«Min beslutning»: Abort er Tyrkias nye politiske kampsak

Er abort drap? Kvinners rett til å bestemme over egen kropp står i sentrum for Tyrkias polariserte politiske debatt mellom sekulære og religiøse fløyer.

For Tyr­kias befolk­ning har det vært litt av en utford­ring å føl­ge med på nyhe­te­ne i det sis­te. Det­te skjed­de bare i løpet av sis­te uke i mai: Par­la­men­tet ved­tok en lov som for­byr strei­ker i luft­farts­sek­to­ren, den ver­dens­kjen­te pia­nis­ten Fazil Say ble ankla­get for å ha for­nær­met islam på Twit­ter (han kan straf­fes med 18 måne­der i feng­sel hvis han blir dømt), og til slutt ble nyhe­te­ne kryd­ret med sen­sa­sjo­nel­le utta­lel­ser fra stats­mi­nis­ter Recep Tayy­ip Erdo­gan som side­stil­te abort med «drap» og sig­na­li­ser­te at regje­rin­gen vil stram­me inn på kvin­ners rett til abort. I dag er abort til­latt fram til tien­de svan­ger­skaps­uke.

Sam­let ga det­te utvil­somt tyr­ke­re grunn til å fryk­te et til­bake­slag mot fag­or­ga­ni­se­ring, kvin­ners ret­tig­he­ter og ytrings­fri­het. I det­te kor­te essay­et vil jeg foku­se­re mest på én del av det­te, end­rin­ge­ne i kvin­ners stil­ling i Tyr­kia.

(You can also down­load an Eng­lish ver­sion of this article).

Politikk i Tyrkia: Islam og demokrati

«Kvin­nens kropp: Hen­nes beslut­ning, ikke bry deg» — fra nett­kam­pan­je mot abort­for­bud i Tyr­kia (foto: benimkararim.org)

En ana­ly­se av de aktu­el­le poli­tis­ke debat­te­ne i Tyr­kia må begyn­ne med en kikk på par­ti­et som har styrt lan­det siden 2003, Rett­fer­dig­hets- og utvik­lings­par­ti­et (for­kor­tet AKP på tyr­kisk). Par­ti­et beskri­ves som regel som «prag­ma­tisk kon­ser­va­tivt og islam-sen­si­tivt» (Ciz­re 2008). Siden det kom til mak­ten har det inn­tatt en posi­sjon midt mel­lom sine øst­li­ge og vest­li­ge nabo­er. Diplo­ma­tisk sett har Erdo­gans par­ti posi­sjo­nert seg på aksen Tyr­kia-Iran-USA, som jour­na­lis­ten Step­hen Kin­zer i en bok har kalt «det 21. århund­rets pir­ren­de makt-tre­kant». Tyr­kia prø­ver å hol­de seg inne med beg­ge par­ter i det sterkt pola­ri­ser­te for­hol­det mel­lom øst og vest.

AKP har også fore­slått refor­mer knyt­tet til Tyr­kias søk­nad om med­lem­skap i EU. Par­ti­et har vide­re star­tet en debatt om islam og demo­kra­ti, og har tatt føl­som­me spørs­mål opp til debatt, som bruk av slør av kvin­ner ansatt i offent­lig sek­tor. Slik har par­ti­et utford­ret den moder­ne tyr­kis­ke repub­lik­kens ster­ke seku­læ­re fun­da­ment som ble lagt av grunn­leg­ge­ren Mus­ta­fa Kemal Ata­türk.

AKP har for­søkt å fjer­ne for­bu­det mot slør (hijab) i offent­lig sek­tor. Hvert for­slag om det­te har møtt mas­siv mot­stand i par­la­men­tet. Regje­rings­par­ti­et har ikke lyk­tes med å få vekk for­bu­det, men har like­vel ufor­melt til­latt bruk av slør ved enkel­te mot­ta­kel­ser i par­la­men­tet.

Ny grunnlov: Demokratiserende eller anti-sekulær?

En sen­tral del av AKPs poli­tis­ke dags­or­den er å utfor­me Tyr­kias førs­te full­sten­dig sivi­le grunn­lov. Etter at par­ti­et vant en folke­av­stem­ning om kon­sti­tu­sjo­nel­le end­rin­ger i fjor, arbei­der nå en komi­te i par­la­men­tet med et utkast til grunn­lov som ven­tes å være fer­dig før års­skif­tet. Man­ge er spent på om Tyr­kia gjen­nom­går en demo­kra­ti­se­rings­pro­sess eller om lan­det er på vei mot et mer pola­ri­sert sam­funn. Enkel­te aktø­rer, inklu­dert EU, applau­de­rer for­be­re­del­sen av den nye grunn­lo­ven. Dis­se leg­ger vekt på at lan­det nå får en stor mulig­het til å sik­re mino­ri­te­ters ret­tig­he­ter.

Men det fin­nes også and­re, mer mis­tenk­som­me stem­mer som hev­der at AKP vil bru­ke sitt fler­tall i par­la­men­tet til å god­kjen­ne en ny grunn­lov som svek­ker de seku­læ­re bestem­mel­se­ne i den gam­le grunn­lo­ven. Sær­lig det Repub­li­kans­ke folke­par­ti­et, som ble etab­lert av Ata­türk, har stått hardt på kra­vet om å behol­de de førs­te para­gra­fe­ne i den nåvæ­ren­de grunn­lo­ven, som defi­ne­rer Tyr­kia som en seku­lær repub­likk.

Tilbakeslag for kvinners rettigheter?

I dag bru­kes ofte beteg­nel­sen «til­bake­slag» om situa­sjo­nen for kvin­ners ret­tig­he­ter i Tyr­kia. Det er anta­ke­lig for­di lan­det har ster­ke tra­di­sjo­ner — kvin­ner ble gitt ful­le bor­ger­ret­tig­he­ter tid­li­ge­re enn i man­ge euro­pe­is­ke land. Det sveit­sis­ke pri­vat­retts­li­ge sys­tem ble basis for tyr­kisk lov­giv­ning in 1926. Det­te garan­ter­te lik­het for loven for alle bor­ge­re i Tyr­kia, uan­sett språk, reli­gion, etnisk bak­grunn og kjønn. Menn og kvin­ner har vært like­stilt i spørs­mål om skils­miss­se, gif­ter­mål, arv og vitne­før­sel i retts­sa­ker.

Den sveit­sis­ke lov­ko­dek­sen garan­ter­te også at bor­ger­lig vig­sel (i stat­lig regi) er den enes­te offi­si­el­le inn­gå­el­se av ekte­skap. Stem­me­rett for kvin­ner ble inn­ført i 1934. De fles­te tyr­kis­ke kjønns­fors­ke­re mener like­vel at ingen av dis­se refor­me­ne før­te til at tra­di­sjo­nel­le nor­mer og ver­di­er om kjønn og sek­su­ali­tet ble utford­ret.

Provoserende om abort

I en tale til AKPs kvinne­grup­pe 26. mai sam­men­lig­net stats­mi­nis­ter Erdo­gan abort med Ulu­de­re-hen­del­sen, et angrep fra det tyr­kis­ke luft­vå­pe­net 28. desem­ber 2011 som resul­ter­te i at 34 sivi­le ble drept. Erdo­gans absur­de sam­men­lig­ning mel­lom abort og et mili­tært angrep som drep­te sivi­le sjok­ker­te man­ge. Stats­mi­nis­te­ren fort­sat­te talen med å sig­na­li­se­re at par­ti­et hans arbei­der på et utkast til en lov som vil begren­se ret­ten til abort.

«Ikke rør krop­pen min» — fra nett­kam­pan­je mot abort­for­bud i Tyr­kia (foto: benimkararim.org)

Sta­ti­stikk fra 2008 viser at 10 pro­sent av alle svan­ger­skap i Tyr­kia avbry­tes ved abort, en lave­re rate enn i de fles­te euro­pe­is­ke land hvor abort­an­de­len er rundt 30 pro­sent.

Erdo­gans for­slag om å stram­me inn på ret­ten til abort i Tyr­kia er enormt popu­lært blant hans parti­med­lem­mer. Bor­ger­mes­te­ren i Anka­ra støt­tet stats­mi­nis­te­ren og sa at en kvin­ne som vur­de­rer abort bur­de «ta livet av seg selv iste­den­for og ikke la bar­net ta støy­ten for sine feil­grep.» Lede­ren for direk­to­ra­tet for reli­giø­se spørs­mål har også tatt ordet i abort­de­bat­ten: «En mor har ikke eien­doms­rett til bar­net, hun kan ikke for­la­te eller dre­pe bar­net av vil­kår­li­ge grun­ner», sa han.

Pro­test­ak­sjo­ner er blitt orga­ni­sert over hele lan­det, sær­lig i stor­by­ene Istan­bul, Anka­ra og Izmir. Fors­ke­re, intel­lek­tu­el­le, stu­den­ter og leger har fram­he­vet to poen­ger i debat­ten. For det førs­te pekes det på øko­no­misk sår­ba­re grup­per som ikke vil­le ha råd til å rei­se uten­lands for å ta abort og der­for vil­le være hen­vist til å avbry­te svan­ger­ska­pet på ulov­lig og helse­far­lig vis. For det and­re vises det til de ideo­lo­gis­ke side­ne ved regje­rin­gens syn på kvin­ners ret­tig­he­ter. Her er kri­ti­ker­ne opp­tatt av å for­sva­re kvin­ners råde­rett over egen kropp.

Den 3. juni tok tuse­ner til gate­ne i Istan­bul i pro­test mot regje­rin­gens abort­plan. Blant slag­or­de­ne: «Bare kom igjen. Kom med sta­ten, far, poli­ti­et, politi­køl­la. Vi gjør opp­rør, vi gjør opp­rør for vår fri­gjø­ring».

En nett­kam­pan­je med slag­or­det «Benim Kararim» («min beslut­ning) er også lan­sert (bil­de­ne i artik­ke­len er hen­tet fra det­te nett­ste­det). Det­te er en blogg hvor folk leg­ger ut bil­der hvor de har malt eller teg­net på seg selv, med tekst som «min kropp, min beslut­ning» eller «min venn­in­nes, min søs­ters kropp, hen­nes beslut­ning, ikke din sak».

Iføl­ge en menings­må­ling pub­li­sert 11. juni er 55,5 pro­sent av tyr­ke­re mot å for­by abort, mens 44,5 pro­sent støt­ter et for­bud.

Kjernen: Sekularisme mot religion

Den tyr­kis­ke for­stå­el­sen av seku­la­ris­me og reli­gion som gjen­si­dig ute­luk­ken­de begre­per (diko­to­mi) er en av hoved­år­sa­ke­ne til spen­nin­ge­ne som utgjør kjer­nen av lan­dets sosio­kul­tu­rel­le og poli­tis­ke end­rin­ger. Uten tvil har kvin­ner en sen­tral og sen­si­tiv posi­sjon i de aktu­el­le debat­te­ne. En ana­ly­se av kvin­ners end­re­de stil­ling i Tyr­kia bur­de over­skri­de den­ne diko­to­mi­en mel­lom seku­la­ris­me og reli­gion, men også ta lan­dets regu­le­rings­me­ka­nis­mer i betrakt­ning (se Par­la 2001). «Regu­le­rings­me­ka­nis­mer» viser til den objek­ti­ve­ren­de, indi­vi­dua­li­ser­te for­men for makt som bru­kes til å over­våke inn­byg­ger­ne. Gjen­nom lov­giv­ning regu­le­res krop­pen slik at den pas­ser i et møns­ter og tje­ner et bestemt poli­tisk for­mål.

«Min kjæ­res­tes kropp, hen­nes beslut­ning» — fra nett­kam­pan­je mot abort­for­bud i Tyr­kia (foto: benimkararim.org)

Regu­le­rin­gen av kvinne­krop­pen er alt­så hva det egent­lig drei­er seg om her. Når vi kla­rer å fri oss fra mot­set­nin­gen sekularisme/religion, ser vi at kvinne­krop­pen er instru­men­tet som både de libe­ra­le og de kon­ser­va­ti­ve bru­ker til å for­me sin dags­or­den med. Fløy­en som har pres­set fram for­bud mot slør på uni­ver­si­te­te­ne bru­ker like mye tvang som den som vil begren­se ret­ten til abort. Den ene ser tro­lig på kvinne­krop­pen som selve repre­sen­ta­sjo­nen av moder­ni­se­ring, mens den and­re ser kvinne­krop­pen som en maskin som pro­du­se­rer res­sur­se­ne en vok­sen­de øko­no­mi med en ung befolk­ning tren­ger: fram­ti­di­ge arbei­de­re og sol­da­ter.

En sann kvinne­fri­gjø­ring må søkes borten­for alle betyd­nin­ge­ne som til­skri­ves den kvin­ne­li­ge krop­pen, og bur­de opp­munt­res av del­ta­kel­se fra en sam­let, men like­vel mang­fol­dig kvinne­be­ve­gel­se. En slik for­stå­el­se vil­le fri­gjø­re kvin­ner som auto­no­me indi­vi­der fra alle de reli­giø­se, nasjo­na­lis­tis­ke og seku­la­ris­tis­ke mønst­re­ne. Det­te er imid­ler­tid ingen enkel sak i en tid hvor kvinne­be­ve­gel­sen i Tyr­kia alle­re­de er frag­men­tert. Fram­ti­di­ge regu­le­rin­ger som et for­bud mot abort vil ska­pe mer dis­tan­se mel­lom for­skjel­li­ge grup­per av kvin­ner og gjø­re soli­da­ri­tet mel­lom alle kvin­ner enda vans­ke­li­ge­re.

Litteratur:

Ciz­re, U. (2008). Secu­lar and Isla­mic Poli­tics in Tur­key: The making of the Jus­tice and Devel­op­ment Par­ty: Rout­led­ge.

Göle, N. (1997). Secu­la­rism and Isla­mism in Tur­key: The Making of Eli­tes and Coun­ter-Eli­tes. Midd­le East Jour­nal 51(1), 46–58

Par­la, A. (2001). The ‘Honor’ of the Sta­te: Vir­gi­ni­ty Exa­mi­na­tions in Tur­key. Femi­nist Stu­dies 27(1), 65–89.

Sak­tan­ber, A. (2002). Living Islam: Women, Reli­gion and the Poli­ti­ciza­tion of Cul­tu­re in Tur­key. Lon­don: I.B.Tauris.

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

51 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen