Det er to journalistiske beretninger om Dagbladets fall som nå legges ut for løssalg. Den enes journalistiske kvaliteter består i grundighet, analyse, bredt kildetilfang, gode reportasjeinnslag — og så er den velskrevet. Den andre bokens journalistiske «kvaliteter» er at den er sleivete, springende, selvhevdende, påståelig — og så er den ujevn og uferdig hva skrivekunst angår. Sjefskurken i begge bøkene er Jens P. Heyerdahl d.y. Han har selskap av en rekke småskurker i form av et helt galleri av ubrukelige redaktører og ledere. Det er ikke lagt papp imellom beskrivelsene av dem i noen av bøkene. Karakteristikkene faller akkurat så tabloide som seg ser og hør og bør. Og vel så det.
Innsideberetninger
Begge forfatterne har jobbet i Dagbladet. De vet også mer enn du kommer borti en helt vanlig dag på jobben. Trygve Aas Olsen skriver kvalifisert om maktkamper i avishuset og om dets politiske økonomi. Han har innsikt i økonomi i tillegg til journalistikk. Han har blikk for både strukturer og aktører, og skriver interessant om eierforhold, oppkjøpseventyr og konsern-avvikling. Samtidig tar han oss med inn i den såkalte blodtåka. Hans beretning er basert på 87 intervjuer i og utenfor Dagbladet og på et rikt tilfang av skriftlige kilder. Hvem de intervjuede er, det får vi ikke vite. Ei heller hvem som er kilde for karakteristikker av beretningens aktører. Kildene er anonyme, med de problemer det innebærer. Forfatteren kunne i det minste kostet på seg noen metodiske refleksjoner i et etterord. Et nøyaktig referanseverk hadde styrket bokens journalistiske og analytiske kvaliteter.
(Foto: Kagge Forlag)
Aas Olsen spriter opp sin fortelling. Alkoholen fløt. Jahn Otto Johansen fikk for sikkerhets skyld papir fra bedriftslegen på at leveren ikke var verre enn at han og Dagbladet kunne leve med den. Da kveldsvaktene på desken hadde problemer med å nå ned på Tostrup før ølserveringen stengte, ble det ringt ned på forhånd og bestilt hver sitt brett med tre halvlitere og tre akevitter. Da Markus Markusson en dag ringte restaurant Håndverkeren og spurte etter en av sine medarbeidere, fikk han høre av hovmesteren: «Han har vært her, men nå er han ute til lunsj.» Dette var avisen der selv et Akan-seminar utartet til et fylleslag.
Aas Olsens bok byr på elskverdige småportretter av nøkkelaktører i Dagbladet: «Solstads replikker kunne drepe, og var det fortsatt liv i offeret, så gjorde latteren fra hans svorne heiagjeng resten av jobben.» Han skriver om enkeltes skuffelse over for lite nærgående avsløringer i Arne Martin Klausens bok om tabloidovergangen. «De hadde forventet at antropologen skulle avsløre mer av ukulturen i ledelsen. At Solstad var like mye gris som okse og at Jahn Otto Johansen var minst like ille.»
«Arne Skouen var ikke redd for krig, han ordla seg iblant som om han egenhendig hadde vunnet over tyskerne,» heter det i anledning striden om det såkalte «Avis 90»-prosjektet. I stridens hete ble det reist mistillit mot John Olav Egeland og Kjell Cordtsen, og Arve Solstad bestemte seg for å tre til side og bli politisk redaktør. Heyerdahl gråt. Redaksjonsklubben var lei seg. Jakten på ny sjefredaktør startet. Med en liste på nesten 60 navn. Da operasjef Bjørn Simensen ble ansatt, sendte det sjokkbølger gjennom redaksjonen. Om den gamle og den nye sjefredaktøren ble det sagt: «Den ene var full, den andre var tom.»
Men Simensen kommer godt fra det i denne boken, som i den neste. Han skapte en ny kultur, luftet ut i kroker og korridorer, og var «befriende fryktløs og lite intrigant». Aas Olsen skriver godt om problemene fra 1995, og om nytte- eller du-journalistikken som forsøksvis medisin. Den nye redaktøren, Harald Stanghelle, måtte opp til eksamen. Du-journalistikken så ut til å virke, en stund. Men problemene var åpenbare. Avisens identitet sto på spill. «SOV GODT» lød et hovedoppslag med råd mot søvnløshet i november 1996. «Ikke akkurat Watergate.»
Grådige eiere
I 1999 ville eierne øke utbyttene og heve eierbegrensningen til 30 prosent. Var Dagbladets uavhengighet truet? Sjefredaktør Harald Stanghelle ville ikke snakke i styret, og det ble tolket som unnfallenhet. Han skrev til slutt en lederartikkel der han anbefalte å ikke vedta de foreslåtte vedtektsendringene. Men vedtatt ble de. Redaksjonsklubben gikk senere inn for å nedsette en «sannhetskommisjon». I spaltene dominerte snart en rekke drapssaker, inkludert Hedrum- og Orderud-sakene. Aas Olsen skriver om «krimguttas comeback». Magasinet ble lansert og ble en suksess: «Kryssordforfatterpopularitetsøkning». Stanghelle sto han av. Men ved tusenårsskiftet kom tøffe innsparingskrav. Opplaget sank. Orket sjefredaktøren? Nei, han ble politisk redaktør i Aftenposten. Endelig var det duket for John Olav Egeland som sjefredaktør. Aas Olsen gir ham pluss for store kunnskaper, avismaker-evner, erfaring og lojalitet til Dagbladet, men mener Egelands «svakeste side var rett og slett evnen til å omgås folk. Han smilte sjelden, men lo høyt og støyende, han kunne bli mutt og utilnærmelig, og han kunne miste besinnelsen.»
Det var det saktens grunn til i en vanskelig tid, med tap på DB Medialab og nettaktiviteter. «Nye Dagbladet» ble utredet. Det var maktkamp i redaktørkollegiet og misnøye med Egelands ledelse. Så kom Tønne-saken. Dagbladet var nyhetsledende for første gang på lenge, men det endte med gransking og kritikk. Og det måtte nedbemannes igjen. Egeland ble presset ut av sjefredaktørstolen — av sine egne. Thor Gjermund Eriksen overtok. Det ble kutt og leven. Millioner ble øst over nyhetsmagasinet Memo. Eriksen gikk før første nummer forelå, og Heyerdahl gråt igjen. Det skrantet på alle kanter. I avisen flyttet senere Anne Aasheim rundt på kommentarer og tv-program. Opplaget falt fortsatt. «Se hvor syk han er,» lød et førstesideoppslag om Tjostolv Moland. Leseren husker feilgrep i årevis, mener Aas Olsen. Bare ett er sikkert, konkluderer han: «Jens P. Heyerdahl har sørget for seg og familien, om så hans herjinger — og de skiftende redaksjonelle regimers rot — til slutt skulle redusere Dagbladet til papiret det en gang var trykket på.»
Det lukter svidd av det portrettet Aas Olsen gir av hovedpersonen Heyerdahl. «Nå red han både to hester, rev et par hindre og drev hestehandel på samme tid,» heter det ved en anledning. Det berettes om forsøk på å bygge aviskonsern, om eiendomskjøp og ‑salg. Manøvre brettes ut i stor detalj og krydres med opplysninger som denne: Da det ble pirket i Heyerdahls kontroll med en vel stor andel av Dagblad-aksjer, redegjorde han for hvorfor selskapet som eide konas aksjer het «Furunål Kultur». «Mette (…) elsket at jeg kalte henne ’min lille furunål’.» Aas Olsens journalistiske klo gir beretningen koloritt og nerve. Uavhengig av om Dagbladet blir historie eller ei: Dette er en god historie.
Selvbiografiske skisser
Det kan vi dessverre ikke si om Ottar Jakobsens beretning «om et avismord». Boken forsvarer heller ikke sin tittel. Den er like mye en samling av selvbiografiske skisser som en bok om Dagbladets utvikling. («Og vips, i løpet av et år som reporter var jeg med ett nyhetsansvarlig for Akershus Arbeiderblad, riktignok uten redaktørstatus; en status jeg seinere ble påprakket, men takket nei til.»)
(foto: Baskerville Forlag)
Stilen er lett pompøs og selvopptatt. Det er utrolig hva forfatteren synes det er verdt å nevne og utbrodere. Et helt kapittel vies Liv Ullmanns irritasjon over at han hadde fått fatt i hennes hemmelige telefonnummer, og avrundes med følgende godtkjøpsbetraktning: «Jeg forteller ikke denne historien fordi jeg er stolt av den. Men episoden er et godt eksempel på hvordan nyhetsjournalistene alltid har måttet jobbe dersom reelle nyheter, altså historier som ikke er kjent fra før, skal komme frem i lyset. Når det er sagt; det kan godt være at Ullmanns reaksjon kan sies å være berettiget.» Og for sikkerhets skyld legger Jakobsen til: «Og det er slett ikke sikkert at det var journalisten som kom best ut av denne saken. Bare så det er nevnt.»
Denne prosaprøven er representativ for skrivemåten. Noen ganger blir det enda verre. Et sted skriver forfatteren om «ryggslikkere» rundt Arve Solstad på Ryktebørsen, og konstaterer: «Etter hvert ble det færre rundt bordet, – ryggslikkerne skulle hjem til sine ektefeller og formodentlig slikke videre der.» Dette er opptakten til en historie om hvordan Solstad overlot regningen for ti Upper Ten til ferske journalist Jakobsen, som nå i bokform finner grunn til å fortelle at «tonen oss imellom var siden helt ok, i den grad vi hadde noe med hverandre å gjøre». Ja vel. Godt å vite. Og her er mye av samme kaliber i det forlaget har mage til å kalle «en brannbombe av en bok» der forfatteren også «serverer herlige anekdoter» og «presseperler».
Mediekritikken Jakobsen leverer er sleivete, anekdotisk, aggressiv og upresis. Mannen skriver som et lemen. Hovedinnvendingen mot Dagbladet handler om nyhetene som forsvant. Her har Jakobsen sterke meninger, og det er mange håpløse redaktører som går med i dragsuget. «En kan si mye om Harald Stanghelle, men magemål har den mannen aldri hatt,» skriver Jakobsen. Her får også Thor Gjermund Eriksen, Hege Duckert og Anne Aasheim sitt pass påskrevet. Disse «nyhetsfiendtlige menneskene», heter det. Disse «i praksis avisfiendtlige menneskene».
I et kapittel kalt «Sensur i Dagbladet» skriver Jakobsen at han selv «et unevnelig antall ganger» er blitt sensurert. Han nevner som ett eksempel nyheten om at Dagbladet skulle flytte til Havnelageret, som først kom på trykk andre steder enn i Dagbladet. Sensurpraksisen er ingen påstand, skriver han: opplysningene «stammer så å si fra hestens mule — fra en pressemann som har opplevd å bli sensurert mer enn 60 ganger de siste tolv årene». Men en påstand lar han det forbli, riktignok etter å ha slått fast at han har holdt nøye regnskap, og at det har vært nødvendig. Dernest skriver han at noen få tilfeller kanskje kan «tilskrives såkalte tilfeldigheter», og legger til uten å gi ytterligere eksempler: «De fleste sensurtilfellene handler om en type sovjetisk inspirert strykning av uønsket stoff.»
Her er for mange halvkvedete viser. Kritikken blir slapp når udokumenterte påstander dominerer framstillingen. Om Jens P. Heyerdahl skriver Jakobsen: «Ganske utrolig egentlig at denne tåkefyrsten ikke for lengst er satt under etterforskning. Men han går nok klar. Kanskje han sågar har venner i økokrim for alt hva jeg vet?» I 2004 tok han formelt herredømme over avis- og mediehuset, skriver Jakobsen, og legger til: «I dag vet vi hvordan det gikk med eiendommene, med avisa og langt på vei nettet. I toalettet.» «Kanskje han burde holdt seg til ølet og surkålen, vil mange mene,» lyder en senere språklig konstruksjon om Heyerdahl.
*
Det er bøker i to ulike divisjoner som her foreligger. Der Ottar Jakobsen påstår, dokumenterer Trygve Aas Olsen. Der Jakobsen spekulerer, regner og oppklarer Aas Olsen. Fascinasjonen ved Dagbladet fortsetter.
Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Prosa nr. 4. 2010.