Journalister for dårlig skolert i forskningsmetode?

Sviktende metodekunnskaper kan lede til gale konklusjoner når journalister omtaler forskning -- men noen ganger har forskerne selv skylden.

I en artik­kel i Vox Pub­li­ca av redak­tør Olav Anders Øvre­bø (5. april 2011) gjen­gis resul­ta­ter fra en spørre­un­der­sø­kel­se med nors­ke avis­re­dak­tø­rer. Av de 138 som har svart, sier 53 pro­sent seg helt og 35 pro­sent seg litt enig i påstan­den ”Jour­na­lis­ter flest er for dår­lig sko­lert i sta­ti­stikk og meto­de til å få mening ut av og for­mid­le kom­plek­se data”. Bare 4 pro­sent er helt eller litt uenig. At nes­ten 9 av 10 redak­tø­rer har en så neg­a­tiv opp­fat­ning av sine med­ar­bei­de­re gir, som Øvre­bø skri­ver, ”grunn til etter­tan­ke og selv­ran­sa­king”. Resul­ta­tet for­kla­res nep­pe av ja-siing, tenden­sen til å si seg enig i en påstand en egent­lig ikke har noen mening om. Vi må kun­ne reg­ne med at redak­tø­rer har en erfa­rings­ba­sert og klar opp­fat­ning om det­te spørs­må­let. Den neg­a­ti­ve vur­de­rin­gen fin­ner støt­te i det mate­ria­let jeg har pre­sen­tert i boka Mål og mening. Om feil­tol­king av menings­må­lin­ger, som nylig er kom­met ut på Universitetsforlaget.

Boka er ikke en sys­te­ma­tisk gjen­nom­gang av hvor­dan menings­må­lin­ger og and­re inter­vju­un­der­sø­kel­ser pre­sen­te­res i nors­ke medi­er. Den er en eksem­pel­sam­ling jeg har brukt i metode­un­der­vis­nin­gen, for å sti­mu­le­re inter­es­sen for det­te faget ved å vise stu­den­te­ne hvor galt det kan gå når kunn­ska­pe­ne svik­ter. Det er ikke bare jour­na­lis­ter som begår feil. Noen gan­ger lig­ger ansva­ret hos fors­ker­ne, som kan trek­ke kon­klu­sjo­ner som i etter­tid viser seg å være for bas­tan­te eller direk­te gale.

Avkristning var metodeeffekt

Et eksem­pel på det sis­te er når Aften­pos­ten skrev om den U-for­me­de kur­ven for sam­men­hen­gen mel­lom alder og lyk­ke. Lykke­fø­lel­sen skul­le fal­le fram mot midt­en av førti­åre­ne, og så sti­ge igjen med øken­de alder. Den inter­na­sjo­nalt kjen­te fors­ke­ren bak under­sø­kel­sen sa at han, som var midt i fem­ti­åre­ne, gle­det seg til at lykke­fø­lel­sen hans nå skul­le sti­ge. Der er det imid­ler­tid fare for at han blir skuf­fet. Som jeg har vist i boka Jak­ten på den nors­ke lyk­ken (Uni­ver­si­tets­for­la­get 2008), fort­set­ter nem­lig lykke­ni­vå­et å fal­le vide­re fra førti­åre­ne og livet ut. U-kur­ven fram­kom­mer når det i den sta­tis­tis­ke ana­ly­sen tas hen­syn til at eld­re ram­mes av dår­lig helse, tap av part­ner og dår­li­ge­re øko­no­mi, som alt vir­ker neg­a­tivt inn på lykke­fø­lel­sen. Slik mot­gang er eld­re flin­ke­re til å tak­le enn yng­re. Der­for blir den kon­trol­ler­te sam­men­hen­gen U-for­met. Men kur­ven for den ”rå” eller ukor­ri­ger­te sam­men­hen­gen mel­lom alder og lyk­ke, som for­tel­ler hva som skjer med lykke­fø­lel­se­ne etter­som vi blir eld­re, viser nedgang. 

Et annet eksem­pel har jeg selv stått for. Etter at en ny under­sø­kel­se fant en langt lave­re andel som trod­de på Gud enn tid­li­ge­re under­sø­kel­ser, snak­ket jeg i Dags­revy­en om en dra­ma­tisk avkrist­ning i Nor­ge. Det­te vis­te seg imid­ler­tid å være en metode­ef­fekt og ingen reell ned­gang. Jeg had­de over­sett at inter­vju­me­to­den var end­ret fra per­son­lig inter­vju til selv­ut­fyl­ling. Noen av dem som sva­rer ”ja” når en inter­vju­er spør om de tror på Gud, vel­ger ”usik­ker” når de selv krys­ser av sva­re­ne i spørreskjemaet.

Eksemp­le­ne viser at for­mid­ling av forsk­nings­re­sul­ta­ter ikke er noen lett opp­ga­ve, selv erfar­ne fors­ke­re kan gjø­re feil. For jour­na­lis­ter som er uten rele­vant utdan­ning og erfa­ring og arbei­der under tids­press, er det ikke over­ras­ken­de at det noen gan­ger går helt galt når resul­ta­ter tolkes.

Tilfeldigheter og feiltolking

Et van­lig og tri­vi­elt eksem­pel på det­te er når det gjø­res et num­mer av en for­skjell som er så liten at den godt kan skyl­des til­fel­dig­he­ter, den lig­ger innen­for den mye omtal­te feil­mar­gi­nen. Det som kan være en stør­re utford­ring, er å vur­de­re hva for­mu­le­rin­gen av spørs­mål og svar­al­ter­na­ti­ver betyr for resul­ta­te­ne. ”Ja-siing” når de inter­vjue­de skal si seg enig eller uenig i påstan­der, er alt nevnt. Et annet eksem­pel er når VG skri­ver at ”TV 2 sli­ter med tro­ver­dig­he­ten”, i en måling som sies å gjel­de hvil­ke medi­er vi sto­ler på, og der 57 pro­sent nev­ner NRK og bare 9 pro­sent TV 2. Av artik­ke­len fram­går det imid­ler­tid at spørs­må­let ikke gjaldt en vur­de­ring av hvor tro­ver­dig TV 2 er, men en ran­ge­ring av hvil­ket medi­um en stol­te mest på. Da er det fullt mulig at man­ge kan set­te NRK først, men like­vel ha stor til­tro til TV 2.

Dra­ma­tisk VG-opp­slag på svik­ten­de grunnlag.

Et opp­slag over man­ge sider i VG (også pre­sen­tert i nett­ut­ga­ven) had­de føl­gen­de over­skrift med krigs­ty­per på for­si­den: ”1 av 2 nors­ke menn: gir kvin­ner skyl­den for VOLDTEKT”. Poli­ti­ke­re som ble inter­vju­et var uni­sont rys­tet over men­ne­nes hold­nin­ger. Spørs­må­let som var stilt, drei­de seg om hvor­vidt kvin­ner selv har et ansvar hvis de blir utsatt for sek­su­el­le over­grep etter å ha opp­trådt på måter som kan ten­kes å øke risi­ko­en for noe slikt. De fles­te menn svar­te ”over­ho­det ikke ansvar­lig”, noen svar­te ”del­vis ansvar­lig” og ytterst få ”helt ansvar­lig”. De som svar­te ”del­vis ansvar­lig” kan ha ment at kvin­ner bør unn­gå å utset­te seg for unø­dig fare, som er noe annet enn å for­de­le moralsk eller straffe­retts­lig skyld. At det ikke drei­er seg om pro­ble­mer med menns kvinne­syn, avdek­kes ved at svar­for­de­lin­gen ble omtrent den sam­me når spørs­må­let ble stilt til kvinner.

Prioriter kompetanseheving

Fag­lig kom­pe­tan­se i form av rele­vant utdan­ning og mulig­het for å høs­te erfa­rin­ger gjen­nom å spe­sia­li­se­re seg på den­ne typen stoff, vil kun­ne for­hind­re at jour­na­lis­ter begår sli­ke ”tab­ber” som Mål og mening gir man­ge eksemp­ler på. Men det­te er også et spørs­mål om yrkes­etikk. Boka gir eksemp­ler på bevisst mis­vi­sen­de for­mid­ling, der øns­ket om et sen­sa­sjons­pre­get opp­slag ser ut til å ha tatt over­hånd. Som når Aften­pos­ten på første­si­den, med fort­set­tel­se over to sports­si­der, erklær­te at ”Hver fjer­de på topp­idretts­gym­nas har sym­pto­mer på spise­for­styr­rel­ser”. Her fore­lå det et god­kjent inter­vju med fors­ker­ne, der det fram­gikk at det sam­me gjaldt annen­hver elev i videre­gå­en­de sko­ler ellers. Topp­idrett så der­med ut til å beskyt­te mot sna­re­re enn å øke faren for spise­for­styr­rel­ser, men den­ne vita­le opp­lys­nin­gen var ute­latt i det inter­vju­et som kom på trykk (Aften­pos­ten gikk sene­re ut med ret­tel­se og bekla­gel­se. Red.anm).

Mye forsk­nings­for­mid­ling er utvil­somt første­klas­ses. Men som eksemp­le­ne viser, er det et bety­de­lig for­bed­rings­po­ten­sia­le. Sva­re­ne til avis­re­dak­tø­re­ne tyder på at de er vel kjent med pro­ble­met. Den sta­dig mer sen­tra­le plas­sen som menings­må­lin­ger og and­re forsk­nings­re­sul­ta­ter har fått i medie­ne, og de sto­re uut­nyt­te­de mulig­he­te­ne for å lage repor­ta­sjer på basis av fore­lig­gen­de data, gir god grunn for å prio­ri­te­re utvik­lin­gen av kom­pe­tan­se på det­te feltet.

TEMA

J

ournali
stikk

116 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen