Tidligere stortingspolitiker og partileder Carl I. Hagen (Frp) var medlem i menneskerettighetsutvalget som la frem sin rapport i januar. Menneskerettighetsutvalgets mandat var å utgreie og fremme forslag om en «begrenset revisjon av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett».
I en særmerknad til utvalgets rapport reserverer Carl I. Hagen seg mot mange av forslagene (last ned rapporten, pdf). Hagen skiller mellom sivile og politiske rettigheter på den ene siden, og økonomiske og sosiale rettigheter på den andre. Han mener det hovedsakelig er to argumenter som er avgjørende for hvorfor de økonomiske og sosiale rettighetene ikke bør inn i Grunnloven.
For det første anser Hagen det som uansvarlig å vedta rettigheter som pålegger stater fremtidige kostnader. Rett til bolig innebærer for eksempel en kostnad som kan bli tung for fremtidige generasjoner. I motsatt fall innebærer ikke ytringsfriheten en økonomisk byrde. Ved en sosial eller økonomisk krise vil ikke grunnlovsfestede rettigheter kunne endres på kort sikt, da det vil ta 2–5 år å endre Grunnloven.
For det andre mener han at lover som staten ikke er i stand til å innfri, og som ikke har reell rettsvirkning, kan føre til at Grunnlovens omdømme svekkes.
“Hvis en grunnlov fylles med idealistiske mål og programerklæringer som de fleste anser for å være urealistiske drømmer uten rettsvirkninger så kan det medføre at også de sentrale rettigheter svekkes både i omdømme og reell rettsvirkning,” skriver Hagen.
Paragrafene Hagen viser til i teksten (den eksisterende Grunnloven og utvalgets forslag) har vi samlet på en egen oversiktsside. Se også alle sakene i Vox Publicas serie om endringer i Grunnloven.
Carl I. Hagens særmerknad til menneskerettighetsutvalgets rapport, i fulltekst
«Menneskerettighetsutvalgsmedlem Carl I Hagen har lenge vært usikker med hensyn til om det er fornuftig og hensiktsmessig med en blandingsgrunnlov hvor både klare rettsregler blandes sammen med uforpliktende programerklæringer og symbolske langsiktige målsetninger. Den nåværende grunnlov er på en måte en slik grunnlov takket være bl.a. paragrafene 110, 110a og 110b. Dette medlem vet at han selv i Stortinget har stemt for noen av disse, men det var med liten velvilje, men mer pga manglende mot til å motstå det politiske press i disse saker når resultatet av voteringene ikke hadde noen direkte virkninger for folk flest.
Når nå utvalget skal vurdere å innføre de sentrale menneskerettigheter må imidlertid det tas en aktiv stilling til og foretas en vurdering av hvilke rettigheter som er omtalt i mange konvensjoner som er de sentrale. Det er også slik at hvis en grunnlov fylles med idealistiske mål og programerklæringer som de fleste anser for å være urealistiske drømmer uten rettsvirkninger så kan det medføre at også de sentrale rettigheter svekkes både i omdømme og reell rettsvirkning.
Dette medlem har under utvalgets meget grundige arbeid forsøkt å følge godt med og er vel inneforstått med de fleste argumenter både for og i mot de ulike typer menneskerettigheter. Helt fra begynnelsen har dette medlem ment at det er en enorm forskjell mellom rettigheter som i hovedsak pålegger stater å la være eller å unnlate å gripe inn overfor menneskers rettigheter og det å aktivt bli pålagt kostnader for å innfri en rettighet. Ytringsfriheten og rett til bolig er to slike rettigheter som er klart i hver sin gruppe.
Klare rettsregler blandes sammen med uforpliktende programerklæringer
Dette medlem har studert FN konvensjonene om Sivile og Politiske Rettigheter som i hovedsak er de sentrale rettigheter og konvensjonen om de Økonomiske og Sosiale Rettigheter som innholder de sekundære eller 2ndre generasjons rettigheter. De første rettigheter hindrer i utgangspunktet de autoritære og diktatoriske regimer som ønsker å kontrollere og å holde sine innbyggere nede, mens de øvrige kan danne et grunnlag for en meget kostbar velferdsstat som kan fremtvinge høye skatter og avgifter som kan kvele en fornuftig økonomisk utvikling. Særlig vil dette kunne gjøres når det ikke er grunnlovsfestet en begrensning på hvor mye et lands regjering kan låne på kommende generasjoners regning. Dette fremkommer nå stadig tydeligere i en rekke land hvor regjeringer eller makthavere har kjøpt seg oppslutning fra velgere med løfte om velferdsgoder som er lånefinansiert.
Carl I. Hagen (foto: Fremskrittspartiet)
Dagens grunnlov fastsetter i § 110c at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene og dette er gjennomført i Menneskerettighetsloven som også gir bestemmelser i mange konvensjoner forrang fremfor norsk lov dersom det er en motsetning mellom konvensjonen og norsk lov. Norge er således forpliktet til å følge de internasjonale konvensjoner som Stortinget har ratifisert. Således er Norge et foregangsland når det gjelder å sikre menneskerettighetene og det er også dette medlem særdeles tilfreds med og ser således intet behov for spesielle endringer i menneskerettighetsloven.
De sentrale og primære rettigheter bør inkluderes i Grunnloven
Dersom det imidlertid skulle oppstå en særdeles vanskelig sosial eller betydelig økonomisk krise kan det inntreffe et behov for endringer 2ndre generasjons menneskerettigheter. Det kan også oppstå en situasjon hvor den dynamiske fortolkningsutvikling i den Europeiske Menneskerettsdomstol for 2ndre generasjons rettigheter fjerner seg fra det som er akseptabelt for et flertall i Stortinget og i folket. Da vil Grunnlovens 2ndre generasjons rettigheter ikke kunne endres av et flertall i Stortinget fordi det ville kreves grunnlovsendring noe som krever 2/3 dels flertall samt kreve fra 2–5 år avhengig av tidspunktet behovet for endring inntreffer i forhold til siste stortingsvalg. Så lenge forangsbestemmelsen og konvensjonene kun er som forpliktelser i menneskerettighetsloven kan et simpelt flertall endre denne loven relativt raskt og denne muligheten bør derfor bevares for de mer sosiale og kostnadskrevende målsetninger. Da vil også de primære og avgjørende viktige menneskerettigheter få en bedre status enn de mer subsidiære, sosiale og økonomiske rettigheter i diverse konvensjoner. Grunnlovsbestemmelser med rettigheter som det i utgangspunktet ikke er ment at domstolene skal kunne overprøve Stortingets prioriteringer og vedtak mener således dette medlem at ikke bør gis grunnlovs rang.
Dette medlem er på det rene med forslaget om derogasjonsbestemmelser og nødrettsbetraktninger, men finner allikevel at disse er unødvendige med en rettslig grunnlov som er rendyrket med de sivile og politiske rettigheter.
Dette medlem er således av den oppfatning at de mest sentrale verdier det norske samfunn er bygget på først og fremst er de sivile og politiske rettigheter og at disse ikke må svekkes ved å blande de sammen med ikkerettslige programerklæringer såkalte «legge til rette for» målsetninger og ønsker.
På denne bakgrunn vil dette medlem ikke kunne gi sin tilslutning til forslagene om følgende nye paragrafer: § 104, § 107,§ 108, § 109, § 110, § 111, § 112, § 115 og § 116.
Dette medlem vil understreke at dette standpunkt ikke betyr at ikke disse rettighetene som vi i dag er bundet av gjennom ulike konvensjoner ikke skal gjelde. Dette medlem deler de fleste av de vurderinger som utvalget står for, og har ikke funnet grunn til å reservere seg mot flertallets avgjørelser på ethvert punkt hvor dette kunne vært aktuelt. Poenget er at dette medlem vil skille de sentrale og primære menneskerettigheter fra de mer subsidiære og idealistiske målsetninger og programerklæringer.
De sentrale og primære rettigheter bør inkluderes i Grunnloven
, mens de øvrige bør inkluderes i ordinære lovbestemmelser.»
Carl I Hagen er god til å tenke prinsippielt når det trengs. Det skal han ha. Jeg er enig i at Grunnloven bør begrense seg til å fastlegge sivile og politiske retter for borgerne. Uforpliktende økonomiske og sosiale retter hører ikke hjemme der, selv om jeg i utgangspunktet ikke er negativ til selve teksten i forslaget. Dette er myke og vage målsettinger som den løpende lovgivningen og budsjetteringen ikke kan prøves mote.