Retorikk og medievitenskap

Hvorfor skal man ha forskere, studier og utdanninger i retorikk? Vi har jo allerede medievitenskap. Ja, men retorikk og medievitenskap er ikke det samme.

Iføl­ge Pla­tons Sokra­tes har reto­rikk ikke noe emne og er der­for slett ikke noe fag. Det er en slags aka­de­misk ver­sjon av det tv-show som Jer­ry Sein­feld og Geor­ge Cos­tan­za en gang skap­te. Som Cos­tan­za begeist­ret utbrøt da han fikk ide­en som ingen had­de tenkt på tid­li­ge­re: «It’s a show about not­hing!» Jeg er ikke sik­ker på om Aris­to­te­les vil­le ha for­stått Geor­ge Cos­tan­zas begeist­ring. Ingen­ting hand­ler om ingen­ting. Hel­ler ikke reto­rikk. Aris­to­te­les defi­ne­rer reto­rik­ken som evnen til i enhver sak å se hvil­ke mulig­he­ter vi har til å overtale.

Opp­ga­ven for reto­ris­ke stu­di­er er å under­sø­ke det­te. Det er nem­lig mulig å «stu­de­re årsa­ke­ne til at folk lyk­kes – noen av ruti­ne, and­re ved slum­pe­treff. Og alle vil vel si seg eni­ge i», skri­ver Aris­to­te­les, «at det­te er det et fag har til opp­ga­ve». Ten­ker man over dis­se orde­ne, for­står man hvor vik­tig det reto­ris­ke stu­di­et er. Evnen til både å for­stå kom­mu­ni­ka­sjon og til selv å kom­mu­ni­se­re er sement og stein i opp­byg­nin­gen av men­nes­ke­li­ge sam­funn og relasjoner.

Retorikk på universitetet

Det ser ut til at også poli­ti­ker­ne og utdan­nings­by­rå­kra­ter har for­stått det­te. Da jeg for man­ge år siden begyn­te å arbei­de på Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, var det ikke mye som tydet på at nors­ke skole­ele­ver ble tre­net i å ta ordet og hol­de det. Det kun­ne være en tær­krum­men­de opp­le­vel­se å høre på stu­dent­pre­sen­ta­sjo­ner – ja egent­lig på alle for­mer for pre­sen­ta­sjo­ner fra alle slags men­nes­ker. Men nå er reto­rikk kom­met inn i sko­le­nes lære­pla­ner. Inter­es­sen på uni­ver­si­te­ter og høg­sko­ler har vokst støtt de senes­te 15–20 åre­ne. Og både Oslo og Ber­gen har nå uni­ver­si­tets­ut­dan­nin­ger i retorikk.

Jeg tror at de fles­te stu­den­ter for­la­ter dis­se utdan­nin­ger som mer etis­ke reto­rer og mer moralsk etter­ret­te­li­ge tale­re enn da de begyn­te. Det høres både pom­pøst og naivt ut. Men det er ingen tvil om at reto­rikk­stu­di­et gjør noe med stu­den­te­ne. Det har jeg selv erfart, både som stu­dent på insti­tutt for reto­rikk i Køben­havn og som leder av Reto­rikk­pro­gram­met ved Uni­ver­si­te­tet i Bergen.

Fle­re av stu­den­te­ne begyn­ner med en vag fore­stil­ling om at de blir i stand til å over­be­vi­se alle om alt og all­tid få vil­jen sin. Men de lærer fort at reto­rikk både er en kunst og en viten­skap. Det fin­nes viten­ska­pe­li­ge ret­nings­lin­jer for påvirk­ning. Men det fin­nes enda fle­re unn­tak. Man kan ikke lage opp­skrif­ter for over­ta­lel­se. Enhver situa­sjon, tale og men­nes­ke er unik og må vur­de­res på nytt. Jo mer stu­den­te­ne lærer om reto­rikk, desto mer vet de om seg selv – og om men­nes­kets essens. For den reto­ris­ke evnen til å for­stå og for­mid­le er et vesen­strekk ved oss alle.

Men like­vel: hvor­for reto­rikk, når vi har medie­vi­ten­skap? Hva er egent­lig for­skjel­len? Litt for­enk­let kan man si at mens medie­vi­ten­ska­pen stu­de­rer de ram­me­ne som medie­ne leg­ger for det å over­be­vi­se og utfø­re kom­mu­ni­ka­ti­ve funk­sjo­ner, så stu­de­rer reto­rik­ken hvor­dan men­nes­ker bru­ker medi­er til å over­be­vi­se og utfø­re kom­mu­ni­ka­ti­ve funksjoner.

Noen av for­skjel­le­ne kan bli tyde­li­ge­re gjen­nom Harold Las­swells for­mel for hvor­dan man beskri­ver en kom­mu­ni­ka­sjons­hand­ling: «Hvem sier hva til hvem gjen­nom hvil­ken kanal med hvil­ken effekt?»

Hvem?

I både reto­rik­ken og medie­vi­ten­ska­pen stu­de­rer man alle fem ele­men­ter (avsen­der, bud­skap, mot­ta­ker, kanal, effekt). Men det man ser på, og måten man under­sø­ker det varie­rer. I det førs­te led­det, (avsen­de­ren) er medie­vi­ten­ska­pen især opp­tatt av medie­in­sti­tu­sjo­ne­ne, og deres struk­tur, øko­no­mi, orga­ni­se­ring, kul­tur og arbeids­pro­ses­ser, samt de juri­dis­ke og poli­tis­ke ram­me­ne som regu­le­rer dem. I for­hold til det­te har reto­rik­ken tra­di­sjo­nelt et mer begren­set avsen­der-per­spek­tiv sett i en mer situa­sjo­nell for­stå­el­se. En avsen­der opp­le­ver et «påtren­gen­de pro­blem», noe som ikke er som det bør være, og for­sø­ker å end­re det med kom­mu­ni­ka­sjon. Hvor medie­vi­ten­ska­pens frem­gangs­må­ter i det­te led­det for­trinns­vis har vært sam­funns­vi­ten­ska­pe­li­ge, har reto­rik­kens for­trinns­vis vært huma­nis­tis­ke. Medie­vi­ten­ska­pen har søkt struk­tu­rel­le og insti­tu­sjo­nel­le for­kla­rin­ger, reto­rik­ken har lagt mer vekt på avsen­de­rens bak­grunn, inten­sjo­ner, handle­kraft («agency») samt situa­sjo­nel­le mulig­he­ter og utfordringer.

Hva?

I det and­re led­det («hva») stu­de­rer både medie­fors­ke­re og reto­ri­ke­re ytrin­ge­ne, deres for­mer og gen­re, deres inn­hold, uttrykk og este­tikk, samt de reto­ris­ke gre­pe­ne som for­mer og pre­ger ytrin­ge­ne. Her lig­ger medie­vi­ten­ska­pen og reto­rik­ken nær­mest hver­and­re i objekt og meto­de. Det er teks­te­ne, tale­ne, fil­me­ne, hjem­me­si­den, kom­mu­ni­ka­sjo­nen i seg selv som under­sø­kes. Selv om medie­vi­ten­ska­pen også har tra­di­sjon for kvan­ti­ta­tiv inn­holds­ana­ly­se, domi­ne­rer en huma­nis­tisk, tekst­ana­ly­tisk til­nær­ming i beg­ge fage­ne. Den­ne tra­di­sjo­nen er den ster­kes­te i reto­risk forsk­ning: De nære, kon­kre­te under­sø­kel­ser av bud­ska­pe­ne og deres over­be­vi­sen­de momen­ter: Hva er inn­hol­det og argu­men­te­ne, hvor­dan er teks­ten byg­get opp, utfor­met og for­mu­lert, hva er sti­len og hvor­dan pre­sen­te­res bud­ska­pet. Menin­gen er som regel ikke å for­kla­re effek­ten eller å gi en opp­skrift på reto­risk suk­sess, men hel­le­re å gi en fyl­dig beskri­vel­se av reto­ris­ke situa­sjo­ner og hand­lin­ger, som kan bidra til en bred og variert for­stå­el­se av men­nes­kets reto­ris­ke handlingsrom.

Til hvem?

Hva angår mot­ta­ke­ren, («til hvem»), kan reto­ri­ker­ne etter alt å døm­me skry­te på seg ver­dens førs­te mål­grup­pe-stu­die, utført av Aris­to­te­les som i Reto­rik­ken beskri­ver men­nes­ke­li­ge karak­ter­egen­ska­per ut i fra alders­klas­ser og skjebne­vil­kår. For eksem­pel er de unge lett for­an­der­li­ge og usta­di­ge i sine øns­ker. De er til­lits­ful­le for­di de ennå? ikke er blitt bedratt så ofte, og de er ful­le av håp, for­di de ennå «ikke har lidd så man­ge neder­lag. Der­for er de også let­te å bedra». De eld­re har nes­ten den mot­sat­te karak­ter av ung­dom­men. Deres erfa­ring har gjort dem mis­tro­is­ke og ond­skaps­ful­le og av sam­me grunn ver­ken els­ker eller hater de fullt ut. For­di livet har ydmy­ket dem, er de skep­tis­ke, frykt­som­me og små­li­ge, og begjæ­rer kun det som er nød­ven­dig for å leve.

Mens sli­ke beskri­vel­ser kan gi de fles­te et ube­ha­ge­lig stikk av per­son­lig gjen­kjen­nel­se – og kan­skje en for­kla­ring av parti­til­hø­rig­het – har det vært spar­somt med reto­ris­ke utforsk­nin­ger av pub­li­kum. Med noen få unn­tak er de fles­te reto­ris­ke stu­di­er taler- eller tekst­ori­en­ter­te. Og når reto­ri­ke­re fak­tisk dis­ku­te­rer mot­ta­ker­ne, er de mest opp­tatt av pub­li­kum som en teo­re­tisk eller tekst­lig kon­struk­sjon. De under­sø­ker det uni­ver­sel­le pub­li­kum (C. Perel­man), kom­mu­ni­ka­sjo­nens second per­sona (E. Black), ytrin­gers impli­ser­te eller kon­sti­tu­er­te pub­li­kum (M. Char­land, M. C. McGee), det pub­li­kum som over­ses eller ute­la­tes (P. Wan­der) eller de teo­re­ti­se­rer over til­hø­re­rens kog­ni­ti­ve pro­ses­se­ring av bud­ska­per (W Benoit/M.J. Smythe). Kun i begren­set omfang behand­ler de den fak­tis­ke resep­sjo­nen av reto­rik­ken. I mot­set­ning til det­te har medie­vi­ten­ska­pen lang tra­di­sjon for pub­li­kums- og resep­sjons­forsk­ning med empi­ris­ke til­gan­ger som reto­rikk­forsk­nin­gen dess­ver­re har en sør­ge­lig man­gel på. For bort­sett fra heder­li­ge unn­tak som Kathle­en Hall Jamie­son, er det under­lig nok ikke man­ge reto­ri­ke­re som gjør kva­li­ta­ti­ve inter­vju og fokusgruppeundersøkelser.

Hvilken kanal?

I stu­di­et av Las­swells fjer­de ledd («hvil­ken kanal») er medie­vi­ten­ska­pen på hjem­me­bane. Det er jo nett­opp medie­fors­ker­ne som stu­de­rer medi­er som medi­er. Men også reto­ri­ke­re er opp­tatt av kana­len som medi­um og tek­no­lo­gi; for det gjør en for­skjell om man utøver reto­rikk på en taler­stol, i fjern­sy­net eller online. Hit­lers skrem­men­de, utstu­der­te og emo­sjo­nel­le utbrudd, vir­ker bare kuriø­se og lat­ter­li­ge når vi ser dem på Yout­ube i dag. Siden antik­ken har reto­ri­ke­re spe­ku­lert over hvil­ken betyd­nin­gen for­skjel­lig tek­no­lo­gi har for kom­mu­ni­ka­sjo­nen. Reto­rik­ken selv ble betrak­tet som en tek­no­lo­gi (tech­ne, gr.; ars, lt.), og talen og skrif­ten som kana­ler som påvir­ket reto­rik­ken. Det er ikke noen til­fel­dig­het at man­ge av medi­um-teo­re­ti­ker­ne er inspi­rert av reto­rik­ken. Tenk bare på Harold Inn­is, Mar­shall McLu­han, Wal­ter Ong, Jan Lind­hardt i Dan­mark og Anders Johan­sen i Norge.

Hvilken effekt?

Som fag er reto­rik­ken beryk­tet for å være fana­tisk opp­tatt av det fem­te og sis­te led­det i Las­swells for­mel. Siden Pla­ton har reto­rik­ken blitt angre­pet for å hand­le om effekt. Kan­skje er det ikke så rart, når en av grunn­leg­ger­ne av fagets gjen­komst i mel­lom­krigs­ti­den, Her­bert A. Whichelns, skri­ver at den reto­ris­ke kri­tik­ken har «ett tyde­lig syns­punkt. Den er ikke inter­es­sert i varig­het, hel­ler ikke i skjønn­het. Den er inter­es­sert i virk­ning. Den betrak­ter en tale som en med­de­lel­se til et kon­kret pub­li­kum og opp­fat­ter sin opp­ga­ve som ana­ly­se og verd­set­tel­se av tale­rens måte å brin­ge vide­re sine tan­ker til sine tilhørere.»

Selv om den­ne posi­sjo­nen bidro til å etab­le­re reto­rik­kens gjen­komst, ble den også kri­ti­sert for å være for sne­ver og for­ma­lis­tisk og for å over­se betyd­nin­gen av gen­re, etikk og pub­li­kums inn­fly­tel­se på tale­ren. Med post­mo­der­nis­men fulg­te kri­tik­ken for et for­el­det line­ært syn på kom­mu­ni­ka­sjon, som kan­skje var pas­sen­de for sin tid, men for enkel i for­hold til sam­ti­dens sosial­kon­struk­ti­vis­tis­ke innsikter.

I rea­li­te­ten er det for­svin­nen­de få reto­ris­ke stu­di­er som hand­ler om effekt – i hvert fall i den betyd­nin­gen de fles­te antar. Det er rik­tig at reto­ris­ke ana­ly­ser ofte tar utgangs­punkt i en antatt virk­ning eller suk­sess. Basert på all­men­ne anta­gel­ser om mot­ta­gel­sen og kva­li­te­ten i talen selv går man ut fra at for eksem­pel Mar­tin Luther Kings I Have a Dream var vel­lyk­ket, hvor­et­ter man ana­ly­se­rer reto­rik­ken for å vise hvor­for og hvor­dan den var vel­lyk­ket. Men kun sjel­dent har reto­ri­ke­re for­søkt å under­sø­ke den fak­tis­ke virkningen.

Med den kon­struk­ti­vis­tis­ke og kon­sti­tu­ti­ve ven­din­gen i reto­rik­ken kom det økt opp­merk­som­het på effekt som mer enn frem­kal­lel­se av vur­de­rin­ger, hold­nin­ger og hand­lin­ger i for­hold til bestem­te saker. Reto­rikk ble til et stu­die av hvor­dan språk og kom­mu­ni­ka­sjon kon­ti­nu­er­lig ska­per, gjen­ska­per og trans­for­me­rer vår sosia­le ver­den. Det er en grunn­leg­gen­de reto­risk inn­sikt, men den er vans­ke­lig å etab­le­re empi­risk, og reto­rikk­forsk­nin­gen tar ikke sær­lig ofte i bruk det arse­nal av meto­der som medie­fors­ker­ne og sosial­psy­ko­lo­ger flit­tig benyt­ter. Her er det mye reto­rik­ken kan lære av medie­vi­ten­ska­pen. Først og fremst i for­hold til sam­funns­vi­ten­ska­pe­li­ge meto­der og publikumsstudier.

En filosofisk gjennomtenkning av de mulig overbevisende momenter

Min gam­le pro­fes­sor i reto­rikk fra Køben­havns Uni­ver­si­tet, renes­sanse­men­nes­ket Jør­gen Faf­ner vil­le anta­ge­lig ikke ha likt at jeg flør­ter med de litt har­de­re viten­ska­per. Han kri­ti­ser­te det han kal­te for den tek­no­lo­gis­ke reto­rik­ken, som med røt­ter i sosial­psy­ko­lo­gi­en arbei­der på et empi­risk-natur­vi­ten­ska­pe­lig grunn­lag. Slik ”scien­ti­fic rhe­to­ric”, skri­ver han, er en sann selv­mot­si­gel­se. Dens mål er å fin­ne prin­sip­pe­ne som kan for­ut­si om en gitt kom­mu­ni­ka­sjon vil ha den øns­ke­te effek­ten på en defi­nert mot­ta­ger­grup­pe. Men den befin­ner seg langt fra den huma­nis­tis­ke reto­rik­ken som Faf­ner bekjen­te seg til. For ham var reto­rik­ken en filo­so­fisk gjen­nom­tenk­ning av vel­tal­en­he­tens for­ut­set­nin­ger.

Med det men­te han «de prin­sip­pe­ne vi må føl­ge, hvis våre menin­ger skal tren­ge gjen­nom». Målet for reto­rikk­vi­ten­ska­pen er å gi for­stå­el­se for det grunn­la­get vel­tal­en­he­ten hvi­ler på. For­di den­ne for­stå­el­sen sam­ti­dig er en for­stå­el­se av men­nes­ket som et språk­lig erkjen­nen­de og hand­len­de vesen, blir reto­rik­ken for Faf­ner til en huma­nis­tisk grunn­vi­ten­skap. Som Aris­tot­les skrev: reto­rik­ken hand­ler ikke om å over­be­vi­se, men om å fin­ne de mulig over­be­vi­sen­de momen­ter i enhver sak. Det er noe gans­ke annet.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen