Fra OL til EU

Ordet ”klimakrig” eksisterte ikke da OL ble arrangert i Los Angeles i 1984. Paal Frisvold kjempet da, og han kjemper nå -- men på en annen arena.

— Jeg tri­ves godt på de sto­re are­na­ene.

Fris­vold lener seg frem­over i sto­len. Fra tred­je eta­sje i Trô­ne-dis­trik­tet i Brus­sel, et stein­kast fra Euro­pa­par­la­men­tet, arbei­der han for Bel­lo­na Euro­pa, Brus­sel­kon­to­ret og Euro­pa­be­ve­gel­sen.

Ikke én gang i løpet av det time­slan­ge inter­vju­et skal Fris­volds rygg berø­re stol­ryg­gen i mer enn tre sekun­der. Fris­vold er fram­på — en livs­nød­ven­dig egen­skap som lob­by­ist i Euro­pas hek­tis­ke «hoved­stad». Og enga­sje­men­tet er kon­sen­trert rundt to saker: ”ja” til euro­pe­isk fokus på kli­ma, og ”ja” til norsk med­lem­skap i EU.

Alt vir­ker stort i Brus­sel. Byg­nin­ge­ne er høye, vaf­le­ne enor­me, glass­fla­te­ne mas­si­ve og flag­ge­ne man­ge. Fris­volds are­na er utvil­somt av respek­ta­bel stør­rel­se. Og Fris­vold liker det sånn. Intet mind­re enn ti NM-gull i fek­ting har EU-for­kjem­pe­ren på meritt­lis­ta, i til­legg til 11.-plassen fra OL i Los Ange­les i 1984. Og nå; Den Euro­pe­is­ke Union. 27 euro­pe­is­ke med­lems­land. Ett par­la­ment, ett råd, én kom­mi­sjon. En arbeids­plass for tusen­vis av men­nes­ker. En by. Brus­sel. For øvrig én av fle­re byer i Bel­gia. Men for Paal Fris­vold sym­bo­li­se­rer Brus­sel noe mer enn en Kiel­land-roman; noe langt stør­re.

Verdensborgeren

— Jeg ser dag­lig hva Nor­ge går glipp av. Når jeg ser de nor­dis­ke flag­ge­ne — det svens­ke, det dans­ke, det fins­ke ved siden av hver­and­re uten­for Euro­pa­par­la­men­tet — og ikke det nors­ke… Det er så trist at… Ja. Det gjør vondt her inne.

Sam­bo­ere i Brus­sel (foto: Sofie Aspun­vik)

Fris­vold slår hån­den lett mot venstre­si­den av brys­tet.

Iføl­ge Fris­vold selv er han ”en glo­bal bor­ger, i ordets tåpe­ligs­te for­stand”. Tro­en på et euro­pe­isk fel­les­skap og glo­balt sam­ar­beid har vokst seg frem i takt med Fris­volds øken­de kjenn­skap til land og kul­tu­rer fjernt fra bin­der­ser og oste­høv­ler. Bak seg har han mid­ler­ti­di­ge bosteds­adres­ser i både Ita­lia, Kina, Frank­ri­ke og USA. Ver­dens­bor­ge­ren i Paal Fris­vold har med and­re ord hatt gode vekst­vil­kår. Siden 1997 er det Brus­sel som har huset Fris­vold-fami­li­en: Paal, hans frans­ke kone Mar­ti­ne og deres to døt­re.

Klimaforkjemperen

Men han er også en del av Bel­lo­na-fami­li­en. En vik­tig del. Det hele star­tet i 2005, da Fre­de­ric Hau­ge ring­te og vil­le ha Fris­vold med på laget, som en av Bel­lo­nas ambas­sa­dø­rer i Euro­pa. Sam­men gikk de skrit­te­ne opp til EUs dør, med et for­slag om kar­bon­fangst og ‑lag­ring (CCS) i skrep­pa. De ban­ket på, men ingen åpnet. Det var den gan­gen. Nå er CCS et av EUs vik­tigs­te klima­til­tak for å nå «20–20-20-målet»; 20 pro­sent for­ny­bar ener­gi innen 2020. Bel­lo­na, repre­sen­tert ved Fre­de­ric Hau­ge og Paal Fris­vold, har vært en vik­tig pådri­ver for å iverk­set­te plan­leg­gin­gen av CCS-demon­stra­sjons­pro­gram­mer i Euro­pa.

Man må jo bare spør­re:

— Er du en slags klima­po­li­tisk Aske­ladd?

— Hehe, nei… Kan­skje? Jeg har nok lig­get foran i kam­pen som en spyd­spiss inn i sys­te­met, for­di jeg kjen­ner EU godt og vet hvor­dan ting fun­ge­rer i Brus­sel. Men jeg skal ikke ha all æren for det vi har fått til her, det er et stort og dyk­tig team som job­ber intenst for å påvir­ke EUs klima­po­li­tikk. Men jeg trengs, selv om det sik­kert er blæ­re­te sagt. Jeg fikk tid­lig for­stå­el­se for vik­tig­he­ten av et inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid. Vi kan kan­skje kal­le det ”pio­nér med gjen­nom­slags­kraft?”

Lobbyisten

Fris­vold ges­ti­ku­le­rer. Mye. Hånd­be­ve­gel­se­ne er sto­re, nes­ten like sto­re som orde­ne. ”Ekte”, ten­ker man, der man sit­ter som nyfrelst klima­en­tu­si­ast. Kon­to­ret til Fris­vold er inn­by­den­de. Lyst, rent, enkelt. På pul­ten lig­ger en bok om inter­na­sjo­nal poli­tikk ved siden av dagens utga­ve av Finan­ci­al Times. En fersk EU-rap­port om posi­ti­ve mulig­he­ter for mar­kan­te CO2-kutt top­per en haug med visitt­kort på høy­de med en gjen­nom­snitt­lig lov­sam­ling.

— Dis­se er fra den sis­te uka bare!

Fris­vold nik­ker mot hau­gen.

Energi­kri­gen i ver­den er reell, sier Paal Fris­vold.

— Jeg for­stod tid­lig at det ikke er miljø­fri­ker­ne som red­der mil­jø­et. Det er det som er flott med Bel­lo­na. Man ser ikke på klima­pro­ble­ma­tik­ken iso­lert. Øko­no­mi, for­bruk og gene­rell poli­tikk er like vik­tig. Man må spil­le på lag med nærings­li­vet. Man må for­stå at miljø­venn­li­ge løs­nin­ger må til­rette­leg­ges for kom­mer­si­el­le aktø­rer, slik at det blir attrak­tivt å benyt­te seg av dem. Vi sier ikke ”slutt å reis, slutt å spis kjøtt, slutt med for­bruk”. Det vil­le jo vært gal­skap. Da vil­le ikke bar­na våre kun­net dra ut og fått for­stå­el­sen av hvor pri­vi­le­ger­te de er.

— Men CCS-tek­no­lo­gi­en er ikke lønn­som ennå?

— Nei. All ny tek­no­lo­gi er kost­bar til å begyn­ne med. The Eco­nomist sa det godt da de skrev at ”vi for­lot ikke stein­al­de­ren på grunn av man­gel på stein”. Vi må skru tiden frem, ikke til­ba­ke. Vi må søke nye løs­nin­ger og bidra til at nærings­li­vet tje­ner på å ta i bruk den­ne nye og miljø­venn­li­ge tek­no­lo­gi­en. På lang sikt vil alle par­ter være tjent med det, også de som finan­sie­rer det i opp­starts­fa­sen.

Klima + EU = sant

Fris­vold trek­ker gass­kon­flik­ten mel­lom Russ­land og Ukrai­na i 2005 frem som et eksem­pel på alvor­lig­hets­gra­den i ener­gi­kam­pen. Kon­flik­ten end­te 1. janu­ar 2006 med at Russ­land mid­ler­ti­dig steng­te gass­led­nin­ge­ne gjen­nom Ukrai­na, noe som også sat­te gass­le­ve­ran­se­ne til Euro­pa i fare.

EU-hoved­stad (foto: Sofie Aspun­vik)

— Energi­kri­gen i ver­den er reell. Det kjem­pes hver dag om res­sur­ser og situa­sjo­nen er alvor­lig. Ver­den har en enorm utford­ring i for­hold til befolk­nings­vekst og energi­til­gang for alle.

— Og enga­sje­men­tet for norsk EU-med­lem­skap og kli­ma­kam­pen, går det hånd i hånd?

— For meg gjør det det. Abso­lutt. Selv om Fre­de­ric Hau­ge plei­er å tøy­se med at vi må hol­de Nor­ge langt uten­for EU, for­di vi ellers risi­ke­rer at Nor­ge øde­leg­ger EUs ambi­siø­se klima­po­li­tikk. Ja, Nor­ge er bak­stre­vers­ke på kli­ma­fron­ten. Men det vil­le et EU-med­lem­skap kun­ne fore­byg­ge. Nor­ge må involve­re seg offi­si­elt for å ha noen som helst påvirk­ning på beslut­nings­pro­ses­se­ne i EU. Å tro noe annet er ufat­te­lig naivt.

— Så hva er det som egent­lig dri­ver deg?

Fris­volds iPhone rin­ger. Det er Mar­ti­ne. På myk og plett­fri fransk avta­ler han å møte hen­ne ved Place Lux­em­bourg om 25 minut­ter. De skal på kino. Han ser på klok­ka. Der­et­ter på meg. Så smi­ler han, en anel­se kri­gersk.

— Hva som dri­ver meg? Jeg har et jæv­lig vik­tig bud­skap. Og jeg gle­der meg til å stå opp om mår­ran. Det er det som dri­ver meg.

Artik­ke­len ble først pub­li­sert i nett­avi­sen Bro­stein.

TEMA

K

limaend
ringer

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen