— Når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral

Raftoprisvinner Bahrain Center for Human Rights kjemper ikke bare en kamp mot et udemokratisk regime, men mot en hel verdens ignoranse.

— Jeg tror ikke den ene rev­o­lusjo­nen i Midtøsten førte til den andre, slik som mange men­er. Jeg tror rev­o­lusjonene inspir­erte hverandre. 

Det sier fun­gerende led­er for men­neskerettighet­sor­gan­isas­jo­nen Bahrain Cen­ter for Human Rights (BCHR) om den ara­biske våren. Maryam al-Khawa­ja er 26 år gam­mel og bor for tiden i eksil i Køben­havn. Hun har ledet organ­isas­jo­nen siden faren hennes, men­neskerettighets­fork­jem­peren Abdul­ha­di al-Khawa­ja, ble fengslet og stem­plet som ter­ror­ist i 2012.

Maryam al-Khawaja i sin leilighet i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

Maryam al-Khawa­ja i sin lei­lighet i Køben­havn, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

— Vi job­ber for å beskytte de uni­verselle men­neskerettighetene. Vårt mål er at opprør­erne møter ret­tfer­dighet. Ikke bare opprør­erne i dag, men også opprør­erne og ofrene fra de tidligere rev­o­lusjonene. Vi ønsker et regime som respek­ter­er innbyg­gerne sine, sier Maryam al-Khawa­ja til Vox Publica.

En pris av stor betydning

BCHR ble grunnlagt i 2002 og er en ideell, friv­il­lig organ­isas­jon som arbei­der for å fremme men­neskerettigheter i Bahrain. Den siste tiden har BCHR fått økt inter­nasjon­al anerk­jen­nelse, og til hel­gen blir organ­isas­jo­nen tildelt Rafto­prisen 2013.

— Å få Rafto-prisen utgjør en stor forskjell for oss. Det er med på å sende en beskjed til myn­dighetene om at uansett hvor mye de prøver å kneble oss, blir vi fort­satt anerk­jent inter­nasjon­alt, sier prisvinneren. 

Led­er for priskomi­teen i Raftos­tif­telsen, Mar­tin Paulsen, kan fortelle at komi­teen særlig har lagt vekt på tre ting i val­get av BCHR. 

— For det første har de en grunn­leggende men­neskerettighet­sagen­da som ikke bare gjelder for Bahrains stats­borg­ere, men også for arbei­dsmi­grantene i lan­det. For det andre har de utmer­ket seg ved å argu­mentere for ikke-vold i en situ­asjon med et tilspis­sende poli­tisk opprør og vist hvor­dan man kan kjempe for demokrati og men­neskerettigheter uten å bruke vold. Det tred­je som utmer­ket seg var bruken av sosiale medi­er for å mål­bære sine bud­skap. Måten de fort­set­ter kam­p­en gjen­nom Twit­ter er veldig spen­nende, sier Paulsen.

LES MER OM BAHRAIN OG BCHR: “Den ubeleilige rev­o­lusjo­nen”.

Paulsen fork­lar­er at priskomi­teen i Raftos­tif­telsen lenge har lett etter organ­isas­jon­er som job­ber for uni­verselle men­neskerettigheter i Gulf-statene. 

— Her i Norge er dette land vi vet min­dre om. Lan­dene er strate­gisk vik­tige for USA, og som følge av det har ikke vestlige land hatt samme inter­esse av å snakke om reg­imene, og heller lukket øynene for det som skjer. For oss i Rafto har dette vært ekstra vik­tig å trekke fram, sier Paulsen. 

Kampen mot et voldelig regime

Å være men­neskerettighets­fork­jem­per i Bahrain er ingen lett opp­gave. Maryam al-Khawa­jas far er bare en av 13 oppo­sisjon­sak­tivis­ter som sit­ter fengslet for å ha opp­for­dret på fre­delig vis til poli­tiske reformer.

Hvor­dan klar­er dere å jobbe når dere møter så sterk mot­stand fra regimet?

— Det er veldig vanske­lig. Myn­dighetene gjør alt de kan for å stoppe oss. Men det som er vik­tigst for oss i BCHR er å stå fast ved de uni­verselle men­neskerettighetene. Vi kom­mer aldri til å svare myn­dighetene på samme måte som de behan­dler oss. Det er forskjellen på oss og dem. Vi bruk­er alltid et pro­fesjonelt men­neskerettighetsspråk og forhold­er oss til inter­nasjonale kon­ven­sjon­er. Jeg tror det er det som gjør at vi har suk­sess, sier al-Khawaja.

Opprøret i Bahrain var lenge fre­delig, men siden jan­u­ar 2012 har rev­o­lusjo­nen tatt en mer vold­elig ret­ning. Al-Khawa­ja leg­ger stor vekt på at BCHR er en ikke-vold­elig organ­isas­jon som ikke støt­ter volds­bruken som har eskalert den siste tiden, særlig blant de yng­ste opprør­erne. Men hun kan forstå frustrasjonen.

Bahrain Cen­ter for Human Rights (BCHR)

  • Ideell men­neskerettighets-organ­isas­jon
  • Oppret­tet i 2002 av Nabeel Rajab og Abdul­ha­di al-Khawaja
  • Pres­i­dent: Nabeel Rajab
  • Fun­gerende led­er: Maryam al-Khawaja
  • Doku­menter­er og rap­porter­er om menneskerettighetsbrudd
  • Twit­ter: @bahrainrights

— Disse ung­dommene så at det ikke var noe inter­nasjon­al støtte å få, selv om de demon­str­erte på en fre­delig måte. Sam­tidig så de at Libya fikk bred mil­itær støtte fra resten av ver­den. Det sendte en farlig beskjed til de unge opprør­erne i Bahrain: «Hvis dere bruk­er våpen, kom­mer vi til å støtte dere». Men i Bahrain har ikke folk til­gang til våpen, så disse unge men­neskene tok i bruk det de kunne finne for å beskytte seg selv – stein­er, sier al-Khawaja. 

— Vi tror ikke på vold under noen oms­tendigheter. Men du skal ikke skylde på offer­et. Det er en vesentlig forskjell på poli­ti- og mil­itærstyrk­er som bær­er våpen og skud­dsikre vester, og unge gut­ter som kaster stein, sier hun. 

Twitter som verktøy

BCHRs vik­tig­ste opp­gave er å doku­mentere alle men­neskret­tighets­brud­dene som foregår i Bahrain på daglig basis. Organ­isas­jo­nen har medar­bei­dere til stede i Bahrain som job­ber med å doku­mentere forhold­ene. Al-Khawa­ja og de andre medlemmene som er basert i utlandet mot­tar doku­men­tasjo­nen og har som opp­gave å videre­formi­dle den til resten av ver­denssam­fun­net. Et vik­tig virkemid­del har blitt sosiale medi­er, og særlig Twitter.

— Sosiale medi­er har blitt et avgjørende verk­tøy for oss. De i BCHR som er i Bahrain kan av sikker­hets­grun­ner ikke bruke sosiale medi­er like mye, men for oss uten­lands er det en måte å fortelle ver­den om hva som skjer i Bahrain. 

I Bahrain er en høy pros­en­tandel av befolknin­gen på inter­nett, så Twit­ter og Face­book har også blitt en mobilis­er­ingsplat­tform for opprør­erne og et sted å snakke om det som foregår, forteller al-Khawaja.

— Bahrainske myn­digheter så tabben Mubarak gjorde i Egypt da han stengte inter­net­tet, så det har de ikke turt å gjøre. Men de tar i bruk andre måter som å gjøre inter­net­tforbindelsen dårligere, og for noen, for eksem­pel poli­tiske aktivis­ter, går de så langt som å skru av hele net­tet, sier al-Khawaja.

Ønsker internasjonal oppmerksomhet

Mar­tin Paulsen forteller at priskomi­teen i Rafto ønsker at BCHR skal kunne vise hvor­dan men­neskerettighet­sar­beid kan og bør gjøres. Ikke minst for å sette situ­asjo­nen i Bahrain og de andre lan­dene i Per­si­abuk­ta (Gulfen) høyere på agen­daen i Norge og resten av verden. 

Martin Paulsen leder komiteen som deler ut Raftoprisen. (foto:  Joar E.M. Klette/Frø film & media)

Mar­tin Paulsen led­er komi­teen som del­er ut Rafto­prisen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film & media)

— Det vik­tig­ste vi kan opp­nå er å gi BCHR større inn­fly­telse i Bahrain. De kan fun­gere som et for­bilde for andre men­neskerettighet­sor­gan­isas­jon­er ver­den over. Vi vil gi dem et enda større inter­nasjon­alt kon­tak­t­nett slik at de kan fort­sette det arbei­det de gjør, sier Paulsen. 

Rafto­prisen

  • Raftos­tif­telsen ble oppret­tet i 1986
  • Prisen deles ut hvert år
  • Gis til inter­nasjonale freds- og menneskerettighets-forkjempere
  • Liste over tidligere vinnere

En av al-Khawa­jas fane­sak­er er å skape større inter­nasjon­al opp­merk­somhet om det som foregår i Bahrain. Hun men­er ver­denssam­fun­net ikke gjør det det kan for å støtte opp om men­neskerettighetene i Bahrain, heller tvert imot.

— Fak­tum er at myn­dighetene i Bahrain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Vesten. Det finnes to typer men­neskerettighets­brudd: de men­neskene som fak­tisk bry­ter men­neskerettighetene, og de men­neskene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regimet i Bahrain er de som bry­ter, men vestlige land er med på å gjøre det mulig, sier hun. 

— Regimet får hjelp fra Vesten

Al-Khawa­ja trekker fram et eksem­pel som omhan­dler en økonomisk avtale mel­lom Sør-Korea og Bahrain. Avtal­en innebær­er at Sør-Korea sel­ger mer enn en mil­lion tåre­gassgranater til Bahrain som aktivt tas i bruk av regimet for å stoppe opprørerne.

— Det er ikke bare aktivis­tene som rammes av tåre­gas­san­grep. Alle i Bahrain er like utsatt. Regimet lekker gassen inn i van­lige folks hjem, i noen til­feller har det ført til forgift­ning og død, forteller hun. 

Al-Khawa­ja synes det er skan­daløst at vestlige land kan fort­sette å gjøre avtaler med under­trykkende regimer som det bahrainske, uten å kreve demokrati og ret­tigheter for innbyggerne.

— Det vit­ner om en sterk dobbelt­moral. Og når det kom­mer til men­neskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral. 

«Storebror» Saudi-Arabia

Det er ikke bare Vesten som set­ter en stop­per for et mer demokratisk og ret­tfer­dig regime i Bahrain. Al-Khawa­ja men­er mye av prob­lemet lig­ger i nabolan­det Saudi-Arabia.

Maryam al-Khawaja i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

Maryam al-Khawa­ja i Køben­havn, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

— Sau­di-Ara­bia er mak­ten som led­er kon­trarev­o­lusjo­nen i Midtøsten generelt. Enten de gjør det gjen­nom mil­itær­makt i Bahrain eller ved å støtte ekstreme mil­itære grup­per i Syr­ia. De har alltid en rolle i spillet, og det er alltid en neg­a­tiv rolle. Saud­iske myn­digheter er red­de for at deres egne innbyg­gere vil kreve det samme som men­neskene i Bahrain – fri­het, men­neskerettigheter, verdighet og ret­tfer­dighet, sier al-Khawaja. 

Per dags dato ser situ­asjo­nen i Bahrain ut til å forverre seg. Men al-Khawa­ja er ikke så sikker på om det nød­vendigvis er et dårlig tegn. 

— Så galt som det høres ut, så kan det være et pos­i­tivt tegn. Når regimet blir så vold­elig og bruk­er så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myn­dighetene er skremt. Hvis de ikke trodde at det som skjer på gatene fak­tisk har en effekt, hadde de ikke hatt behov for å svare på den måten, sier al-Khawaja. 

— Hvilken rett har jeg til å gi opp?

Hva inspir­erer deg til å fort­sette når situ­asjo­nen ser så håpløs ut?

— Jeg tenker på men­neskene som kon­fron­teres med våpen hver eneste dag, folk som hver dag drar tilbake på gat­en selv om de vet at dette kan bli deres siste dag på denne jor­da. Hvis de er modi­ge nok til å gjøre dette, til å stå opp mot under­trykkelsen hver dag – hvilken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ans­var å gjøre det jeg kan for å hjelpe dem, svar­er 26-åringen. 

Mar­tin Paulsen håper Rafto­prisen 2013 kan være med på å skape et større inter­nasjon­alt trykk og at Norge kan bli mye tydeligere når det kom­mer til situ­asjo­nen i Bahrain og de andre lan­dene i Persiabukta.

— Når det blir spørsmål om pri­or­i­teringer, svik­ter norske myn­digheter av og til. Da klar­er de ikke å holde men­neskerettighets­fa­nen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, men­er han. 

Al-Khawa­ja er helt enig med komiteled­eren. Hun ser to mulige utveier for situ­asjo­nen i Bahrain i dag.

— Hvis det kom­mer en inter­nasjon­al reak­sjon som hold­er regimet i Bahrain ans­varlig for det det gjør, så ser jeg en pos­i­tiv framtid for lan­det mitt. Hvis det i stedet fort­set­ter slik det er i dag, hvor det er ingen inter­nasjon­al respons, regimet får gjøre det det vil og kom­mer unna med det, hvor resten av ver­den fort­set­ter å gjøre «busi­ness» som van­lig med Bahrain som om ingent­ing skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.

TEMA

S

osiale
medier

67 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen