Opptakene fra Breivik-saken må gjøres tilgjengelig for framtidens forskere

Bor­gart­ing lag­mannsrett avsa den 30. mars en kjen­nelse som reis­er tvil om lyd- og bille­dopp­tak­ene fra den kom­mende rettssak­en mot Anders Behring Breivik kan bevares for etter­tiden. Man­glende arkiver­ing av doku­men­tasjon fra rettssak­en vil etter mitt syn være et beklagelig inngrep i framti­dens his­torik­eres mulighet til å gå inn i mate­ri­alet med et nytt forskningsperspektiv.

Bak­grun­nen er at Norsk Presse­for­bund og Norsk Redak­tør­foren­ing på veg­ne av alle norske medi­er søk­te om tilla­telse til opp­tak og fotografer­ing under hov­ed­forhan­dlin­gene som starter 16. april. Videre søk­te Dom­stol­sad­min­is­trasjo­nen om tilla­telse til at disse opp­tak­ene skulle bevares for etter­tid i en passende arkivin­sti­tusjon. Oslo tin­grett bestemte 9. mars at enkelte del­er av forhan­dlin­gene kunne kringkastes og Dom­stol­sad­min­is­trasjo­nen ble gitt tilla­telse til arkiver­ing av alle opp­tak i Riksarkivet.

Det er van­ligvis ikke tillatt å kringkaste fra norske rettssak­er. Oslo tin­gretts kjen­nelse kan leses som en kons­esjon til medi­enes argu­menter om at sak­ens his­toriske og alvorlige karak­ter tilsi­er at opp­tak­ene delvis kan gjøres tilgjen­gelig for all­mennheten i samtid, og sikres i sin hel­het som doku­men­tasjon for etter­tiden. Her er det naturlig å vise til Tre­holt-sak­en der ret­ten selv bestemte at det skulle gjøres lydopp­tak for å sikre den his­toriske doku­men­tasjo­nen for etter­tiden. Det er tankevekkende at det fort­satt pågår en rettstvist om medi­enes til­gang til disse lyd­bån­dopp­tak­ene. En sam­let norsk presse ønsker innsyn for å gjøre en selvs­tendig vur­der­ing av avs­laget i Gjenopp­takelseskom­misjo­nen. Sak­en har vært gjen­nom tre instanser. Høyesteretts ankeut­valg opphevet lag­mannsret­tens avgjørelse om å nek­te innsyn. Fort­satt er det endelige utfal­l­et av sak­en uviss, men hadde det ikke eksis­tert opp­tak hadde det ikke vært en sak. 

I sin vur­der­ing av muligheten for bevar­ing av video- og lydopp­tak fra rettssak­en mot Behring Breivik vis­er nå lag­mannsret­ten til Orderud-sak­en der en søk­nad om å radiokringkaste rettssak­en ble avvist. Avs­laget den gang gjaldt ønske om direk­te over­føring i radio og har etter mitt syn ikke tilsvarende betyd­ning som Tre­holt-sak­en når det gjelder vik­tigheten av å bevare doku­men­tasjon av sak­en for etter­tidens forskning. 

Den rettslige bak­grun­nen for lag­mannsret­tens avs­lag er at to av vitnene har anket Oslo tin­gretts beslut­ning om å over­føre opp­tak til Rik­sarkivet. I anken har de to vitnene lagt vekt på at tin­gret­ten ikke har vur­dert om lyd- og bille­dopp­tak skal betrak­tes som en del av straffe­sak­ens doku­menter og dermed være tilgjen­gelig for innsyn etter straf­fe­pros­esslovens § 28. De to vitnene men­er at dette åpn­er for at medi­ene på kort sikt kan påberope seg innsyn og pub­lis­ere del­er av vit­neavhør som de men­er beskyttes av Den europeiske men­neskerettskon­ven­sjo­nens bestem­melse om per­son­vern, rett til pri­vatliv og fam­i­lieliv.

Det er all grunn til å ta på alvor vit­ner som sier de er redd for at de ikke kan uttale seg fritt i ret­ten av frykt for medi­enes gjen­givelse av deres vit­nemål. Men i denne sak­en vil det være et vold­somt medieopp­bud fra hele ver­den. Alle vit­ner må for­vente at de blir sitert i rettsrefer­ater. Dette kan de uansett ikke kon­trollere. Alle risik­er­er å bli utsatt for feil­si­ter­ing eller speku­la­tiv gjen­givelse fra en reporter som ikke har samme etiske nivå vi for­ven­ter av norske jour­nal­is­ter. Da burde det også for vitnene være betryggende å vite at ser­iøse forskere i etter­tid kan plassere deres vit­nemål i en faglig betryggende kontekst.

Skal hen­synet til enkeltvit­ners ønsker veie tyn­gre enn betyd­nin­gen av å ha en kom­plett doku­men­tasjon som kan vur­deres med etter­tidens kri­tiske forskerb­likk? Som presse­his­torik­er er jeg ikke i tvil. Det vil skje opp­tak i lyd og bilder av rettspros­essen av hen­syn til alle tilhørere og medierep­re­sen­tan­ter som ikke får plass i rettssalen.

Disse opp­tak­ene må bevares for ettertiden

Det finnes metoder for å reg­ulere innsyn i dette mate­ri­ale. Her kan hen­synet til per­son­vern også gjøres gjeldende. I lag­mannsret­tens kjen­nelse het­er det at det “er util­fredsstil­lende at tin­gret­ten kun har gitt en anmod­ning om klausu­ler­ing, og uansett er det usikkert om klausu­ler­ing vil innebære et total­for­bud for enhver til å hente frem fil­mopp­taket før det har gått 25 år”. Jeg vel­ger å lese dette som at det siste ord ikke er sagt. Spørsmålet om klausu­ler­ing og om hvor mate­ri­alet skal opp­be­vares kan diskuteres. Rik­sarkivet er etter min opp­fat­ning best egnet til å håndtere dette på en forsvarlig måte. Men destruk­sjon av his­torisk mate­ri­ale i det som blir omtalt som en av etterkrigsti­dens vik­tig­ste rettssak­er synes kort­tenkt og historieløst.

• Last ned kjen­nelsen fra Bor­gart­ing lag­mannsrett avsagt 30. mars 2012. (pdf).

Red.anm: Videre utvikling av saken

Opp­da­ter­ing 25. juni: Sak­en har utviklet seg videre etter at denne artikke­len ble skrevet. Etter å ha vur­dert sak­en på nytt oppret­tholdt Oslo tin­grett 13. april sin beslut­ning om å over­føre opp­tak­ene av rettssak­en til Rik­sarkivet. Vitnene anket også denne kjen­nelsen. Lag­mannsret­ten avviste anken i slut­ten av mai. “Vi er ikke kjent med at sak­en er anket til Høyesterett, og anke­fris­ten er gått ut”, oppl­yser avdel­ings­di­rek­tør Erling Moe ved Dom­stol­sad­min­is­trasjo­nen til Vox Pub­li­ca. Dermed lig­ger det alt­så an til at opp­tak­ene av 22. juli-rettssak­en blir arkivert hos Riksarkivet.