Beretninger om fyll, famling og fall

Utskjelt og utsolgt het beretningen om Dagbladets første 125 år. De to nye bøkene om avisa vi elsker å hate, kunne godt ha fått samletittelen Utskjelt og usolgt. Eventuelt Utbrent og uthengt.

Det er to jour­na­lis­tis­ke beret­nin­ger om Dag­bla­dets fall som nå leg­ges ut for løs­salg. Den enes jour­na­lis­tis­ke kva­li­te­ter består i grun­dig­het, ana­ly­se, bredt kilde­til­fang, gode repor­ta­sje­inn­slag — og så er den vel­skre­vet. Den and­re bokens jour­na­lis­tis­ke «kva­li­te­ter» er at den er slei­ve­te, sprin­gen­de, selv­hev­den­de, påståe­lig — og så er den ujevn og ufer­dig hva skrive­kunst angår. Sjefskur­ken i beg­ge bøke­ne er Jens P. Hey­er­dahl d.y. Han har sel­skap av en rek­ke små­skur­ker i form av et helt gal­le­ri av ubru­ke­li­ge redak­tø­rer og lede­re. Det er ikke lagt papp imel­lom beskri­vel­se­ne av dem i noen av bøke­ne. Karak­te­ris­tik­ke­ne fal­ler akku­rat så tab­lo­i­de som seg ser og hør og bør. Og vel så det.

Innsideberetninger

Beg­ge for­fat­ter­ne har job­bet i Dag­bla­det. De vet også mer enn du kom­mer borti en helt van­lig dag på job­ben. Tryg­ve Aas Olsen skri­ver kva­li­fi­sert om makt­kam­per i avis­hu­set og om dets poli­tis­ke øko­no­mi. Han har inn­sikt i øko­no­mi i til­legg til jour­na­lis­tikk. Han har blikk for både struk­tu­rer og aktø­rer, og skri­ver inter­es­sant om eier­for­hold, opp­kjøps­even­tyr og kon­sern-avvik­ling. Sam­ti­dig tar han oss med inn i den såkal­te blod­tåka. Hans beret­ning er basert på 87 inter­vju­er i og uten­for Dag­bla­det og på et rikt til­fang av skrift­li­ge kil­der. Hvem de inter­vjue­de er, det får vi ikke vite. Ei hel­ler hvem som er kil­de for karak­te­ris­tik­ker av beret­nin­gens aktø­rer. Kil­de­ne er ano­ny­me, med de pro­ble­mer det inne­bæ­rer. For­fat­te­ren kun­ne i det mins­te kos­tet på seg noen meto­dis­ke reflek­sjo­ner i et etter­ord. Et nøy­ak­tig refe­ranse­verk had­de styr­ket bokens jour­na­lis­tis­ke og ana­ly­tis­ke kva­li­te­ter.

(Foto: Kag­ge For­lag)

Tross opp­lag­te svak­he­ter: Det er en gjen­nom­ar­bei­det beret­ning Aas Olsen byr på. Han fes­ter noen gode for­tel­ler­grep om sitt stoff, og trek­ker på hele Dag­blad-his­to­ri­en og dens anek­dote­gal­le­ri. Her er mye vel­kjent, men også noe nytt. Vi kan lese om hvor­dan det kun­ne ha blitt Per Egil Heg­ge og ikke Jahn Otto Johan­sen som ble med­re­dak­tør i Dag­bla­det midt på 1970-tal­let. Heg­ge ble ideo­lo­gisk kla­rert av avi­sens styre­for­mann da kan­di­da­ten uttal­te: «Min far sa all­tid at Sen­ter­par­ti­et er det ver­ste han vet, og jeg er enig med ham.»

Aas Olsen spri­ter opp sin for­tel­ling. Alko­ho­len fløt. Jahn Otto Johan­sen fikk for sik­ker­hets skyld papir fra bedrifts­le­gen på at leve­ren ikke var ver­re enn at han og Dag­bla­det kun­ne leve med den. Da kvelds­vak­te­ne på des­ken had­de pro­ble­mer med å nå ned på Tost­rup før ølser­ve­rin­gen steng­te, ble det ringt ned på for­hånd og bestilt hver sitt brett med tre halv­li­te­re og tre ake­vit­ter. Da Mar­kus Mar­kus­son en dag ring­te res­tau­rant Hånd­ver­ke­ren og spur­te etter en av sine med­ar­bei­de­re, fikk han høre av hov­mes­te­ren: «Han har vært her, men nå er han ute til lunsj.» Det­te var avi­sen der selv et Akan-semi­nar utar­tet til et fylle­slag.

Aas Olsens bok byr på elsk­ver­di­ge små­por­tret­ter av nøk­kel­ak­tø­rer i Dag­bla­det: «Sol­stads replik­ker kun­ne dre­pe, og var det fort­satt liv i offe­ret, så gjor­de lat­te­ren fra hans svor­ne heia­gjeng res­ten av job­ben.» Han skri­ver om enkel­tes skuf­fel­se over for lite nær­gå­en­de avslø­rin­ger i Arne Mar­tin Klau­sens bok om tab­loid­over­gan­gen. «De had­de for­ven­tet at antro­po­lo­gen skul­le avslø­re mer av ukul­tu­ren i ledel­sen. At Sol­stad var like mye gris som okse og at Jahn Otto Johan­sen var minst like ille.»

«Arne Skouen var ikke redd for krig, han ord­la seg iblant som om han egen­hen­dig had­de vun­net over tys­ker­ne,» heter det i anled­ning stri­den om det såkal­te «Avis 90»-prosjektet. I stri­dens hete ble det reist mis­til­lit mot John Olav Ege­land og Kjell Cordt­sen, og Arve Sol­stad bestem­te seg for å tre til side og bli poli­tisk redak­tør. Hey­er­dahl gråt. Redak­sjons­klub­ben var lei seg. Jak­ten på ny sjef­re­dak­tør star­tet. Med en lis­te på nes­ten 60 navn. Da opera­sjef Bjørn Simen­sen ble ansatt, send­te det sjokk­bøl­ger gjen­nom redak­sjo­nen. Om den gam­le og den nye sjef­re­dak­tø­ren ble det sagt: «Den ene var full, den and­re var tom.»

Men Simen­sen kom­mer godt fra det i den­ne boken, som i den nes­te. Han skap­te en ny kul­tur, luf­tet ut i kro­ker og kor­ri­do­rer, og var «befri­en­de frykt­løs og lite intri­gant». Aas Olsen skri­ver godt om pro­ble­me­ne fra 1995, og om nyt­te- eller du-jour­na­lis­tik­ken som for­søks­vis medi­sin. Den nye redak­tø­ren, Harald Stang­hel­le, måt­te opp til eksa­men. Du-jour­na­lis­tik­ken så ut til å vir­ke, en stund. Men pro­ble­me­ne var åpen­ba­re. Avi­sens iden­ti­tet sto på spill. «SOV GODT» lød et hoved­opp­slag med råd mot søvn­løs­het i novem­ber 1996. «Ikke akku­rat Water­gate.»

Grådige eiere

I 1999 vil­le eier­ne øke utbyt­te­ne og heve eier­be­grens­nin­gen til 30 pro­sent. Var Dag­bla­dets uav­hen­gig­het tru­et? Sjef­re­dak­tør Harald Stang­hel­le vil­le ikke snak­ke i sty­ret, og det ble tol­ket som unn­fal­len­het. Han skrev til slutt en leder­ar­tik­kel der han anbe­fal­te å ikke ved­ta de fore­slåt­te ved­tekts­end­rin­ge­ne. Men ved­tatt ble de. Redak­sjons­klub­ben gikk sene­re inn for å ned­set­te en «sann­hets­kom­mi­sjon». I spal­te­ne domi­ner­te snart en rek­ke draps­sa­ker, inklu­dert Hed­rum- og Orde­rud-sake­ne. Aas Olsen skri­ver om «krim­gut­tas come­back». Maga­si­net ble lan­sert og ble en suk­sess: «Kryss­ord­for­fat­ter­po­pu­la­ri­tets­øk­ning». Stang­hel­le sto han av. Men ved tusen­års­skif­tet kom tøf­fe inn­spa­rings­krav. Opp­la­get sank. Orket sjef­re­dak­tø­ren? Nei, han ble poli­tisk redak­tør i Aften­pos­ten. Ende­lig var det duket for John Olav Ege­land som sjef­re­dak­tør. Aas Olsen gir ham pluss for sto­re kunn­ska­per, avi­s­ma­ker-evner, erfa­ring og loja­li­tet til Dag­bla­det, men mener Ege­lands «sva­kes­te side var rett og slett evnen til å omgås folk. Han smil­te sjel­den, men lo høyt og støy­en­de, han kun­ne bli mutt og util­nær­me­lig, og han kun­ne mis­te besin­nel­sen.»

Det var det sak­tens grunn til i en vans­ke­lig tid, med tap på DB Medial­ab og nett­ak­ti­vi­te­ter. «Nye Dag­bla­det» ble utre­det. Det var makt­kamp i redak­tør­kol­le­gi­et og mis­nøye med Ege­lands ledel­se. Så kom Tøn­ne-saken. Dag­bla­det var nyhets­le­den­de for førs­te gang på len­ge, men det end­te med grans­king og kri­tikk. Og det måt­te ned­be­man­nes igjen. Ege­land ble pres­set ut av sjef­re­dak­tør­sto­len — av sine egne. Thor Gjermund Erik­sen over­tok. Det ble kutt og leven. Mil­lio­ner ble øst over nyhets­ma­ga­si­net Memo. Erik­sen gikk før førs­te num­mer fore­lå, og Hey­er­dahl gråt igjen. Det skran­tet på alle kan­ter. I avi­sen flyt­tet sene­re Anne Aas­heim rundt på kom­men­ta­rer og tv-pro­gram. Opp­la­get falt fort­satt. «Se hvor syk han er,» lød et første­side­opp­slag om Tjost­olv Moland. Lese­ren hus­ker feil­grep i åre­vis, mener Aas Olsen. Bare ett er sik­kert, kon­klu­de­rer han: «Jens P. Hey­er­dahl har sør­get for seg og fami­li­en, om så hans her­jin­ger — og de skif­ten­de redak­sjo­nel­le regi­mers rot — til slutt skul­le redu­se­re Dag­bla­det til papi­ret det en gang var tryk­ket på.»

Det luk­ter svidd av det por­tret­tet Aas Olsen gir av hoved­per­sonen Hey­er­dahl. «Nå red han både to hes­ter, rev et par hind­re og drev heste­han­del på sam­me tid,» heter det ved en anled­ning. Det beret­tes om for­søk på å byg­ge avis­kon­sern, om eien­doms­kjøp og -salg. Manøv­re bret­tes ut i stor detalj og kryd­res med opp­lys­nin­ger som den­ne: Da det ble pir­ket i Hey­er­dahls kon­troll med en vel stor andel av Dag­blad-aksjer, rede­gjor­de han for hvor­for sel­ska­pet som eide konas aksjer het «Furu­nål Kul­tur». «Met­te (…) els­ket at jeg kal­te hen­ne ’min lil­le furu­nål’.» Aas Olsens jour­na­lis­tis­ke klo gir beret­nin­gen kolo­ritt og ner­ve. Uav­hen­gig av om Dag­bla­det blir his­to­rie eller ei: Det­te er en god his­to­rie.

Selvbiografiske skisser

Det kan vi dess­ver­re ikke si om Ottar Jakob­sens beret­ning «om et avis­mord». Boken for­sva­rer hel­ler ikke sin tit­tel. Den er like mye en sam­ling av selv­bio­gra­fis­ke skis­ser som en bok om Dag­bla­dets utvik­ling. («Og vips, i løpet av et år som repor­ter var jeg med ett nyhets­an­svar­lig for Akers­hus Arbei­der­blad, rik­tig­nok uten redak­tør­sta­tus; en sta­tus jeg sei­ne­re ble påprak­ket, men tak­ket nei til.»)

(foto: Bas­ker­vil­le For­lag)

Sti­len er lett pom­pøs og selv­opp­tatt. Det er utro­lig hva for­fat­te­ren synes det er verdt å nev­ne og utbro­de­re. Et helt kapit­tel vies Liv Ull­manns irri­ta­sjon over at han had­de fått fatt i hen­nes hem­me­li­ge tele­fon­num­mer, og avrun­des med føl­gen­de godt­kjøps­be­trakt­ning: «Jeg for­tel­ler ikke den­ne his­to­ri­en for­di jeg er stolt av den. Men epi­so­den er et godt eksem­pel på hvor­dan nyhets­jour­na­lis­te­ne all­tid har måt­tet job­be der­som reel­le nyhe­ter, alt­så his­to­ri­er som ikke er kjent fra før, skal kom­me frem i lyset. Når det er sagt; det kan godt være at Ull­manns reak­sjon kan sies å være beret­ti­get.» Og for sik­ker­hets skyld leg­ger Jakob­sen til: «Og det er slett ikke sik­kert at det var jour­na­lis­ten som kom best ut av den­ne saken. Bare så det er nevnt.»

Den­ne pros­a­prø­ven er repre­sen­ta­tiv for skrive­må­ten. Noen gan­ger blir det enda ver­re. Et sted skri­ver for­fat­te­ren om «rygg­slik­ke­re» rundt Arve Sol­stad på Rykte­bør­sen, og kon­sta­te­rer: «Etter hvert ble det fær­re rundt bor­det, – rygg­slik­ker­ne skul­le hjem til sine ekte­fel­ler og for­mo­dent­lig slik­ke vide­re der.» Det­te er opp­tak­ten til en his­to­rie om hvor­dan Sol­stad over­lot reg­nin­gen for ti Upp­er Ten til fers­ke jour­na­list Jakob­sen, som nå i bok­form fin­ner grunn til å for­tel­le at «tonen oss imel­lom var siden helt ok, i den grad vi had­de noe med hver­and­re å gjø­re». Ja vel. Godt å vite. Og her er mye av sam­me kali­ber i det for­la­get har mage til å kal­le «en brann­bom­be av en bok» der for­fat­te­ren også «ser­ve­rer her­li­ge anek­do­ter» og «presse­per­ler».

Medie­kri­tik­ken Jakob­sen leve­rer er slei­ve­te, anek­do­tisk, aggres­siv og upre­sis. Man­nen skri­ver som et lemen. Hoved­inn­ven­din­gen mot Dag­bla­det hand­ler om nyhe­te­ne som for­svant. Her har Jakob­sen ster­ke menin­ger, og det er man­ge håp­løse redak­tø­rer som går med i drag­su­get. «En kan si mye om Harald Stang­hel­le, men mage­mål har den man­nen ald­ri hatt,» skri­ver Jakob­sen. Her får også Thor Gjermund Erik­sen, Hege Duckert og Anne Aas­heim sitt pass påskre­vet. Dis­se «nyhets­fiendt­li­ge men­nes­ke­ne», heter det. Dis­se «i prak­sis avis­fiendt­li­ge men­nes­ke­ne».

I et kapit­tel kalt «Sen­sur i Dag­bla­det» skri­ver Jakob­sen at han selv «et unev­ne­lig antall gan­ger» er blitt sen­su­rert. Han nev­ner som ett eksem­pel nyhe­ten om at Dag­bla­det skul­le flyt­te til Havne­la­ge­ret, som først kom på trykk and­re ste­der enn i Dag­bla­det. Sen­sur­prak­si­sen er ingen påstand, skri­ver han: opp­lys­nin­ge­ne «stam­mer så å si fra hes­tens mule — fra en presse­mann som har opp­levd å bli sen­su­rert mer enn 60 gan­ger de sis­te tolv åre­ne». Men en påstand lar han det for­bli, rik­tig­nok etter å ha slått fast at han har holdt nøye regn­skap, og at det har vært nød­ven­dig. Der­nest skri­ver han at noen få til­fel­ler kan­skje kan «til­skri­ves såkal­te til­fel­dig­he­ter», og leg­ger til uten å gi ytter­li­ge­re eksemp­ler: «De fles­te sen­sur­til­fel­le­ne hand­ler om en type sov­je­tisk inspi­rert stryk­ning av uøns­ket stoff.»

Her er for man­ge halv­kve­de­te viser. Kri­tik­ken blir slapp når udo­ku­men­ter­te påstan­der domi­ne­rer fram­stil­lin­gen. Om Jens P. Hey­er­dahl skri­ver Jakob­sen: «Gans­ke utro­lig egent­lig at den­ne tåke­fyrs­ten ikke for lengst er satt under etter­forsk­ning. Men han går nok klar. Kan­skje han sågar har ven­ner i øko­krim for alt hva jeg vet?» I 2004 tok han for­melt herre­døm­me over avis- og medie­hu­set, skri­ver Jakob­sen, og leg­ger til: «I dag vet vi hvor­dan det gikk med eien­dom­me­ne, med avi­sa og langt på vei net­tet. I toa­let­tet.» «Kan­skje han bur­de holdt seg til ølet og sur­kå­len, vil man­ge mene,» lyder en sene­re språk­lig kon­struk­sjon om Hey­er­dahl.

*

Det er bøker i to uli­ke divi­sjo­ner som her fore­lig­ger. Der Ottar Jakob­sen påstår, doku­men­te­rer Tryg­ve Aas Olsen. Der Jakob­sen spe­ku­le­rer, reg­ner og opp­kla­rer Aas Olsen. Fasci­na­sjo­nen ved Dag­bla­det fort­set­ter.

Artik­ke­len ble først pub­li­sert i tids­skrif­tet Pro­sa nr. 4. 2010.

TEMA

M

edier

93 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen