I en artikkel i Vox Publica av redaktør Olav Anders Øvrebø (5. april 2011) gjengis resultater fra en spørreundersøkelse med norske avisredaktører. Av de 138 som har svart, sier 53 prosent seg helt og 35 prosent seg litt enig i påstanden ”Journalister flest er for dårlig skolert i statistikk og metode til å få mening ut av og formidle komplekse data”. Bare 4 prosent er helt eller litt uenig. At nesten 9 av 10 redaktører har en så negativ oppfatning av sine medarbeidere gir, som Øvrebø skriver, ”grunn til ettertanke og selvransaking”. Resultatet forklares neppe av ja-siing, tendensen til å si seg enig i en påstand en egentlig ikke har noen mening om. Vi må kunne regne med at redaktører har en erfaringsbasert og klar oppfatning om dette spørsmålet. Den negative vurderingen finner støtte i det materialet jeg har presentert i boka Mål og mening. Om feiltolking av meningsmålinger, som nylig er kommet ut på Universitetsforlaget.
Boka er ikke en systematisk gjennomgang av hvordan meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser presenteres i norske medier. Den er en eksempelsamling jeg har brukt i metodeundervisningen, for å stimulere interessen for dette faget ved å vise studentene hvor galt det kan gå når kunnskapene svikter. Det er ikke bare journalister som begår feil. Noen ganger ligger ansvaret hos forskerne, som kan trekke konklusjoner som i ettertid viser seg å være for bastante eller direkte gale.
Avkristning var metodeeffekt
Et eksempel på det siste er når Aftenposten skrev om den U‑formede kurven for sammenhengen mellom alder og lykke. Lykkefølelsen skulle falle fram mot midten av førtiårene, og så stige igjen med økende alder. Den internasjonalt kjente forskeren bak undersøkelsen sa at han, som var midt i femtiårene, gledet seg til at lykkefølelsen hans nå skulle stige. Der er det imidlertid fare for at han blir skuffet. Som jeg har vist i boka Jakten på den norske lykken (Universitetsforlaget 2008), fortsetter nemlig lykkenivået å falle videre fra førtiårene og livet ut. U‑kurven framkommer når det i den statistiske analysen tas hensyn til at eldre rammes av dårlig helse, tap av partner og dårligere økonomi, som alt virker negativt inn på lykkefølelsen. Slik motgang er eldre flinkere til å takle enn yngre. Derfor blir den kontrollerte sammenhengen U‑formet. Men kurven for den ”rå” eller ukorrigerte sammenhengen mellom alder og lykke, som forteller hva som skjer med lykkefølelsene ettersom vi blir eldre, viser nedgang.
Et annet eksempel har jeg selv stått for. Etter at en ny undersøkelse fant en langt lavere andel som trodde på Gud enn tidligere undersøkelser, snakket jeg i Dagsrevyen om en dramatisk avkristning i Norge. Dette viste seg imidlertid å være en metodeeffekt og ingen reell nedgang. Jeg hadde oversett at intervjumetoden var endret fra personlig intervju til selvutfylling. Noen av dem som svarer ”ja” når en intervjuer spør om de tror på Gud, velger ”usikker” når de selv krysser av svarene i spørreskjemaet.
Eksemplene viser at formidling av forskningsresultater ikke er noen lett oppgave, selv erfarne forskere kan gjøre feil. For journalister som er uten relevant utdanning og erfaring og arbeider under tidspress, er det ikke overraskende at det noen ganger går helt galt når resultater tolkes.
Tilfeldigheter og feiltolking
Et vanlig og trivielt eksempel på dette er når det gjøres et nummer av en forskjell som er så liten at den godt kan skyldes tilfeldigheter, den ligger innenfor den mye omtalte feilmarginen. Det som kan være en større utfordring, er å vurdere hva formuleringen av spørsmål og svaralternativer betyr for resultatene. ”Ja-siing” når de intervjuede skal si seg enig eller uenig i påstander, er alt nevnt. Et annet eksempel er når VG skriver at ”TV 2 sliter med troverdigheten”, i en måling som sies å gjelde hvilke medier vi stoler på, og der 57 prosent nevner NRK og bare 9 prosent TV 2. Av artikkelen framgår det imidlertid at spørsmålet ikke gjaldt en vurdering av hvor troverdig TV 2 er, men en rangering av hvilket medium en stolte mest på. Da er det fullt mulig at mange kan sette NRK først, men likevel ha stor tiltro til TV 2.
Dramatisk VG-oppslag på sviktende grunnlag.
Prioriter kompetanseheving
Faglig kompetanse i form av relevant utdanning og mulighet for å høste erfaringer gjennom å spesialisere seg på denne typen stoff, vil kunne forhindre at journalister begår slike ”tabber” som Mål og mening gir mange eksempler på. Men dette er også et spørsmål om yrkesetikk. Boka gir eksempler på bevisst misvisende formidling, der ønsket om et sensasjonspreget oppslag ser ut til å ha tatt overhånd. Som når Aftenposten på førstesiden, med fortsettelse over to sportssider, erklærte at ”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelser”. Her forelå det et godkjent intervju med forskerne, der det framgikk at det samme gjaldt annenhver elev i videregående skoler ellers. Toppidrett så dermed ut til å beskytte mot snarere enn å øke faren for spiseforstyrrelser, men denne vitale opplysningen var utelatt i det intervjuet som kom på trykk (Aftenposten gikk senere ut med rettelse og beklagelse. Red.anm).
Mye forskningsformidling er utvilsomt førsteklasses. Men som eksemplene viser, er det et betydelig forbedringspotensiale. Svarene til avisredaktørene tyder på at de er vel kjent med problemet. Den stadig mer sentrale plassen som meningsmålinger og andre forskningsresultater har fått i mediene, og de store uutnyttede mulighetene for å lage reportasjer på basis av foreliggende data, gir god grunn for å prioritere utviklingen av kompetanse på dette feltet.