Revolusjonstidens konstitusjoner bygde på naturrettsfunderte menneskerettighetsprinsipper, og idealet om at alle mennesker anses som født frie og likeverdige. Men nesten overalt argumenterte de politiske aktive for at alle mennesker likevel ikke var like i rettigheter, og ikke hadde lik adgang til den politiske offentligheten. Stemmeretten måtte avgrenses til de aktive borgerne, mens de passive skulle forbli passive.
Slik var det også på Eidsvoll i 1814. Det ble store diskusjoner om hvordan stemmeretten skulle avgrenses.
En særegen grunnlov
Det første grunnlovsforslaget Konstitusjonskomiteen på Eidsvoll la fram for Riksforsamlingen beskrev en langt bredere stemmerett en den som senere ble vedtatt. I det første forslaget ble bare gruppene som var unntatt stemmeretten listet opp. Det gjaldt stort sett personer som ikke hadde eiendom, men Riksforsamlingen mente imidlertid at dette gikk for vidt. Det ble hevdet at forslaget ville gi alt for mange stemmeberettigede, blant annet ville kårmenn og voksne bondesønner få stemmerett.
Om artikkelen
Dette er en redigert versjon av forfatterens innlegg på Norsk offentlighets historie sitt 1800-talls-seminar, 20. oktober 2014.
Etter diskusjon ble forslaget sendt tilbake, og det nye forslaget som kom neste dag listet ikke lenger opp unntakene, men de positive vilkårene for å oppnå stemmerett. Kravene var at en måtte ha eller ha hatt et embete, rå over et gardsbruk, ha eiendom i byen, eller formelt brev på å kunne drive borgerlig næring. Det viktigste stemmerettskriteriet ble med dette kravet om eiendom, som ellers var vanlig i samtidens konstitusjoner. Men Riksforsamlingens første kriterium var å være eller å ha vært embetsmann, som derimot ikke var et vanlig krav i tiden.
Sorenskriver Christian Magnus Falsen (1782–1830) utarbeidet sammen med Johan Adler utkastet til Grunnloven som ble vedtatt 1814. Ettertiden har gitt han hedersnavnet Grunnlovens Far.
Det er videre et særpreg for den norske grunnloven at alle gårdbrukere fikk stemmerett. Slik sett fikk de norske stemmerettsreglene en bredde som få andre. Det er likevel innsnevrende for bøndenes stemmerett når bare den regjerende husbonden fikk rett til å stemme, men ingen andre på gårdsbruket, heller ikke den tidligere bonden som hadde tatt kår. Dette står i en motsetning til regelen om at tidligere embetsmenn beholdt stemmeretten også etter at de var sluttet i embetet.
Riksforsamlingen drøftet ikke eksplisitt spørsmål om stemmerett til embetsmenn i forbindelse med stemmerettsparagrafen, men spørsmålet hadde vært reist tidligere. I det mest brukte av de innsendte grunnlovsforslagene, det adler-falsenske forslaget, var det foreslått at embetsmenn i kjøpstedene bare skulle ha stemmerett dersom de tjente over en bestemt sum. Det vil si at det ble satt et sensuskrav om en viss inntekt. Fra bønder i Gudbrandsdalen ble det foreslått at embetsmannen måtte ha jordegods av en viss størrelse om han skulle få stemmerett, altså et eiendomskrav. Andre igjen hevdet at ingen embetsmann kunne ha stemmerett fordi han sto i statens tjeneste og dermed var bundet. Altså et uavhengighetskrav.
Skulle embetsmenn være valgbare?
Flere tok for seg spørsmål om valgbarhet. Dette ble også på noen måter diskutert i Riksforsamlingen. På ett punkt gjorde Riksforsamlingen avgrensing i embetsmennenes valgbarhet. Embetsmenn som var medlem av Statsrådet eller ansatt ved Statsrådets kontorer eller ved hoffet, skulle ikke kunne velges til Stortinget.
Det er et særpreg for den norske grunnloven at alle gårdbrukere fikk stemmerett
Begrunnelsen for dette var at disse embetsmennene var del av den utøvende makten og i følge maktfordelingsprinsippet ikke samtidig kunne være del av den lovgivende makten. Men der gikk også grensen for å sette sperrer for embetsmennenes valgbarhet. Riksforsamlingen stemte ned et videre forslag om at ingen embetsmann som kongen kunne avsette uten dom kunne være valgbar til Stortinget. Argumentet fra forsamlingen var behovet for kunnskap: Embetsmennene ble holdt for å være nødvendige som representanter i kraft av sitt intellekt. På denne måten kom den norske grunnloven til å gå en annen vei enn flere andre konstitusjoner i samtiden, der personsammenblanding mellom utøvende og lovgivende makt ikke var tillatt.
Konstitusjonskomiteen hadde på sin side ikke eksplisitt tatt stilling til spørsmål om embetsmennenes valgbarhet. Men komiteen foreslo at det skulle legges begrensninger på antallet embetsmenn som kunne velges, slik at bare halvdelen av representantene fra et valgdistrikt kunne være embetsmenn. Dette ble imidlertid avvist av Riksforsamlingen, der det ble hevdet at Stortinget i sin virksomhet ville ha behov for embetsmennenes kunnskaper, og dessuten at en slik avgrensing ville gi bøndene for stor makt. Her ser vi igjen kunnskapskriteriet i bruk, samtidig som det argumenteres langs en annen linje: behovet for å sette bremser for bøndene.
Bondefrykten
Anders Eriksson Lysgaard 1756–1827), bonde og lensmann, giftet seg til storgården Svennes i Biri og ble en av de rikeste i bygda, bl.a. gjennom tømmerhandel. På Eidsvoll talte han for stemmerett for kårfolk og for å begrense byenes makt og innflytelse, bl.a. ved at det til Stortinget skulle velges to representanter fra bygdene for hver byrepresentant (den såkalte bondeparagrafen).
Noe kan altså tyde på at den begrensede avgrensingen av embetsmennenes valgbarhet ikke bare skjedde for å sikre dyktige personer til Stortinget, men også hadde bakgrunn i frykt for en sterk representasjon av uskolerte bønder. Slik bondefrykt kunne være understøttet av konkrete tildragelser, som da bøndene på Sør-Vestlandet hadde vist evne til strategisk handling ved valgene til Riksforsamlingen, og sendt nesten bare bønder til Eidsvoll. I dette lyset kan vi også se den såkalte bondeparagrafen, regelen om at to tredjedeler av representantene skulle komme fra landdistriktene. Rett nok skulle paragrafen hindre at bøndene ble for sterkt underrepresentert på Stortinget, men den ville samtidig medføre at bøndene aldri kunne komme i flertall. Men som kjent tok bøndene grep noen år etter og brukte sin innsikt og sitt organisasjonstalent til å feie inn på Stortinget fra 1833. Det året ble det for første gang valgt flere bønder enn embetsmenn til Stortinget. Det ble hetende Bondestortinget.
Bare de som ble regnet som uavhengige skulle kunne få stemmerett
Embetsmennenes politiske rettigheter i Grunnloven ble altså rausere definert enn bøndenes rettigheter. Denne rausheten blir enda mer påfallende om vi ser den opp mot en annen gruppe som fikk langt sterkere avgrensinger i de politiske rettighetene enn både embetsmenn og bønder, nemlig kvinner. Den viktigste bakgrunnen for dette ligger i kravet om uavhengighet. Begrepet uavhengige velgere er en gjenganger i historisk og juridisk litteratur om stemmerettsreglene. Bare de som ble regnet som uavhengige skulle kunne få stemmerett. Men begrepet kan etter mitt syn fungere mer tåkeleggende enn opplysende. Dette kan eksempelvis underbygges ved å sette de to gruppene opp mot hverandre: embetsmenn og kvinner.Det er gjerne pekt på at når folkerike grupper satt utenfor stemmeretten i 1814, var det fordi de ikke hadde eiendom, og var i andres brød. Dermed ble de holdt for ikke å være selvstendige nok. Det var frykten for at herrens synspunkt ville utøve utålelig påvirkning på tjeneren. Hvordan stemmer dette overfor kvinner? Og hva med embetsmenn?
Kvinnen og uavhengighetskriteriet
Kvinner var vel avhengige – eller? Nå henger uavhengighet tett sammen med personlig myndighet. Du må være myndig for å kunne få stemme. Og kvinner ble vel ikke formelt myndige før i andre del av 1800-tallet, og i praksis mye seinere for de fleste?
Anna Vogt Krefting (1683–1766), datter av en kjøpmann, sagbrukseier og reder i Christiania, giftet seg til Bærum jernverk. Etter at mannen døde i 1712, drev hun verket, en av landets største arbeidsplasser, i 54 år. Fra 1719 hadde hun også privilegium på Dikemark jernverk, som datteren overtok og drev alene fram til 1778. Verken Anna Krefting eller datteren ville ha fått stemmerett om de hadde levd til 1814.
Dette stemmer ikke helt. Det har vært en bølgebevegelse i utviklingen av kvinners myndighet gjennom tidene. I mellomalderen hadde norske kvinner langt på vei blitt regnet som myndige, og de sto sterkere enn i mange andre land. Men fra Kristian 4.s tid, i 1604, ble norske kvinner satt på linje med danske, blant annet slik at de ble satt under vergemål og ikke lenger fikk rå over egen arv. Under eneveldet fra 1660 falt også det tidligere kravet om kvinnens samtykke vekk ved salg av jord hun hadde tatt med inn i boet. Men enkene sto likevel fremdeles friere. De overtok så godt som hele råderetten etter ektemannen. I praksis viste det seg at mange andre kvinner også stod friere. Det fins en rekke eksempler på at rettsapparatet godtok at kvinner inngikk kontrakter og var økonomisk aktive på mange områder, enten de var enker eller ikke. Det er også vist at kvinner kunne være aktive i domstolene. De kunne reise sak og føre saka selv, de kunne fylle ulike roller som tiltalt og dømt, men også som vitne og som fullmektig for andre – til og med for menn.
Innen familien var likevel kvinnen normalt underordnet mannen. Kjernefamilien av to økonomisk selvstendige og likestilte individer hørte en fjern framtid til. Individ-tenkningen var på frammarsj, men likevel bare i sin vorden. Det var husholdet, verken kjernefamilien eller enkeltindividet, som var den grunnleggende enheten i datidens samfunn, og i offentlig sammenheng var husholdet ansvarlig for å svare skatt, holde den utskrevne soldaten og møte på tinget for å høre kunngjøringer og delta i domstolsvirksomheten der. Det var husholdsoverhodetsom formelt hadde makten i husholdet og var ansvarlig for at de offentlige pliktene ble oppfylt. Husholdsoverhodet var normalt en mann. Men dersom mannen falt fra, rykket kona opp. Hun var nr. 2 i husholdshierarkiet. I hvilken grad kunne det da skje at kona ble formelt husholdsoverhode?
Det var husholdet, verken kjernefamilien eller enkeltindividet, som var den grunnleggende enheten i datidens samfunn
Etter folketellinga fra 1801 var det 12 573 kvinnelige husholdsoverhoder i Norge. Om vi regner de kvinnene som sikrest oppfylte stemmerettskvalifikasjonene slik grunnlova skulle sette dem, får vi minst 5 000 personer. Tallet er større enn innbyggertallet i Kristiansand (4 848), den sjette største byen i landet på denne tiden. De var etter tidens mål ikkeavhengige, de var ikke ansatt og/eller tjente sitt brød hos andre, men skulle selv sørge for offentlige plikter og hevde retter som ansvarlige ledere av husholdet. Likevel skulle de ikke få stemmerett i 1814.
Hva så med embetsmenn? De var ansatt, tjente sitt brød hos andre, og hadde en stilling der de kunne påvirkes av en herre. Etter slike mål var de dermed avhengige. Var det like selvsagt at avhengige embetsmenn skulle få stemmerett som at uavhengige kvinner ikke skulle få det, etter tankegangen da Grunnlova ble til? Noe tyder på at det ikke var like selvsagt, i alle fall ikke for alle.
I ett av grunnlovsforslagene fra våren 1814 er nettopp kvinner og embetsmenn kommentert spesielt. Den danske greven Frederik Adolph Holstein-Holsteinborg tok i sitt forslag utgangspunkt i at «den Ret til at vælge, være forenet med den helligste og tydeligste af alle Menneskerettigheder: Ejendomsretten». Bare når en har fast eiendom kan stemmegivningen være fri for tvang og sikret mot angrep og tvist. Han setter ingen krav til størrelsen på eiendommen: «Lad Eiendommen være stor eller liden, ligemeget, det knytter hvers Interesse til Statens Velferd». Så spør han retorisk: «Men Fruentimmer?», og gir sjøl svaret: «Betroer Staten dem en urørlig Eiendom – hvorfor skulde de da mindre være interesserede for Statens gode Forvaltning?». Holstein-Holsteinborg vraker med andre ord kjønn som stemmerettskriterium. Han setter fast eiendom — uavhengig av kjønn — som det fremste kriteriet for å kunne ha syn for statens beste og dermed for å kunne få stemmerett. Motsatt skulle da eiendomsløse ikke være stemmerettskvalifiserte. Heller ikke om de var embetsmenn.
Men var embetsmennene uavhengige?
Holstein-Holsteinborg er uttrykkelig når det gjelder krav til den som skulle velges: «Kunde Taknemmelighed opveie imod Følelsen for Borgerpligten, saa burde overalt ingen Embedsmand Vælges, som har et Embede af Regentens Gunst». Embetsmannen er i tjeneste hos andre og dermed avhengig.
Enda klarere om embetsmannens avhengighet er grunnlovsforslaget til kjøpmann Wincents Sebbelow:
«Ingen skal have stemme paa Riksdagen eller i nogen Sag, som vedkommer hele Staten uden de Borgere og Undersaattere, som ere over 25 Aar, og som have faste Eiendomme, hvoraf svares aarlige Skatter og Afgifter; men aldeles ikke de som staae i Statens Sold, thi de ere ikke uafhængige og frie».
Her hjelper det ikke om embetsmannen har eiendom. Er de i statens brød, er de avhengige og ufrie.
Tanker om at kvinner kunne være uavhengige og burde ha stemmerett om de hadde fast eiendom, og at embetsmenn var avhengige og ikke burde ha stemme i det hele tatt, var med andre ord framsatt i dokumenter som ble lagt fram for Riksforsamlinga. Argumentene var kjent. Rent logisk kunne da tolkningen av avhengighetskravet ha ført til at ingen embetsmann fikk stemmerett, mens mange kvinner fikk det. Men politikk er ikke alltid bare logisk.
Embetsmennene var sterkt overrepresenterte i viktige organer våren 1814.
Når det kan slås fast at embetsmenn utgjorde den rausest definerte stemmerettsgruppa i 1814 og at dette skjedde trass i Riksforsamlingens kjennskap til argumenter om avhengighet og ufrie tjenere for staten, er grunnen selvsagt at prinsipper ofte må vike for makten. Embetsmennene var sterkt overrepresenterte i viktige organer våren 1814. De var i flertall på stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar, og i Riksforsamlinga hadde de absolutt flertall med 57 av 112 representanter. I konstitusjonskomitéen var tretten av de femten medlemmene embetsmenn. Etter mitt syn var det da embetsmennene som sørget både for egne politiske rettigheter, for at bøndenes retter ble avgrenset og for at kvinner ikke fikk noen politiske rettigheter i det hele tatt.
Digital utgave av den originale 17. mai-grunnloven fra 1814. Klikk på bildet for å se hele dokumentet i PDF-versjon.