La meg ha det sagt først som sist; jeg elsker Litteraturhuset! Likevel, jeg er så lei av alt skriveriet rundt det at jeg får kvelningsfornemmelser idet jeg selv føyer meg inn i rekken av debattanter som føler at de har noe konstruktivt på hjertet angående byens nye litterære storstue. I håp om å kunne endre fokus i debatten stikker jeg likevel hånden i vepsebolet.
Det hele begynte idet Tomas Espedal for ganske nøyaktig to år siden gikk til frontalangrep på Litteraturhuset, som den gang såvidt var unnfanget. Han gikk ut fra at Litteraturhuset ville bli «for dårlig», i og med at lederen var «inkompetent». Sett bort fra den ufine tonen, hadde Espedal mange gode innspill om hva Litteraturhuset burde romme. At en har høye ambisjoner for en etterlengtet institusjon i byen er positivt. Espedal satte likevel standarden for en usaklighet som siden har preget debatten.
Sist ute var forfatter Henning Bergsvåg, som i en kronikk i Bergens Tidende tok til orde for billigere øl på Colonialen. Ikke lenge etter gikk Litteraturhuset ut og sa at de ville senke noen av prisene i kafeen, samt at de arbeidet med å finne en god løsning for salg av drikke til arrangementer. At det er mulig å påvirke driften av Litteraturhuset i oppstartsfasen, er både bra og nødvendig. Den høye temperaturen i innleggene er også noe positivt.
Det må imidlertid være lov å håpe på at debatten snart vinkles over på det som skjer i de andre rommene, ikke bare i kafeen
Etter Bergsvågs innspill tok BT seg bryet med å teste Litteraturhusets ølpriser opp mot andre barer i byen, et lavmål i en lang rekke usakligheter som er blitt skrevet om huset både før og etter åpningen. Det er nærmest fornærmende at mediene går ut fra at det folk er mest opptatt av hva Litteraturhuset angår, er hvor en finner toalettene og hva det koster for en halvliter. Hvor er tilbakemeldingen på selve programmet og møtene? Det burde vært knyttet større forventninger til disse enn til huset som sådan. At de bergenske mediene har unndratt seg det mest vesentlige ved åpningen av et litteraturhus, er intet mindre enn en indikasjon på kulturjournalistikkens kollaps.
Det kan virke som det bak all roping om for høye alkoholpriser ligger en mer grunnleggende uenighet om hva Litteraturhuset skal romme og hvem det skal være for. De to nevnte forfatterne synes å mene at det bør være et mer rendyrket litteraturhus, hvor en utelukkende snakker om litteratur, og omgås mennesker som driver med litteratur. Mange andre mener at Litteraturhuset skal være en plass der folk møtes på tvers av vedtatte skillelinjer, hvor litteraturmennesker møter folk som omgås helt andre ting enn litteratur til vanlig. I media blir denne uenigheten overskygget av banaliteter.
Det er liten tvil om at ledelsen av Litteraturhuset går for den siste strategien, å samle folk fra ulike områder og samfunnslag. Men den har de lyktes med, de ulike arrangementene jeg har besøkt har vært fylt til randen med alt fra krimlesere, studenter og forfattere til arkitekter, advokater og mediefolk. Nå er det på tide å ta debatten om kvaliteten på innholdet. For så lenge det som formidles på huset er interessant, bør noen kroner fra eller til for vinglasset spille mindre rolle.