Stemmeretten og kravet om uavhengighet

Embetsmennene utgjorde den rausest definerte stemmerettsgruppa i 1814-grunnloven, mens ingen kvinner fikk stemmerett. Hvordan ble det argumentert for dette – om det i det hele tatt ble diskutert?

Revo­lu­sjons­ti­dens kon­sti­tu­sjo­ner byg­de på natur­retts­fun­der­te men­neske­ret­tig­hets­prin­sip­per, og idea­let om at alle men­nes­ker anses som født frie og like­ver­di­ge. Men nes­ten over­alt argu­men­ter­te de poli­tis­ke akti­ve for at alle men­nes­ker like­vel ikke var like i ret­tig­he­ter, og ikke had­de lik adgang til den poli­tis­ke offent­lig­he­ten. Stem­me­ret­ten måt­te avgren­ses til de akti­ve bor­ger­ne, mens de pas­si­ve skul­le for­bli pas­si­ve. Slik var det også på Eids­voll i 1814. Det ble sto­re dis­ku­sjo­ner om hvor­dan stem­me­ret­ten skul­le avgren­ses.

En særegen grunnlov

Om artik­ke­len
Det­te er en redi­gert ver­sjon av for­fat­te­rens inn­legg på Norsk offent­lig­hets his­to­rie sitt 1800-talls-semi­nar, 20. okto­ber 2014.

Det førs­te grunn­lovs­for­sla­get Kon­sti­tu­sjons­ko­mi­te­en på Eids­voll la fram for Riks­for­sam­lin­gen beskrev en langt bre­de­re stem­me­rett en den som sene­re ble ved­tatt. I det førs­te for­sla­get ble bare grup­pe­ne som var unn­tatt stem­me­ret­ten lis­tet opp. Det gjaldt stort sett per­soner som ikke had­de eien­dom, men Riks­for­sam­lin­gen men­te imid­ler­tid at det­te gikk for vidt. Det ble hev­det at for­sla­get vil­le gi alt for man­ge stem­me­be­ret­ti­ge­de, blant annet vil­le kår­menn og voks­ne bonde­søn­ner få stem­me­rett. Etter dis­ku­sjon ble for­sla­get sendt til­ba­ke, og det nye for­sla­get som kom nes­te dag lis­tet ikke len­ger opp unn­ta­ke­ne, men de posi­ti­ve vil­kå­re­ne for å opp­nå stem­me­rett. Kra­ve­ne var at en måt­te ha eller ha hatt et embe­te, rå over et gards­bruk, ha eien­dom i byen, eller for­melt brev på å kun­ne dri­ve bor­ger­lig næring. Det vik­tigs­te stem­me­retts­kri­te­ri­et ble med det­te kra­vet om eien­dom, som ellers var van­lig i sam­ti­dens kon­sti­tu­sjo­ner. Men Riks­for­sam­lin­gens førs­te kri­te­ri­um var å være eller å ha vært embets­mann, som der­imot ikke var et van­lig krav i tiden.

Sorenskriver Christian Magnus Falsen (1782–1830) utarbeidet sammen med Johan Adler utkastet til Grunnloven som ble vedtatt 1814. Ettertiden har gitt han hedersnavnet Grunnlovens Far.

Soren­skri­ver Chris­ti­an Mag­nus Fal­sen (1782–1830) utar­bei­det sam­men med Johan Adler utkas­tet til Grunn­lo­ven som ble ved­tatt 1814. Etter­ti­den har gitt han hedersnav­net Grunn­lo­vens Far.

Det er vide­re et sær­preg for den nors­ke grunn­lo­ven at alle gård­bru­ke­re fikk stem­me­rett. Slik sett fikk de nors­ke stem­me­retts­reg­le­ne en bred­de som få and­re. Det er like­vel inn­snev­ren­de for bøn­de­nes stem­me­rett når bare den regje­ren­de hus­bon­den fikk rett til å stem­me, men ingen and­re på gårds­bru­ket, hel­ler ikke den tid­li­ge­re bon­den som had­de tatt kår. Det­te står i en mot­set­ning til rege­len om at tid­li­ge­re embets­menn beholdt stem­me­ret­ten også etter at de var slut­tet i embe­tet.

Riks­for­sam­lin­gen drøf­tet ikke eks­pli­sitt spørs­mål om stem­me­rett til embets­menn i for­bin­del­se med stem­me­retts­pa­ra­gra­fen, men spørs­må­let had­de vært reist tid­li­ge­re. I det mest bruk­te av de inn­send­te grunn­lovs­for­sla­ge­ne, det adler-fal­sens­ke for­sla­get, var det fore­slått at embets­menn i kjøpste­de­ne bare skul­le ha stem­me­rett der­som de tjen­te over en bestemt sum. Det vil si at det ble satt et sen­su­s­krav om en viss inn­tekt. Fra bøn­der i Gud­brands­da­len ble det fore­slått at embets­man­nen måt­te ha jorde­gods av en viss stør­rel­se om han skul­le få stem­me­rett, alt­så et eien­doms­krav. And­re igjen hev­det at ingen embets­mann kun­ne ha stem­me­rett for­di han sto i sta­tens tje­nes­te og der­med var bun­det. Alt­så et uav­hen­gig­hets­krav.

Skulle embetsmenn være valgbare?

Fle­re tok for seg spørs­mål om valg­bar­het. Det­te ble også på noen måter dis­ku­tert i Riks­for­sam­lin­gen. På ett punkt gjor­de Riks­for­sam­lin­gen avgren­sing i embets­men­ne­nes valg­bar­het. Embets­menn som var med­lem av Stats­rå­det eller ansatt ved Stats­rå­dets kon­to­rer eller ved hoff­et, skul­le ikke kun­ne vel­ges til Stor­tin­get.

Det er et sær­preg for den nors­ke grunn­lo­ven at alle gård­bru­ke­re fikk stem­me­rett

Begrun­nel­sen for det­te var at dis­se embets­men­ne­ne var del av den utøven­de mak­ten og i føl­ge makt­for­de­lings­prin­sip­pet ikke sam­ti­dig kun­ne være del av den lov­gi­ven­de mak­ten. Men der gikk også gren­sen for å set­te sper­rer for embets­men­ne­nes valg­bar­het. Riks­for­sam­lin­gen stem­te ned et vide­re for­slag om at ingen embets­mann som kon­gen kun­ne avset­te uten dom kun­ne være valg­bar til Stor­tin­get. Argu­men­tet fra for­sam­lin­gen var beho­vet for kunn­skap: Embets­men­ne­ne ble holdt for å være nød­ven­di­ge som repre­sen­tan­ter i kraft av sitt intel­lekt. På den­ne måten kom den nors­ke grunn­lo­ven til å gå en annen vei enn fle­re and­re kon­sti­tu­sjo­ner i sam­ti­den, der per­son­sam­men­blan­ding mel­lom utøven­de og lov­gi­ven­de makt ikke var til­latt.

Kon­sti­tu­sjons­ko­mi­te­en had­de på sin side ikke eks­pli­sitt tatt stil­ling til spørs­mål om embets­men­ne­nes valg­bar­het. Men komi­te­en fore­slo at det skul­le leg­ges begrens­nin­ger på antal­let embets­menn som kun­ne vel­ges, slik at bare halv­de­len av repre­sen­tan­te­ne fra et valg­dis­trikt kun­ne være embets­menn. Det­te ble imid­ler­tid avvist av Riks­for­sam­lin­gen, der det ble hev­det at Stor­tin­get i sin virk­som­het vil­le ha behov for embets­men­ne­nes kunn­ska­per, og dess­uten at en slik avgren­sing vil­le gi bøn­de­ne for stor makt. Her ser vi igjen kunn­skaps­kri­te­ri­et i bruk, sam­ti­dig som det argu­men­te­res langs en annen lin­je: beho­vet for å set­te brem­ser for bøn­de­ne.

Bondefrykten

Anders Eriksson Lysgaard 1756-1827), bonde og lensmann, giftet seg til storgården Svennes i Biri og ble en av de rikeste i bygda, bl.a. gjennom tømmerhandel. På Eidsvoll talte han for stemmerett for kårfolk og for å begrense byenes makt og innflytelse, bl.a. ved at det til Stortinget skulle velges to representanter fra bygdene for hver byrepresentant (den såkalte bondeparagrafen).   Posthumt portrett malt av Ragna Hennig-Larsen omkring 1900-1910, basert på en samtidig silhuett av Lysgaard.

Anders Eriks­son Lys­gaard 1756–1827), bon­de og lens­mann, gif­tet seg til stor­går­den Sven­nes i Biri og ble en av de rikes­te i byg­da, bl.a. gjen­nom tøm­mer­han­del. På Eids­voll tal­te han for stem­me­rett for kår­folk og for å begren­se byenes makt og inn­fly­tel­se, bl.a. ved at det til Stor­tin­get skul­le vel­ges to repre­sen­tan­ter fra byg­de­ne for hver byre­pre­sen­tant (den såkal­te bonde­pa­ra­gra­fen).

Noe kan alt­så tyde på at den begren­se­de avgren­sin­gen av embets­men­ne­nes valg­bar­het ikke bare skjed­de for å sik­re dyk­ti­ge per­soner til Stor­tin­get, men også had­de bak­grunn i frykt for en sterk repre­sen­ta­sjon av usko­ler­te bøn­der. Slik bonde­frykt kun­ne være under­støt­tet av kon­kre­te til­dra­gel­ser, som da bøn­de­ne på Sør-Vest­lan­det had­de vist evne til stra­te­gisk hand­ling ved val­ge­ne til Riks­for­sam­lin­gen, og sendt nes­ten bare bøn­der til Eids­voll. I det­te lyset kan vi også se den såkal­te bonde­pa­ra­gra­fen, rege­len om at to tredje­de­ler av repre­sen­tan­te­ne skul­le kom­me fra land­dis­trik­te­ne. Rett nok skul­le para­gra­fen hind­re at bøn­de­ne ble for sterkt under­re­pre­sen­tert på Stor­tin­get, men den vil­le sam­ti­dig med­føre at bøn­de­ne ald­ri kun­ne kom­me i fler­tall. Men som kjent tok bøn­de­ne grep noen år etter og bruk­te sin inn­sikt og sitt orga­ni­sa­sjons­ta­lent til å feie inn på Stor­tin­get fra 1833. Det året ble det for førs­te gang valgt fle­re bøn­der enn embets­menn til Stor­tin­get. Det ble heten­de Bonde­stor­tin­get.

Bare de som ble reg­net som uav­hen­gi­ge skul­le kun­ne få stem­me­rett

Embets­men­ne­nes poli­tis­ke ret­tig­he­ter i Grunn­lo­ven ble alt­så rau­se­re defi­nert enn bøn­de­nes ret­tig­he­ter. Den­ne raus­he­ten blir enda mer påfal­len­de om vi ser den opp mot en annen grup­pe som fikk langt ster­ke­re avgren­sin­ger i de poli­tis­ke ret­tig­he­te­ne enn både embets­menn og bøn­der, nem­lig kvin­ner. Den vik­tigs­te bak­grun­nen for det­te lig­ger i kra­vet om uav­hen­gig­het. Begre­pet uav­hen­gi­ge vel­ge­re er en gjen­gan­ger i his­to­risk og juri­disk lit­te­ra­tur om stem­me­retts­reg­le­ne. Bare de som ble reg­net som uav­hen­gi­ge skul­le kun­ne få stem­me­rett. Men begre­pet kan etter mitt syn fun­ge­re mer tåke­leg­gen­de enn opp­ly­sen­de. Det­te kan eksem­pel­vis under­byg­ges ved å set­te de to grup­pe­ne opp mot hver­and­re: embets­menn og kvin­ner.Det er gjer­ne pekt på at når folke­rike grup­per satt uten­for stem­me­ret­ten i 1814, var det for­di de ikke had­de eien­dom, og var i and­res brød. Der­med ble de holdt for ikke å være selv­sten­di­ge nok. Det var fryk­ten for at her­rens syns­punkt vil­le utøve utå­le­lig påvirk­ning på tje­ne­ren. Hvor­dan stem­mer det­te over­for kvin­ner? Og hva med embets­menn?

Kvinnen og uavhengighetskriteriet

Kvin­ner var vel avhen­gi­ge – eller? Nå hen­ger uav­hen­gig­het tett sam­men med per­son­lig myn­dig­het. Du må være myn­dig for å kun­ne få stem­me. Og kvin­ner ble vel ikke for­melt myn­di­ge før i and­re del av 1800-tal­let, og i prak­sis mye sei­ne­re for de fles­te?

Anna Vogt Krefting (1683-1766), datter av en kjøpmann, sagbrukseier og reder i Christiania, giftet seg til Bærum jernverk. Etter at mannen døde i 1712, drev hun verket, en av landets største arbeidsplasser, i 54 år. Fra 1719 hadde hun også privilegium på Dikemark jernverk, som datteren overtok og drev alene fram til 1778. Verken Anna Krefting eller datteren ville ha fått stemmerett om de hadde levd til 1814.

Anna Vogt Kref­ting (1683–1766), dat­ter av en kjøp­mann, sag­bruks­ei­er og reder i Chris­tia­nia, gif­tet seg til Bærum jern­verk. Etter at man­nen døde i 1712, drev hun ver­ket, en av lan­dets størs­te arbeids­plas­ser, i 54 år. Fra 1719 had­de hun også pri­vi­le­gi­um på Dike­mark jern­verk, som dat­te­ren over­tok og drev ale­ne fram til 1778. Ver­ken Anna Kref­ting eller dat­te­ren vil­le ha fått stem­me­rett om de had­de levd til 1814.

Det­te stem­mer ikke helt. Det har vært en bølge­be­ve­gel­se i utvik­lin­gen av kvin­ners myn­dig­het gjen­nom tide­ne. I mel­lom­al­de­ren had­de nors­ke kvin­ner langt på vei blitt reg­net som myn­di­ge, og de sto ster­ke­re enn i man­ge and­re land. Men fra Kris­ti­an 4.s tid, i 1604, ble nors­ke kvin­ner satt på lin­je med dans­ke, blant annet slik at de ble satt under verge­mål og ikke len­ger fikk rå over egen arv. Under ene­vel­det fra 1660 falt også det tid­li­ge­re kra­vet om kvin­nens sam­tyk­ke vekk ved salg av jord hun had­de tatt med inn i boet. Men enke­ne sto like­vel frem­de­les fri­ere. De over­tok så godt som hele råde­ret­ten etter ekte­man­nen. I prak­sis vis­te det seg at man­ge and­re kvin­ner også stod fri­ere. Det fins en rek­ke eksemp­ler på at retts­ap­pa­ra­tet god­tok at kvin­ner inn­gikk kon­trak­ter og var øko­no­misk akti­ve på man­ge områ­der, enten de var enker eller ikke. Det er også vist at kvin­ner kun­ne være akti­ve i dom­sto­le­ne. De kun­ne rei­se sak og føre saka selv, de kun­ne fyl­le uli­ke rol­ler som til­talt og dømt, men også som vit­ne og som full­mek­tig for and­re – til og med for menn.

I mel­lom­al­de­ren had­de nors­ke kvin­ner langt på vei blitt reg­net som myn­di­ge

Innen fami­li­en var like­vel kvin­nen nor­malt under­ord­net man­nen. Kjerne­fa­mi­li­en av to øko­no­misk selv­sten­di­ge og like­stil­te indi­vi­der hør­te en fjern fram­tid til. Indi­vid-tenk­nin­gen var på fram­marsj, men like­vel bare i sin vor­den. Det var hus­hol­det, ver­ken kjerne­fa­mi­li­en eller enkelt­in­di­vi­det, som var den grunn­leg­gen­de enhe­ten i dati­dens sam­funn, og i offent­lig sam­men­heng var hus­hol­det ansvar­lig for å sva­re skatt, hol­de den utskrev­ne sol­da­ten og møte på tin­get for å høre kunn­gjø­rin­ger og del­ta i dom­stols­virk­som­he­ten der. Det var hus­holds­over­ho­det­som for­melt had­de mak­ten i hus­hol­det og var ansvar­lig for at de offent­li­ge plik­te­ne ble opp­fylt. Hus­holds­over­ho­det var nor­malt en mann. Men der­som man­nen falt fra, ryk­ket kona opp. Hun var nr. 2 i hus­holds­hie­rar­ki­et. I hvil­ken grad kun­ne det da skje at kona ble for­melt hus­holds­over­hode?

Det var hus­hol­det, ver­ken kjerne­fa­mi­lien eller enkelt­in­di­vi­det, som var den grunn­leg­gende enhe­ten i dati­dens sam­funn

Etter folke­tel­lin­ga fra 1801 var det 12 573 kvin­ne­li­ge hus­holds­over­ho­der i Nor­ge. Om vi reg­ner de kvin­ne­ne som sik­rest opp­fyl­te stem­me­retts­kva­li­fi­ka­sjo­ne­ne slik grunn­lova skul­le set­te dem, får vi minst 5 000 per­soner. Tal­let er stør­re enn inn­byg­ger­tal­let i Kris­tian­sand (4 848), den sjet­te størs­te byen i lan­det på den­ne tiden. De var etter tidens mål ikke­av­hen­gi­ge, de var ikke ansatt og/eller tjen­te sitt brød hos and­re, men skul­le selv sør­ge for offent­li­ge plik­ter og hev­de ret­ter som ansvar­li­ge lede­re av hus­hol­det. Like­vel skul­le de ikke få stem­me­rett i 1814.

Hva så med embets­menn? De var ansatt, tjen­te sitt brød hos and­re, og had­de en stil­ling der de kun­ne påvir­kes av en her­re. Etter sli­ke mål var de der­med avhen­gi­ge. Var det like selv­sagt at avhen­gi­ge embets­menn skul­le få stem­me­rett som at uav­hen­gi­ge kvin­ner ikke skul­le få det, etter tanke­gan­gen da Grunn­lova ble til? Noe tyder på at det ikke var like selv­sagt, i alle fall ikke for alle.

I ett av grunn­lovs­for­sla­ge­ne fra vår­en 1814 er nett­opp kvin­ner og embets­menn kom­men­tert spe­si­elt. Den dans­ke gre­ven Fre­de­rik Adolph Hol­stein-Hol­stein­borg tok i sitt for­slag utgangs­punkt i at «den Ret til at væl­ge, være for­enet med den hel­ligs­te og tyde­ligs­te af alle Men­neske­ret­tig­he­der: Ejen­doms­ret­ten». Bare når en har fast eien­dom kan stem­me­giv­nin­gen være fri for tvang og sik­ret mot angrep og tvist. Han set­ter ingen krav til stør­rel­sen på eien­dom­men: «Lad Eien­dom­men være stor eller liden, lige­me­get, det knyt­ter hvers Inter­es­se til Sta­tens Vel­ferd». Så spør han reto­risk: «Men Fru­en­tim­mer?», og gir sjøl sva­ret: «Betro­er Sta­ten dem en urør­lig Eien­dom – hvor­for skul­de de da mind­re være inter­esse­re­de for Sta­tens gode For­valt­ning?». Hol­stein-Hol­stein­borg vra­ker med and­re ord kjønn som stem­me­retts­kri­te­ri­um. Han set­ter fast eien­dom — uav­hen­gig av kjønn — som det frems­te kri­te­ri­et for å kun­ne ha syn for sta­tens bes­te og der­med for å kun­ne få stem­me­rett. Mot­satt skul­le da eien­doms­løse ikke være stem­me­retts­kva­li­fi­ser­te. Hel­ler ikke om de var embets­menn.

Men var embetsmennene uavhengige?

Hol­stein-Hol­stein­borg er uttryk­ke­lig når det gjel­der krav til den som skul­le vel­ges: «Kun­de Tak­nem­me­lig­hed opveie imod Følel­sen for Bor­ger­p­lig­ten, saa bur­de over­alt ingen Embeds­mand Væl­ges, som har et Embe­de af Regen­tens Gunst». Embets­man­nen er i tje­nes­te hos and­re og der­med avhen­gig.

Enda kla­re­re om embets­man­nens avhen­gig­het er grunn­lovs­for­sla­get til kjøp­mann Win­cents Sebbel­ow:

«Ingen skal have stem­me paa Riks­da­gen eller i nogen Sag, som ved­kom­mer hele Sta­ten uden de Bor­ge­re og Undersaat­te­re, som ere over 25 Aar, og som have fas­te Eien­dom­me, hvor­af sva­res aar­li­ge Skat­ter og Afgif­ter; men alde­les ikke de som staae i Sta­tens Sold, thi de ere ikke uaf­hæn­gi­ge og frie».

Her hjel­per det ikke om embets­man­nen har eien­dom. Er de i sta­tens brød, er de avhen­gi­ge og ufrie.

Tan­ker om at kvin­ner kun­ne være uav­hen­gi­ge og bur­de ha stem­me­rett om de had­de fast eien­dom, og at embets­menn var avhen­gi­ge og ikke bur­de ha stem­me i det hele tatt, var med and­re ord fram­satt i doku­men­ter som ble lagt fram for Riks­for­sam­lin­ga. Argu­men­te­ne var kjent. Rent logisk kun­ne da tolk­nin­gen av avhen­gig­hets­kra­vet ha ført til at ingen embets­mann fikk stem­me­rett, mens man­ge kvin­ner fikk det. Men poli­tikk er ikke all­tid bare logisk.

Embets­men­ne­ne var sterkt over­re­pre­sen­ter­te i vik­ti­ge orga­ner vår­en 1814.

Når det kan slås fast at embets­menn utgjor­de den rau­sest defi­ner­te stem­me­retts­grup­pa i 1814 og at det­te skjed­de trass i Riks­for­sam­lin­gens kjenn­skap til argu­men­ter om avhen­gig­het og ufrie tje­ne­re for sta­ten, er grun­nen selv­sagt at prin­sip­per ofte må vike for mak­ten. Embets­men­ne­ne var sterkt over­re­pre­sen­ter­te i vik­ti­ge orga­ner vår­en 1814. De var i fler­tall på stor­manns­mø­tet på Eids­voll den 16. febru­ar, og i Riks­for­sam­lin­ga had­de de abso­lutt fler­tall med 57 av 112 repre­sen­tan­ter. I kon­sti­tu­sjons­ko­mi­té­en var tret­ten av de fem­ten med­lem­me­ne embets­menn. Etter mitt syn var det da embets­men­ne­ne som sør­get både for egne poli­tis­ke ret­tig­he­ter, for at bøn­de­nes ret­ter ble avgren­set og for at kvin­ner ikke fikk noen poli­tis­ke ret­tig­he­ter i det hele tatt.

Digital utgave av den originale 17. mai-grunnloven fra 1814. Klikk på bildet for å se hele dokumentet i PDF-versjon.

Digi­tal utga­ve av den ori­gi­na­le 17. mai-grunn­lo­ven fra 1814. Klikk på bil­det for å se hele doku­men­tet i PDF-ver­sjon.

TEMA

O

ffentli
ghet

73 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen