Beretninger om fyll, famling og fall

Utskjelt og utsolgt het beretningen om Dagbladets første 125 år. De to nye bøkene om avisa vi elsker å hate, kunne godt ha fått samletittelen Utskjelt og usolgt. Eventuelt Utbrent og uthengt.

Det er to jour­nal­is­tiske beretninger om Dag­bladets fall som nå legges ut for løs­salg. Den enes jour­nal­is­tiske kvaliteter består i grundighet, analyse, bredt kilde­til­fang, gode repor­tas­jeinnslag — og så er den vel­skrevet. Den andre bokens jour­nal­is­tiske «kvaliteter» er at den er sleivete, sprin­gende, selvhev­dende, påståelig — og så er den ujevn og ufer­dig hva skrivekun­st angår. Sjef­skurken i begge bøkene er Jens P. Hey­er­dahl d.y. Han har sel­skap av en rekke småskurk­er i form av et helt gal­leri av ubruke­lige redak­tør­er og ledere. Det er ikke lagt papp imel­lom beskriv­elsene av dem i noen av bøkene. Karak­ter­is­tikkene fall­er akku­rat så tabloide som seg ser og hør og bør. Og vel så det.

Innsideberetninger

Begge for­fat­terne har job­bet i Dag­bladet. De vet også mer enn du kom­mer bor­ti en helt van­lig dag på jobben. Trygve Aas Olsen skriv­er kval­i­fis­ert om mak­tkam­per i avishuset og om dets poli­tiske økono­mi. Han har innsikt i økono­mi i til­legg til jour­nal­is­tikk. Han har blikk for både struk­tur­er og aktør­er, og skriv­er inter­es­sant om eier­forhold, opp­kjøp­sev­en­tyr og kon­sern-avvikling. Sam­tidig tar han oss med inn i den såkalte blodtå­ka. Hans beretning er basert på 87 inter­vjuer i og uten­for Dag­bladet og på et rikt til­fang av skriftlige kilder. Hvem de inter­vjuede er, det får vi ikke vite. Ei heller hvem som er kilde for karak­ter­is­tikker av beretnin­gens aktør­er. Kildene er anonyme, med de prob­le­mer det innebær­er. For­fat­teren kunne i det min­ste kostet på seg noen metodiske reflek­sjon­er i et etterord. Et nøyak­tig refer­an­sev­erk hadde styr­ket bokens jour­nal­is­tiske og ana­lytiske kvaliteter.

(Foto: Kagge Forlag)

Tross opplagte svakheter: Det er en gjen­no­mar­bei­det beretning Aas Olsen byr på. Han fes­ter noen gode fortel­ler­grep om sitt stoff, og trekker på hele Dag­blad-his­to­rien og dens anek­dote­gal­leri. Her er mye velk­jent, men også noe nytt. Vi kan lese om hvor­dan det kunne ha blitt Per Egil Hegge og ikke Jahn Otto Johansen som ble medredak­tør i Dag­bladet midt på 1970-tal­let. Hegge ble ide­ol­o­gisk klar­ert av avisens styre­for­mann da kan­di­dat­en uttalte: «Min far sa alltid at Sen­ter­par­ti­et er det ver­ste han vet, og jeg er enig med ham.»

Aas Olsen sprit­er opp sin fortelling. Alko­holen fløt. Jahn Otto Johansen fikk for sikker­hets skyld papir fra bedrift­sle­gen på at lev­eren ikke var verre enn at han og Dag­bladet kunne leve med den. Da kveldsvak­tene på desken hadde prob­le­mer med å nå ned på Tostrup før ølserverin­gen stengte, ble det ringt ned på forhånd og bestilt hver sitt brett med tre halvlitere og tre ake­vit­ter. Da Markus Markus­son en dag ringte restau­rant Hånd­verk­eren og spurte etter en av sine medar­bei­dere, fikk han høre av hov­mesteren: «Han har vært her, men nå er han ute til lun­sj.» Dette var avisen der selv et Akan-sem­i­nar utartet til et fylleslag.

Aas Olsens bok byr på elskverdi­ge små­portret­ter av nøkke­lak­tør­er i Dag­bladet: «Sol­stads rep­likker kunne drepe, og var det fort­satt liv i offer­et, så gjorde lat­teren fra hans svorne heiag­jeng resten av jobben.» Han skriv­er om enkeltes skuf­felse over for lite nærgående avs­løringer i Arne Mar­tin Klausens bok om tabloidover­gan­gen. «De hadde for­ven­tet at antropolo­gen skulle avs­løre mer av ukul­turen i ledelsen. At Sol­stad var like mye gris som okse og at Jahn Otto Johansen var minst like ille.»

«Arne Skouen var ikke redd for krig, han ord­la seg iblant som om han egen­hendig hadde vun­net over tyskerne,» het­er det i anled­ning stri­den om det såkalte «Avis 90»-prosjektet. I stri­dens hete ble det reist mist­il­lit mot John Olav Ege­land og Kjell Cordt­sen, og Arve Sol­stad bestemte seg for å tre til side og bli poli­tisk redak­tør. Hey­er­dahl gråt. Redak­sjon­sklubben var lei seg. Jak­ten på ny sje­fredak­tør startet. Med en liste på nesten 60 navn. Da operas­jef Bjørn Simensen ble ansatt, sendte det sjokkbøl­ger gjen­nom redak­sjo­nen. Om den gam­le og den nye sje­fredak­tøren ble det sagt: «Den ene var full, den andre var tom.»

Men Simensen kom­mer godt fra det i denne boken, som i den neste. Han skapte en ny kul­tur, luftet ut i kro­ker og kor­ri­dor­er, og var «befriende fryk­tløs og lite intri­g­ant». Aas Olsen skriv­er godt om prob­lemene fra 1995, og om nytte- eller du-jour­nal­is­tikken som forsøksvis medisin. Den nye redak­tøren, Har­ald Stanghelle, måtte opp til eksamen. Du-jour­nal­is­tikken så ut til å virke, en stund. Men prob­lemene var åpen­bare. Avisens iden­titet sto på spill. «SOV GODT» lød et hov­e­dopp­slag med råd mot søvn­løshet i novem­ber 1996. «Ikke akku­rat Watergate.»

Grådige eiere

I 1999 ville eierne øke utbyt­tene og heve eier­be­gren­snin­gen til 30 pros­ent. Var Dag­bladets uavhengighet truet? Sje­fredak­tør Har­ald Stanghelle ville ikke snakke i styret, og det ble tolket som unn­fal­l­en­het. Han skrev til slutt en led­er­ar­tikkel der han anbe­falte å ikke ved­ta de fores­låtte vedtek­t­sendrin­gene. Men ved­tatt ble de. Redak­sjon­sklubben gikk senere inn for å ned­sette en «sannhet­skom­misjon». I spal­tene domin­erte snart en rekke drapssak­er, inklud­ert Hedrum- og Orderud-sak­ene. Aas Olsen skriv­er om «krimgut­tas come­back». Mag­a­sinet ble lansert og ble en suk­sess: «Krys­sor­d­for­fat­ter­pop­u­lar­itet­søkn­ing». Stanghelle sto han av. Men ved tusenårsskiftet kom tøffe innspar­ingskrav. Opplaget sank. Orket sje­fredak­tøren? Nei, han ble poli­tisk redak­tør i Aften­posten. Endelig var det duket for John Olav Ege­land som sje­fredak­tør. Aas Olsen gir ham pluss for store kunnskaper, avis­mak­er-evn­er, erfar­ing og lojalitet til Dag­bladet, men men­er Ege­lands «svakeste side var rett og slett evnen til å omgås folk. Han smilte sjelden, men lo høyt og støyende, han kunne bli mutt og util­nærmelig, og han kunne miste besinnelsen.»

Det var det sak­tens grunn til i en vanske­lig tid, med tap på DB Medi­al­ab og net­tak­tiviteter. «Nye Dag­bladet» ble utre­det. Det var mak­tkamp i redak­tørkol­legi­et og mis­nøye med Ege­lands ledelse. Så kom Tønne-sak­en. Dag­bladet var nyhet­sle­dende for første gang på lenge, men det endte med gransk­ing og kri­tikk. Og det måtte nedbe­mannes igjen. Ege­land ble pres­set ut av sje­fredak­tørstolen — av sine egne. Thor Gjer­mund Erik­sen over­tok. Det ble kutt og lev­en. Mil­lion­er ble øst over nyhets­ma­gasinet Memo. Erik­sen gikk før første num­mer forelå, og Hey­er­dahl gråt igjen. Det skran­tet på alle kan­ter. I avisen fly­t­tet senere Anne Aasheim rundt på kom­mentar­er og tv-pro­gram. Opplaget falt fort­satt. «Se hvor syk han er,» lød et førstesideopp­slag om Tjos­tolv Moland. Leseren husker feil­grep i åre­vis, men­er Aas Olsen. Bare ett er sikkert, kon­klud­er­er han: «Jens P. Hey­er­dahl har sør­get for seg og fam­i­lien, om så hans her­jinger — og de skif­tende redak­sjonelle regimers rot — til slutt skulle redusere Dag­bladet til papiret det en gang var trykket på.»

Det luk­ter svidd av det portret­tet Aas Olsen gir av hov­ed­per­so­n­en Hey­er­dahl. «Nå red han både to hes­ter, rev et par hin­dre og drev hes­te­han­del på samme tid,» het­er det ved en anled­ning. Det berettes om forsøk på å bygge aviskon­sern, om eien­dom­skjøp og ‑salg. Manøvre brettes ut i stor detalj og kry­dres med opplysninger som denne: Da det ble pir­ket i Hey­er­dahls kon­troll med en vel stor andel av Dag­blad-aksjer, redegjorde han for hvor­for sel­skapet som eide konas aksjer het «Furunål Kul­tur». «Mette (…) els­ket at jeg kalte henne ’min lille furunål’.» Aas Olsens jour­nal­is­tiske klo gir beretnin­gen koloritt og nerve. Uavhengig av om Dag­bladet blir his­to­rie eller ei: Dette er en god historie.

Selvbiografiske skisser

Det kan vi dessverre ikke si om Ottar Jakob­sens beretning «om et avis­mord». Boken forsvar­er heller ikke sin tit­tel. Den er like mye en sam­ling av selvbi­ografiske skiss­er som en bok om Dag­bladets utvikling. («Og vips, i løpet av et år som reporter var jeg med ett nyhet­sans­varlig for Aker­shus Arbei­derblad, rik­tig­nok uten redak­tørsta­tus; en sta­tus jeg seinere ble påprakket, men takket nei til.»)

(foto: Baskerville Forlag)

Stilen er lett pom­pøs og selvopp­tatt. Det er utrolig hva for­fat­teren synes det er verdt å nevne og utbrodere. Et helt kapit­tel vies Liv Ull­manns irri­tasjon over at han hadde fått fatt i hennes hem­melige tele­fon­num­mer, og avrun­des med føl­gende godtkjøps­be­trak­t­ning: «Jeg forteller ikke denne his­to­rien for­di jeg er stolt av den. Men episo­den er et godt eksem­pel på hvor­dan nyhet­sjour­nal­is­tene alltid har måt­tet jobbe der­som reelle nyheter, alt­så his­to­ri­er som ikke er kjent fra før, skal komme frem i lyset. Når det er sagt; det kan godt være at Ull­manns reak­sjon kan sies å være berettiget.» Og for sikker­hets skyld leg­ger Jakob­sen til: «Og det er slett ikke sikkert at det var jour­nal­is­ten som kom best ut av denne sak­en. Bare så det er nevnt.» 

Denne pros­aprøven er rep­re­sen­ta­tiv for skrivemåten. Noen ganger blir det enda verre. Et sted skriv­er for­fat­teren om «ryg­gs­likkere» rundt Arve Sol­stad på Ryk­te­børsen, og kon­stater­er: «Etter hvert ble det færre rundt bor­det, – ryg­gs­likkerne skulle hjem til sine ekte­feller og for­mod­entlig slikke videre der.» Dette er opp­tak­ten til en his­to­rie om hvor­dan Sol­stad over­lot reg­nin­gen for ti Upper Ten til ferske jour­nal­ist Jakob­sen, som nå i bok­form finner grunn til å fortelle at «tonen oss imel­lom var siden helt ok, i den grad vi hadde noe med hveran­dre å gjøre». Ja vel. Godt å vite. Og her er mye av samme kaliber i det for­laget har mage til å kalle «en brannbombe av en bok» der for­fat­teren også «server­er herlige anek­dot­er» og «presseper­ler».

Mediekri­tikken Jakob­sen lev­er­er er sleivete, anek­do­tisk, aggres­siv og upre­sis. Man­nen skriv­er som et lemen. Hov­edin­nvendin­gen mot Dag­bladet han­dler om nyhetene som forsvant. Her har Jakob­sen sterke meninger, og det er mange håpløse redak­tør­er som går med i drag­sug­et. «En kan si mye om Har­ald Stanghelle, men magemål har den man­nen aldri hatt,» skriv­er Jakob­sen. Her får også Thor Gjer­mund Erik­sen, Hege Duck­ert og Anne Aasheim sitt pass påskrevet. Disse «nyhets­fiendtlige men­neskene», het­er det. Disse «i prak­sis avis­fiendtlige menneskene».

I et kapit­tel kalt «Sen­sur i Dag­bladet» skriv­er Jakob­sen at han selv «et unevnelig antall ganger» er blitt sen­sur­ert. Han nevn­er som ett eksem­pel nyheten om at Dag­bladet skulle fly­tte til Havnelageret, som først kom på trykk andre sted­er enn i Dag­bladet. Sen­sur­prak­sisen er ingen pås­tand, skriv­er han: opplysnin­gene «stam­mer så å si fra hes­tens mule — fra en presse­mann som har opplevd å bli sen­sur­ert mer enn 60 ganger de siste tolv årene». Men en pås­tand lar han det for­bli, rik­tig­nok etter å ha slått fast at han har holdt nøye reg­n­skap, og at det har vært nød­vendig. Dernest skriv­er han at noen få til­feller kan­skje kan «tilskrives såkalte til­feldigheter», og leg­ger til uten å gi ytterligere eksem­pler: «De fleste sen­sur­til­fel­lene han­dler om en type sov­jetisk inspir­ert strykn­ing av uøns­ket stoff.»

Her er for mange halvkvedete vis­er. Kri­tikken blir slapp når udoku­menterte pås­tander dominer­er fram­still­in­gen. Om Jens P. Hey­er­dahl skriv­er Jakob­sen: «Ganske utrolig egentlig at denne tåke­fyrsten ikke for lengst er satt under etter­forskn­ing. Men han går nok klar. Kan­skje han sågar har ven­ner i økokrim for alt hva jeg vet?» I 2004 tok han formelt herredømme over avis- og mediehuset, skriv­er Jakob­sen, og leg­ger til: «I dag vet vi hvor­dan det gikk med eien­dommene, med avisa og langt på vei net­tet. I toalet­tet.» «Kan­skje han burde holdt seg til ølet og surkålen, vil mange mene,» lyder en senere språk­lig kon­struk­sjon om Heyerdahl.

*

Det er bøk­er i to ulike divisjon­er som her fore­lig­ger. Der Ottar Jakob­sen påstår, doku­menter­er Trygve Aas Olsen. Der Jakob­sen spekulerer, reg­n­er og opp­klar­er Aas Olsen. Fasci­nasjo­nen ved Dag­bladet fortsetter.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i tidsskriftet Prosa nr. 4. 2010.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen