsaksplakater, forsideillustrasjoner i Vox Publica. Ideelt skal plakatene konkretisere saken, gjøre artiklene mer innbydende og markere vår siste hovedsak. Og så vil jeg jo også gjerne si noe — ikke alltid like lett.
Gjennom tre år med illustrasjon har jeg arbeidet mye med å finne en form som kan stå til et nettmagasin. Jeg har tenkt at det visuelle uttrykket må spille på lag med mediets iboende kvaliteter — at det skapes for ren digital publisering, med de verktøy og muligheter som hører hjemme innenfor “sjangeren”.
I mai i år gikk vi over til ny design og jeg fikk flere pixler å leke meg på på forsiden. Paradoksalt nok har den økte plassen gjot meg enda mer fokusert på å lage enkle og tydelige illustrasjoner, som her i plakat nummer 100 (september 2009).
Fjern støyen, finn melodien
Arbeidet med en illustrasjon starter med artikkelen og overskriften. Jeg leser artikkelen og ser om den gir noen umiddelbare assosiasjoner. Ytringsfrihet, demokrati og rettsstat står som VPs saksunivers; alvorlige og viktige problematikker — og abstrakte ideer. Men ideer er også symbolsterke og fulle av visuelle referanser — og det er de referansene jeg leter etter. Wikipedia er en puslespillbrikke, forskningen en hornbrille, Putins Russland en spion og journalistikken penn og blokk. Dette blir viktige bestanddeler i de plakatene jeg lager.
Etter å ha lest saken og tygget på overskriften, må inntrykkene bero litt før jeg starter. Kreativitet er etter min mening problemløsning — og problemløsning handler ofte om å få hjernen til å jobbe med et problem mens en driver med noe annet. Jeg tenker på det som å skru på en frekvens (temaet) og filtrere ut støyen (la underbevisstheten kverne) til du hører melodien i bakgrunnen. Visualisering er slik sett ikke ulikt analyse.
Fra remiks til håndlagde illustrasjoner
I utformingen av plakaten er jeg ofte inspirert av en teknikk eller et visuelt univers — og dette kan være springbrettet for hele illustrasjonen. I starten brukte jeg mye tid på å søke i Creative Commons-lisensierte bilder på Flickr, og mange av illustrasjonene er manipulasjoner av materiale funnet der. Dessverre var vår tidlige publiseringsløsning slik at man ikke kunne gi skikkelig kreditering, og tragisk nok har bildereferansene mine etterpå gått tapt. Arizona-rainmans photoshop-satire er viktig inspirasjon for mange av disse plakatene.
Nå lager jeg oftest hele illustrasjonen selv, men det har vært strevsomt å lete etter et eget utrykk som har gjenkjennelighet og styrke over tid. Det kanskje mest utslagsgivende for meg var å kjøpe boken The Daily Gorilla, som dokumenterer høydepunktene fra den nederlandske avisen De Volkskrants forsøk med å la grafiske designere “kommentere” en sak over en hel side hver dag. Dette var et land jeg mer kunne kjenne meg igjen i — langt fra aviskarikaturens satiriske univers, men med en tydelighet og et meningsinnhold som ofte mangler i magasinverdenen. Bokomslag, platecover, filmplakater og tegneserier er formater og områder jeg er spesielt oppmerksom på.
Syv gode inspirasjonskilder:
fffffound
Information is beautiful
The flickr Commons
Mot veggen
The video millitia
360 illusion
yay!everyday
Alle plakatene lager jeg i Photoshop, men teknikkene jeg bruker i utformingen varierer. Plakaten om gjenbruk av data som jeg lagde i forrige uke hadde for eksempel utangspunkt i et gratis program for å kode-tegne figurer. Oftest lager jeg en blanding av tegning og fotomanipulasjon — jeg begynner med å skissere motivet på papir, skanner det, bearbeider tegningen digitalt, kobler den sammen med et passende foto og legger til teksten. Photoshop er et uhyggelig kraftig verktøy og har så mange muligheter at det blir vanskelig å si noe generelt. Min favoritt i Photoshops verktøykasse er penneverktøyet. Penneverktøyet er et rent digitalt verktøy som gjør linjer, kurver og punkter til matematikk slik at resultatet er uavhengig av oppløsning og maleriske effekter. En figur tegnet med penneverktøyet kalles en vektor og kan reproduseres i original kvalitet uansett størrelse.
Noen høydepunkter
Min redaktør skriver gjerne under på at jeg produserer best under press — selv vil jeg ikke innrømme at stress er en god kreativ katalysator, men kontinuerlig produksjon og klare rammer gjør at en utvikler seg og blir bedre. På mange måter fungerer Vox Publicas hovedsaksarkiv som en visuell utviklingslogg for meg. Fra plakat til plakat kan jeg for eksempel se når jeg ble nysgjerrig på en stil, og når jeg behersket et verktøy i Photoshop, eller når jeg begynte å tegne med én spesifikk tusj. Videre i denne artikkelen vil jeg hente frem noen av mine egne favoritter fra arkivet og gi en kort kommentar til hver plakat.
Dette var min fjerde illustrasjon for Vox Publica (desember 2006) og var første gang jeg følte at jeg var inne på noe litt nytt og originalt. Bildet av plassen og mannen på flyerne er hentet fra Flickr, men referansene til originalene er dessverre tapt og på tross av iherdige forsøk har jeg ikke lyktes i å finne dem på nytt.
Her er en karakter jeg lagde for en serie med artikler om ytringsfrihetens kår i Putins Russland (oktober 2007). Karakteren er omarbeidet fra en enkel streetart på en vegg. Jeg syns “spionen” gir en assosiasjon til KGB-tidens Russland; her holder han forelesning om den farlige ytringsfriheten (personliggjort av journalisten Anna Politkovskaja).
En mer ren fotografisk illustrasjon. Sensommeren 2008 lagde jeg veldig mange plakater til temaet Wikipedia og forskerne; denne skulle akkompagnere en artikkel av en biolog — og den stakkars fikusen min måtte unngjelde for sak[s]en.
En meget velskrevet og inspirerende artikkel (oktober 2008) som førte meg tilbake på et spor jeg først var innom med “spionen” til Putin; kombinasjonen av vektorgrafikk/tegning og foto. Jeg så for meg at den grå diplo-byråkraten er bundet av de norske interessene, symbolisert ved flaggets farger på munnkurven, ansiktet og slipset, og blir et paradoksalt hinder for mange verdier vi ellers støtter opp om.
En venn av meg insisterte i en diskusjon på at altfor få kunstnere behersker det klassiske håndverket; ekte kunstnere må kunne tegne en hånd, sa han. Litt ubevisst og litt på trass har hender blitt et tilbakevendende tema i mine plakater; her med journalistikkens penn og kraft til å bryte lenker (mars 2009).
Våre bloggere leverer stadig suveren kvalitet, og når muligheten til å illustrere Jens Kjeldsens innlegg (august 2009) om (Super-)Siv Jensens valgvideo kom la jeg inn litt ekstra krefter. Motivet er inspirert av tegneserien “Who killed retrogirl”, alt er tegnet for hånd før skanning, vektorisering og bearbeiding.
Plakaten er veldig fersk (oktober 2009) og er på mange måter et høydepunkt i forhold til å finne en gjenkjennelig personlig stil. Fornøyelsesparken og tyggegummien — den stadige underholdningen som omgir oss kverner i hodene på de unge, og jeg lurer litt på hvordan man får tid til alt sammen.
Utviklingen av Vox Publicas visuelle utrykk er langt fra over. Nettaviser og ‑magasiner har i mange år vært bleke digitale kopier av sine papirfedre. Det er intet galt med å bygge på fortidens metoder og lærdom, men tiden for innfødte former er her — både visuelt og journalistisk. Med nettets stadig skiftende trender og tilgang på nye teknikker er det alltid fare for å miste materien av syne, men på samme måte som Vox Publicas journalistiske bidrag holder stødig kurs, vil jeg fortsette min eksperimentering mot nye digitale uttrykksformer.
Jeg tror du er inne på noe veldig viktig iforhold til nettaviser. Grafisk design er noe de kan score utrolig mange poeng ved å bli bedre på. VG og DB er utrolig kjedelige nå — hva med å ansette en dyktig designer for å gi leserne et lite “wow” en gang iblant?
Jeg hadde forstått motargumenter hvis nettavisene hadde vært såpass stilrene og tidløse som nytimes.com eller lignende, men de prøver jo.…men bare litt.