TV 2s egen mediestøtte — betalt av deg

Formidlingsp­lik­ten er en ele­men­tær forut­set­ning for NRK, noe TV 2 har fått igjen etter å ha stått uten i ett år, en ord­ning kabel-TV-dis­trib­utør­er som Get alltid har vært under­lagt, og alltid har forsøkt å komme fra, og som Viasat og andre satel­littsel­skap skulle ønske de kunne rammes av. Formidlingsp­lik­ten er alt­så sen­tral for norsk TV-reg­u­ler­ing. Den er også stadig gjen­stand for fei­der både mel­lom juris­ter i møterom og blant meningsmot­standere i offent­ligheten. Men det er ikke helt åpen­bart hva formidlingsp­lik­ten egentlig er til for — og i hvert fall ikke at den nå innebær­er en medi­estøtte betalt av seerne.

På engel­sk het­er dette ”must-car­ry oblig­a­tions”. Dis­trib­utørene er alt­så for­p­lik­tet til å sende noe. I Norge for­muleres formidlingsp­lik­ten av og til som en ”lev­er­ingsp­likt” for kabel-TV-dis­trib­utørene som ”bal­anseres av en formidlingsrett” for kringkasteren det gjelder (se Kon­gelig res­o­lusjon fra 4.12.10 (pdf), s. 3). Stat­en gir alt­så en kringkaster rett til formidling, mens denne kringkasteren plik­ter å gjøre sin kanal tilgjen­gelig for distributørene.

Tanken er at disse kringkasternes TV-kanaler er sam­funns­mes­sig vik­tige: ”Formidlingsp­likt er basert på et pre­miss om at en gitt kanal ivare­tar et sam­funnsop­p­drag og der­for bør være sikret frem­føring til seerne”, som det het­er i et fer­skt doku­ment fra reg­jerin­gen (Kon­gelig res­o­lusjon, s. 1). Med den begrun­nelsen påleg­ger stat­en kringkasterne og dis­trib­utørene en plikt av hen­syn til pub­likum: ”Det primære for­målet med formidlingsp­lik­ten er å sikre pub­likum til­gang til kanaler som opp­fyller et sam­funnsop­p­drag” (Kon­gelig res­o­lusjon, s. 2).

Poli­tiske tiltak har en ten­dens til å endre både innret­ning og for­mål med tiden. Slik er det også i mediepoli­tikken. Den som leser medi­estøt­teut­val­gets rap­port om press­es­tøtte som kom rett før jul vil se at de direk­te støt­te­ord­nin­gene for pressen har blitt til i helt konkrete his­toriske situ­asjon­er — og har blitt endret både i form og omfang flere ganger siden de ble lansert på slut­ten av 1960-tal­let. All­mennkringkast­ing er et annet eksem­pel: Inn­ført på 1930-tal­let for å organ­is­ere radiome­di­et som et all­men­nyt­tig, statlig, ikke-kom­mer­sielt monopol, og endret gjen­nom hele sin snart 80-årige his­to­rie til noe som omfat­ter også TV og inter­nett, og ulike kom­mer­sielle aktør­er. Reg­lene om formidlingsp­likt har også blitt omar­bei­det flere ganger etter inn­førin­gen i 1988. Nå har departe­mentet sendt dem på høring igjen — for tred­je gang bare siden som­meren 2009.

Per i dag er fem kanaler fra tre kringkastere sikret formidlingsrett: NRK1, 2 og 3, det ikke-kom­mer­sielle gras­rot­til­budet Frikanalen og TV 2s hov­ed­kanal. Og selv om man i over ti år har diskutert en utvidelse av plik­ten til å omfat­te alle typer TV-dis­trib­utør­er, gjelder reg­lene stadig kun kabel-TV-sel­skaper som Canal Dig­i­tal og Get, mens bakkenettdis­trib­utøren Rik­sTV, satel­littsel­skap som Viasat, samt Lyse og andre IPTV-leverandør­er går klar. Fra 1. jan­u­ar i år ble imi­dler­tid reg­lene for formidlingsp­likt endret på et vesentlig, grunn­leggende punkt. Nå innebær­er de plut­selig også en plikt for seerne.

Seer­be­tal­ing
Formidlingsp­lik­ten har alltid bygget på et prin­sipp om ved­er­lags­fri­het, for­mulert i forar­bei­dene til lov om kabel-TV-sendinger: ”Kabeleigar skal ikkje kun­na krev­ja spe­sielt ved­er­lag for formidling av pro­gram som han etter reglane er plik­tig å formid­la — verken frå sende­sel­skap eller frå abon­nen­tane” (sitert i Kon­gelig res­o­lusjon, s. 4).

I avtal­en (pdf) som på nytt gjør TV 2 til en formidlingsp­lik­tig all­mennkringkaster, sign­ert i desem­ber 2010, forkastet departe­mentet dette prin­sip­pet. Grun­nen var at ved­er­lags­fri­het for seerne ikke er ”tilpas­set kom­mer­siell all­mennkringkast­ing” (Kon­gelig res­o­lusjon, s. 4).

Det virk­er kan­skje litt merke­lig at departe­mentet oppdager denne man­glende tilpas­nin­gen først nesten 20 år etter at formidlingsp­lik­tre­g­lene beg­y­nte å gjelde for kom­mer­siell all­mennkringkast­ing. Fak­tum er at departe­mentet under Arbei­der­par­ti­ets ledelse, i tråd med stort­ings­fler­tal­let, så sent som i 2006 argu­menterte for at det var avgjørende for seerne å få TV 2 gratis. Avtal­en TV 2 hadde med stat­en slo der­for fast at sel­skapets hov­ed­kanal skulle være gratis i det dig­i­tale bakkenet­tet ut 2009 — akku­rat slik den var i kabel-TV-net­tene (se feks St. meld. nr. 30 (2006–2007)) Det virk­er alt­så ikke særlig tro­verdig når departe­mentet trekker fram det arkaiske ved ord­nin­gen om ved­er­lags­fri­het. Kan­skje er det andre, mer prag­ma­tiske hen­syn som lig­ger bak regelendringen?

I det ferskeste doku­mentet som diskuter­er formidlingsp­lik­ten — en høring med den fen­gende tit­te­len ”om pro­duk­t­plasser­ing og korte repor­tas­jer mv.” — kom­mer departe­mentet med noen andre argu­ment for at dis­trib­utørene skal kunne sende reg­nin­gen for formidlingsp­lik­ten til seerne. ”Etter departe­mentets syn frem­står ikke prin­sip­pet om ved­er­lags­fri­het som hen­sik­tsmes­sig i dag”, het­er det i høringsno­tatet. To forhold skal under­bygge dette synet: Det ene er at departe­mentet tidligere har ment at sta­tus som formidlingsp­lik­tig kringkaster ikke bør ha rel­e­vans for kringkasterens vilkår hos dis­trib­utørene. Det betyr at TV 2 ikke skal tape på formidlingsp­lik­ten i møte med kabel-TV-dis­trib­utørene. For det andre er ikke satellitt‑, bakkenett- og IPTV-dis­trib­utør­er forhin­dret fra å kreve ved­er­lag fra pub­likum for TV 2, og samme regler bør gjelde for samtlige plat­tformer i dette spørsmålet, men­er departementet.

En kunne selvsagt snudd på det, alt­så videre­ført prin­sip­pet om ved­er­lags­fri­het og tatt i bruk muligheten som lig­ger for å inn­føre plat­tform­nøy­tral formidlingsp­likt. Da hadde ikke bare bakkenet­tbruk­erne, men også satel­litt- og IPTV-seere blitt inklud­ert i grup­pen som det er vik­tig at får TV 2s sam­funnsnyt­tige sendinger. Det prak­tiske prob­lemet er selvsagt TV 2: Sel­skapet vil ha penger for å fort­sette med all­mennkringkast­ing, og stat­en vil ikke ta den utgiften over stats­bud­sjet­tet eller TV-lisensen. Der­for sendes reg­nin­gen til seerne. Prag­ma­tiske hen­syn lig­ger alt­så bak en grunn­leggende endring.

TV 2s mediestøtte
En bivirkn­ing av denne kreative vrien er også inter­es­sant: TV 2s finan­sier­ing får en, rik­tig nok forholdsmes­sig liten, kom­po­nent av direk­te statsstøtte. Fram til 2009 tenk­te man at du som seer betalte ved å låne din tid, ditt blikk og din hjerneka­p­a­sitet til rekla­men på TV 2. Fra i år må du i til­legg betale en sum penger som går via kabel-TV-sel­skapet til TV 2. Det har stat­en bestemt. Alle som benyt­ter seg av Canal Dig­i­tal eller Gets tilbud får allerede TV 2 som en del av deres kanal­pakker. I prak­sis vil det nye ved­er­laget for kanalen der­for trolig komme som en økn­ing i den månedlige abon­nementsprisen. Slik har TV 2 fått en egen, ny form for medi­estøtte pålagt av stat­en, betalt med en egen sum av publikum.

Med denne ord­nin­gen får plut­selig TV 2 og NRK noe nytt til felles: Begge sel­skap er begun­stiget med en kul­tur­poli­tisk begrun­net inngripen i markedet for å sikre noen mediepoli­tiske mål — helt konkret gjen­nom egne finan­sier­ingsmod­eller. Selvsagt er ord­nin­gene av ulik stør­relse og betyd­ning. Selv om nivået ikke er klart, vil sub­si­di­en for TV 2s ved­k­om­mende utgjøre en brøkdel av de totale inntek­tene, og ord­nin­gen går vis­st­nok klar av EUs statsstøt­tere­gler. For seerne er forskjellen kan­skje ikke så stor. Den ene fak­tu­raen het­er ”kringkast­ingsavgift” og sendes til Lisen­skon­toret i Mo i Rana som sam­ler inn pen­gene til NRK, mens den andre het­er ”måned­savgift” eller noe slikt og sendes til Canal Dig­i­tal eller Get, som vil gi en del av sum­men videre til TV 2. Og reg­nin­gene skal alle kabel-TV-seere betale, enten de vil eller ikke.

TV 2 mis­ter dermed et av sine favorit­tar­gu­ment i kam­p­en mot NRK, nem­lig at lisensin­sti­tusjo­nen, med sikret inntekt uavhengig av kon­junk­tur­er, har et uret­tfer­dig for­trinn i konkur­ranse med aktør­er som baser­er sine inntek­ter på det kom­mer­sielle markedet. Fra nå av bør det bli vanske­ligere for TV 2 å bruke sterke ord — eksem­pler fra de siste måne­dene inklud­er­er blant annet ”gal­skap” og ”voldtekt” — i beskriv­elsen av hvor­dan det føles for sel­skap som livnær­er seg ene og alene på markedet når de skal konkur­rere med en aktør med en inntek­tsstrøm sikret av staten.

Kan­skje kan et resul­tat av den kreative endrin­gen av formidlingsp­lik­ten dermed bli en litt mer nyansert mediepoli­tisk debatt?