I trappegangen opp til tredje etasje i Deichmanske bibliotek i Oslo står en byste av en mann med fippskjegg, som ser besluttsomt framfor seg. De færreste som går forbi, vet nok hvem dette er. Men Haakon Nyhuus, som bysten forestiller, var ifølge Arne Kildal, mangeårig sjefsbibliotekar ved Bergen offentlige bibliotek, den største begavelse i norsk folkebibliotekvesens historie. Nyhuus forandret alt, mente Kildal. Fra å innføre åpne hyller, slik at lånerne selv kunne gå rundt og bla i bøkene og velge dem som fristet, til å utforme retningslinjer for de norske folkebibliotekene. Han holdt foredrag, skrev innlegg i avisene og så det i det hele tatt som sin misjon å reformere bibliotekvesenet. Da han døde for 100 år siden i år, bare 47 år gammel, ble det følt som et enormt tap. Ikke bare for bibliotekene, men for hele landets kulturliv, skriver Nils Johan Ringdal i Deichmanske biblioteks historie.
Ung og opposisjonell
Haakon Nyhuus (1866–1913) kom opprinnelig fra Trysil, der faren var bestyrer for et svensk skogselskap og stortingsmann. Begge foreldrene døde tidlig, og han tilbrakte mye av oppveksten hos en onkel i Sverige. Han vendte tilbake til hjemlandet for å ta artium i 1883 og ble student ved universitetet i Kristiania. Der kom han i kontakt med Hans Jæger, lederskikkelsen i den såkalte Kristianiabohemen. Den harde kjernen i bohemkretsen besto av Jæger, kunstnerparet Oda og Christian Krohg, Haakon Nyhuus og et titalls andre unge som var i opposisjon til det rådende, borgerlige samfunnet. Kunstnerne Edvard Munch og Frits Thaulow befant seg i ytterkanten av miljøet, sammen med blant andre Oda Krohgs søster Bokken Lasson, som senere startet revyscenen Chat Noir.
Haakon Nyhuus (1866–1913). Fotograf ukjent.
Uttrykket Kristianiabohemen festet seg ettertrykkelig da Hans Jæger i 1885 utga romanen Fra Kristiania-Bohêmen. Den handlet om lett gjenkjennelige personer i bohemmiljøet. Også Haakon Nyhuus figurerte, under navnet Gaarder eller “lille, tykke Gaarder” som han gjerne ble kalt. Både de erotiske scenene og den inngående beskrivelsen av selvmordet til en ung mann i bohemkretsen gjorde at boka slo ned som en bombe. Boka ble beslaglagt av politiet etter bare noen timer i salg. Hans Jæger ble dømt til 80 dagers fengsel. Den skandaliserte forfatteren ble ifølge Arne Garborg “Kristiania Bys store Monstrum og Spetakel”. Jæger hadde gjort alvor av sitt litterære program, som var inspirert av den franske naturalisten Émile Zola. Et av Kristianiabohemens berømte ni bud var: “Du skal skrive dit eget liv.”
Debuterte sammen med Jæger
Haakon Nyhuus fulgte også et stykke på vei dette budet. I 1888 ga han sammen med Hans Jæger ut novellesamlingen Kristiania-billeder. Nyhuus’ novelle hadde tittelen “Sonja”. Bokken Lasson var modell for den kvinnelige hovedpersonen. Bohemen fra Trysil skal ha vært ulykkelig forelsket i den livlige embetsmannsdatteren fra Homansbyen.
Kristiania-billeder ble stort sett møtt med taushet. Men både Arne Garborg og forfatterkollegaen Hans Aanrud var positive til Nyhuus’ novelle. Lovordene fra disse to gjør at man kan lure på hva Nyhuus kunne ha drevet det til hvis han hadde fortsatt sin forfattergjerning, mener Halvor Fosli, Kristianiabohemens biograf. Nyhuus skal også ha vært opphavsmann til to av tekstene i Hans Jægers Novelletter, som kom året etter.
Det var med ligefrem forfærdelse at jeg saa hvorledes bøgerne haandteredes
Samværet med Jæger var ikke uten dramatikk. På denne tida innledet Hans Jæger et forhold til Oda Krohg. Dette forholdet, med seksuelle skildringer langt forut for sin tid, var gjennomgangstemaet i trilogien Syk kjærlihet som Jæger ga ut i årene 1893–1902. Trilogien ble forbudt i hele Norden. Mens forholdet var på det mest turbulente delte Nyhuus og Jæger hus. En dag var Jæger forsvunnet. Han hadde bestemt seg for å ta livet av seg. Men det ble med planene. I Syk kjærlihet skriver Jæger at han synes synd på Gaarder (Nyhuus), som må bo sammen “me mei gale mann”.
Etter noen år tok Haakon Nyhuus avskjed med bohemmiljøet. Ryktene ville ha det til at slekta i Trysil hentet ham hjem igjen. De ville få ham bort fra det tvilsomme selskapet han hadde havnet i og kanskje pense ham inn på mer nyttige sysler. Nyhuus var en festløve, i den grad at han fikk passet sitt påskrevet i Kristianiabohemens tidsskrift Impressionisten under vignetten “Fyll!”. Han gjorde seg også bemerket som skuespiller i flere av Studentersamfunnets oppsetninger. Særlig ble han husket som ballerina i stykket “Kjærlighedens seier eller Det forheksede pulver.” Mot slutten ramlet kjolen hans helt utilsiktet av, fortelles det i Studentersamfunnets historie. “Som en liden kulerund amorin, skjulende sine yndigheder… triller lille Haakon under den overfyldte sals frenetiske bifald ud mellom kulisserne. Det var nydelig!”
Reiser til Chicago
Det var trolig i året 1890 Haakon Nyhuus gikk om bord på Amerikabåten, med billetten betalt av onkelen. Han endte opp i Chicago hvor han etter hvert fikk seg en assistentjobb ved fagbiblioteket Newberry Library. Han ble lagt merke til av sin sjef, den anerkjente amerikanske bibliotekaren William Frederic Poole, og avanserte raskt. Etter et par år ble han ansatt som leder for katalogavdelingen ved Chicago Public Library. Dette var en tid med en rivende utvikling i det amerikanske bibliotekvesenet. Drøyt tyve år tidligere hadde Melvil Dewey lansert sin banebrytende desimalklassifikasjon. Samme Dewey hadde også opprettet verdens første bibliotekskole i New York. En sterk demokrati- og folkeopplysningsånd gjennomsyret bibliotekene. Disse idealene satte ifølge Arne Kildal varige spor hos Nyhuus.
Chicago Public Library, bildet tatt mellom 1890 og 1901 (foto: Library of Congress)
Syv år senere var han tilbake igjen i Kristiania. Han hadde fått høre at det var planer om å reorganisere Deichman. 31-åringen som vendte hjem var en annen enn den som reiste ut. Han smakte ikke lenger alkohol. Og han hadde giftet seg med Kathinka (“Kinka”) Korsvig fra Kristiansand som han hadde møtt i Chicago. I 1898 ble han sjef for Deichmanske bibliotek.
Moderniserer Deichman
Det var en formidabel oppgave som ventet. Deichman hadde ennå ikke fått sin egen bygning på Hammersborg, og lokalene i Kristian IVs gate var trange og dårlige. Bokmassen var elendig, personalet uøvd og publikum savnet det Nyhuus kalte “bibliotekkultur”. “Det var med ligefrem forfærdelse at jeg saa hvorledes bøgerne haandteredes”, skrev han i sin første årsmelding.
Han forsto at han måtte omforme biblioteket fra grunnen av. Noen forbilder fantes verken i Norge eller Norden. Han kunne heller ikke uten videre overføre alt han hadde lært i USA, fordi budsjettet han fikk tildelt fra Oslo kommune ikke kunne sammenliknes med det de amerikanske bibliotekene hadde å rutte med. 4000 kroner var satt av til bokkjøp til Deichmans sentralbibliotek. De nye filialene som var planlagt på Grønland-Kampen, Grünerløkka, Sagene og Hegdehaugen fikk 2400 kroner hver.
Deichmanske under Nyhuus’ ledelse åpnet i 1900 en egen ungdomsavdeling i Kristian IVs gate. (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)
Noe av det første han gjorde var å lage et nytt utlånsreglement. Biblioteket skulle være åpent for alle, med en nedre aldersgrense på 14 år. Riktignok ble enkelte bøker utstyrt med en stjerne. De kunne bare lånes med spesiell tillatelse fra bibliotekaren. Som Arne Kildal skriver: “Man kan fundere over om Hans Jægers og Haakon Nyhuus’ Novelletter ble forsynt med stjerne!”
Han innførte lesesaler og åpne hyller, som nylig hadde bredt om seg både i USA og England. Dessuten trykte han kataloger over boksamlingen og laget et tidsskriftregister. Det sistnevnte var inspirert av hans gamle sjef William Poole, som hadde utformet det første slike registeret. Og ikke minst tok han i bruk Deweys klassifikasjonssystem. I løpet av tre år var hele bokmassen klassifisert. Boksamlingen ved Deichman ble i Nyhuus’ sjefstid tredoblet, fra 40.000 til 120.000 bind.
Parkbibliotek
Nyhuus mente de nye filialene på langt nær dekket behovet. For å nå enda flere opprettet han utlånsstasjoner rundt om i byen. Han etablerte også såkalte parkbibliotek, hvor bøker ble plassert ut i byens parker og kunne lånes mot en avgift på fem øre per bok. Parkbibliotekene var imidlertid ingen suksess og ble snart lagt ned. Nyhuus skal dessuten ha lekt med tanken om å utstyre sporvognene med bøker.
Han køyrde med strame taumar stødt, anten det var han sjølv eller andre som skulle dra lasset
Han engasjerte seg også i bibliotekstellet ellers i landet. Tilstanden var sørgelig, oppdaget han. Lite penger, tilfeldige bokinnkjøp og ukyndig ledelse var noe av det han bet seg merke i. Den energiske sjefsbibliotekaren lyktes i få kirke- og undervisningsministeren til å nedsette en komité for å utarbeide retningslinjer for folkebibliotekene. Nyhuus ble bedt om å sitte i tremannskomitéen som i 1901 leverte innstillingen Folkebogsamlinger i Norge. Den ble vedtatt av Stortinget året etter og fikk stor betydning, også i de andre nordiske landene. Blant de mange tiltakene var å utarbeide en fortegnelse over bøker som passet for folkebibliotekene og å ansette en bibliotekkyndig person som blant annet skulle stå for opplæring av bibliotekarer og føre tilsyn med samlingene. Denne personen ble Haakon Nyhuus, som skjøttet denne bistillingen ved siden av arbeidet ved Deichman. Slik kom han i én person til å bli forløper for det senere Statens bibliotektilsyn.
“Lag ein pjolter!”
Snart måtte han trekke seg fra stillingen som biblioteksakkyndig for å vie seg til en annen oppgave, redaktørjobben for det som skulle bli hetende Aschehougs konversasjonsleksikon. Det utkom i seks bind i årene 1906–13 og var det første selvstendige, norske oppslagsverket. Barndomsvennen, forfatteren Sven Moren, syntes Nyhuus slet seg helt ut med dette dobbeltarbeidet. Han kunne vel unne seg å slappe av litt innimellom. “Men nei. Han køyrde med strame taumar stødt, anten det var han sjølv eller andre som skulle dra lasset.” Selv om han var blitt avholdsmann, var han like gjestfri. Vennene kom og gikk som før, forteller Moren. “Berre sit, sa han, berre driv på de! Lag ein pjolter! Han lo når vi andre lo – enda han hadde tankane sine i arbeidet.”
Deichmanske bibliotek — dagens hovedbygning som ble innviet i 1933, 20 år etter Nyhuus’ død. Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum, 1936. CC: by-sa)
I årene som kom lanserte Nyhuus flere forslag på bibliotekfeltet. I 1907 tok han til orde for å opprette en norsk bibliotekskole. Denne utdanningen kom ikke i gang før lenge etter hans død, i 1940. Raskere gikk det med idéen om å etablere en interesseorganisasjon for å fremme biblioteksaken. Norsk Bibliotekforening ble stiftet i 1913. Haakon Nyhuus ble enstemmig valgt til første formann.
Men han rakk bare å ha vervet i et par måneder. Første juledag 1913 døde Haakon Nyhuus, etter å ha blitt rammet av sykdommen pernisiøs anemi. Aviser uansett partifarge hyllet ham. Også i USA og Sverige ble han minnet for sin innsats. Sven Moren besøkte ham like før han døde. Da satt han i rullestol på balkongen og det var ikke mye igjen av ham, husket Moren. Men han klaget ikke over noe. “Eg er nøgd med det som livet gav meg. Det var morosamt å vera til.”
Kilder:
Arne Kildal: Haakon Nyhuus. Minneskrift utgitt til hundreårsdagen for hans fødsel. Oslo 1966.
Sven Moren: Møte og minne. Oslo 1971.
Halvor Fosli: Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska. Oslo 1997.
(Red.anm: Artikkelen er oppdatert 22. mars 2013 med to faktapresiseringer, se kommentarfeltet).
Takk for en flott artikkel om en av mine store helter. Jeg synes denne artikkelen oppsummerte et spennende og betydningfullt liv.