Joshua Oppenheimer ville lage film om frykten overlevende etter et folkemord føler i sitt eget land. I stedet endte han opp med å lage film om overgriperne selv, og deres forhold til det som hadde skjedd.
I 1965 ble Indonesias aller første president, Sukarno, styrtet i et militærkupp ledet av hæren, som i utstrakt grad brukte lokale gangstere og paramilitære grupper som fotsoldater. Et folkemord fulgte. Mellom 500.000 og en million mennesker ble drept i tiden etter kuppet. Hovedmålet for de systematiske utryddelsene var «kommunister» – altså de som var organisert i fagforeninger eller tilhørte den politiske venstresiden. Også etniske kinesere og andre minoriteter ble rammet.
Skryt fra drapsmenn
Joshua Oppenheimer ville lage en film om de som overlevde denne massakren. Han fulgte en gruppe arbeidere, som gjerne ville fagorganisere seg, men ikke turte å gjøre dette på grunn av en lammende frykt knyttet til minnet om hva som skjedde sist gang. De som utførte folkemordet mot deres slektninger var nemlig der ennå, og regjerte fortsatt.
Omtalt film: The Act of Killing: Uncut version.
Vist på nasjonalt dokumentarseminar under Bergen Internasjonale Filmfestival. Filmen har norgespremiere 15. november 2013.
En slik film ble umulig å lage. Hæren fikk nyss om at Oppenheimer var interessert i 1965, og dukket raskt opp på innspillingsstedet for å stanse produksjonen. De overlevende ba så Oppenheimer om å filme naboene. De hadde nemlig i sin tid vært ledere for dødsskvadroner – altså på den andre siden av konflikten. Kanskje kunne de kaste nytt lys over hva som skjedde med slektningene til de overlevende?
Oppenheimer satte i gang med filmingen, og oppdaget raskt at de tidligere overgriperne hadde et svært stolt, nær skrytende forhold til sine fortidige ugjerninger. De hadde seiret i den opprinnelige konflikten, og hadde selv definisjonsmakten. De fleste av dem var av den oppfatning at det de hadde gjort var nødvendig og greit, og de fleste virket ganske stolte av det. De var i alle fall ikke bekymret for å dele disse historiene med sine barn, barnebarn eller besøkende filmskapere.
Anwar Congo demonstrerer sin favorittmetode for henrettelse: en ståltråd. Han sier selv at metoden var inspirert av gangsterfilmer.
Vanskelig å se på
Filmen er strukturert rundt Anwar Congo og hans mange forsøk på å gjenskape forskjellige drap, torturseanser og større massakrer, ved bruk av stadig mer avanserte kulisser, kostymer og filmatiske grep. Det er ikke en lett film å se, og den tilbyr aldri en enkel tilskuerposisjon for den som ser på. Dette skyldes først og fremst at Oppenheimer går så nær massemorderne som han gjør, uten å stille dem til veggs for det de har gjort. Det er kanskje det man forventer av en slik film, men det skjer ikke:
– Det ville vært utrolig lett, nesten lettvint, å gå inn, peke på skyldige, peke på ofre, og forsøke å stille disse overgriperne til veggs, sier Oppenheimer til sitt publikum på Bergen Internasjonale Filmfestival:
– Men hvem ville brydd seg da? Vi har problemer med å få folk til å bry seg om det som skjer i Syria… Jeg ville heller lage en film om moral og menneskelighet – og om hvordan så mye ondskap faktisk utgår fra vår moral og menneskelighet.
Fiksjon og brutal virkelighet
På denne måten følger man Anwars stadige flukt fra sin egen samvittighet. I løpet av filmen kommer hans behov for å bearbeide fortiden stadig mer til syne, først og fremst gjennom et stadig større ønske om å lage større, bedre og mer presise rekonstruksjoner av fortiden for Oppenheimer. Anwar har selv sett mye film, og blander derfor inn elementer fra gangsterfilm, film noir og western inn i sine fortidsfantasier. Dette gir en del surrealistiske utslag, som på sett og vis forsterker grusomhetene som gjenskapes. Seeren vet hele tiden at det som gjenskapes slett ikke er fiksjon, men konkrete minner om konkrete liv som ble tatt.
Rekonstruksjonene blir stadig mer avanserte. Her sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tortur og mishandling.
The Act of Killing fremstiller et samfunn som ikke har tatt et oppgjør med sin blodige fortid. Men det er også et samfunn som glorifiserer den samme fortiden:
– Det var som å komme til Tyskland, bare for å finne ut at nazistene ennå var der, og at de hadde vunnet, sier Oppenheimer.
Et av de tydeligste utslagene av dette i filmen er en scene hvor hovedpersonen og gjengen hans blir intervjuet på statskanalen. I en hyggelig talkshow-situasjon hyller programlederen Anwar for at de klarte å skape en mer effektiv måte å henrette kommunister på, som ikke var unødig brutal. Publikum applauderer ivrig.
Glorifisering av grusomheter
Filmen tilbyr som nevnt tidligere aldri en «oss mot dem»-posisjon. Kanskje er det akkurat dette som gjør denne filmen unik i sin behandling av en uhyre vanskelig materie. Ved å ikke sette opp en barriere mellom seer og overgriper, tvinges en til å reflektere over det menneskelige og moralske aspektet i grusomheter, istedenfor bare å dvele over selve grusomheten i seg selv. Etterhvert trer det en annen dimensjon frem i det groteske skrytet. Kan dette være et slags behov for å pakke de forferdelige hendelsene og handlingene inn i heroiske termer for i det hele tatt å kunne leve med seg selv?