Charlie Hebdo: En fransk historie

Angrepene som rammet avisen Charlie Hebdo rystet hele Frankrike. Sjokket er blant annet knyttet til dette enestående bladets historie.

Paris, 14. jan­u­ar, kl 08.30: Foran en aviskiosk på boule­vard Voltaire, like ved loka­lene der mor­dene på Char­lie Heb­dos redak­sjon fant sted, ven­ter en 66 år gam­mel arkitekt, Tes­sa, sam­men med femten andre per­son­er på å få kjøpe siste num­mer av det satiriske uke­bladet. Denne utgaven, den første etter atten­tatene 7. jan­u­ar, er trykt i sju mil­lion­er eksem­plar­er. Noe lig­nende har aldri skjedd i fran­sk press­es his­to­rie. “Char­lie Heb­do – det er min gen­erasjon”, sier Tes­sa stille. “Jeg elsker det opprørske ved dem. Vit­sene deres har akkom­pag­n­ert hele livet mitt.”

"Alt er tilgitt". Charlie Hebdo 14. januar 2015.

“Alt er tilgitt”. Char­lie Heb­do 14. jan­u­ar 2015.

Char­lie Heb­do er en avis som har ful­gt livene til flere gen­erasjon­er fran­skmenn. Dens opprin­nelse er mag­a­sinet Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redak­sjon­s­medlemmene i Char­lie Heb­do på 1990- og 2000-tal­let var allerede med der: Wolin­s­ki, Cabu, Gébé, Cavan­na. Det månedlige mag­a­sinet skilte seg ut ved sine grove teg­ninger, sine ska­tol­o­giske vitser og sin etsende kri­tikk av det franske sam­fun­net. Sterkt forankret på ven­stres­i­den, økopoli­tisk engas­jert og lib­er­alt, ble bladet for­budt pub­likasjon på grunn av den vold­somme humoren både i 1961 og 1966. Begrun­nelsen som ble brukt var at mag­a­sinets “pornografiske” og “sadis­tiske” karak­ter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyt­telse av ung­dom­men mot “under­grav­else av moralen”.

Men det var i 1970 at uke­bladsut­gaven av Hara-Kiri virke­lig slo til. En brann i et diskotek resul­terte i 146 døde. Ti dager seinere døde gen­er­al de Gaulle og ble gravlagt i lands­byen Colombey. Mag­a­sinet bland­et så de to begiven­hetene i tit­te­len “Tragisk ball i Colombey – 1 død”. Mak­ten tålte ikke en sånn fornærmelse av Frankrikes frigjør­er og for­bød bladet på nytt. 

Grensesprengende

Men jour­nal­is­tene aksepterte ikke noe ned­er­lag. De foran­dret navnet på mag­a­sinet sitt og val­gte å kalle det Char­lie Heb­do – en refer­anse til Char­lie Brown, skikkelsen skapt av teg­ne­seriefor­fat­teren Charles M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fort­sat­te Char­lies skriben­ter og teg­nere å kraftig lat­terlig­gjøre samti­dens aktør­er: poli­tikere, mil­itære, prester, kjendis­er. Dumheten og skråsikker­heten ble bek­jem­pet med en grens­espren­gende humor. 

Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

Opp­slaget om gen­er­al de Gaulles begrav­else som førte til ned­leggelse av Char­lie Heb­dos for­løper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

I beg­yn­nelsen av 80-årene slut­tet bladet å komme ut på grunn av dårlig økon­o­mistyring. Man måtte vente til 1992 før det fantes i franske kiosker igjen, med en stor del av sine gam­le medar­bei­dere på plass. “Den første ver­sjo­nen av Char­lie Heb­do var mer­ket av stu­den­tre­volten i 1968, som forkastet alle mak­tin­stanser”, men­er Chris­t­ian Del­porte, mediehis­torik­er ved uni­ver­sitetet i Ver­sailles. “Bladet var alt­så svært preget av anark­is­men, det drømte om en annen ver­den, uten reli­gion og uten stat­en. I ver­sjo­nen etter 1992, der­i­mot, før­er Char­lie Heb­do først og fremst en kamp for den franske laïc­ité [den franske seku­lar­is­men knyt­tet til et skarpt skille mel­lom stat og reli­gion, red. anm.] og demokratiet.” 

Hvis det er én sak Char­lie Heb­do alltid har kjem­pet for, er det fri­heten til å kunne lat­terlig­gjøre det en vil. Som den siste satiriske avisen i Frankrike sam­men med Le Canard enchâiné, skriv­er den seg inn i den store franske sati­reav­istradis­jo­nen fra Le Père Duch­esne under rev­o­lusjo­nen fra 1789 eller Le Chari­vari i det 19. århundre. 

Men om pressens fri­het er stor i Frankrike, har det også kom­met flere lover som begrenser ytrings­fri­heten: En lov fra 1881 for­byr injuri­er og ærekrenkelser, Pleven-loven fra 1972 for­byr ytringer som frem­mer rasisme og diskrim­iner­ing, en lov fra 1990 for­byr ytringer som fornek­ter folke­mord, en annen fra 2004 for­byr ytringer som er krenk­ende for homosek­suelle og hand­ikappede. Ikke å for­glemme loven fra 2003 som for­byr fornærmelser av nasjon­al­san­gen og flagget innen­for ram­men av offentlige arrange­menter, inklud­ert fot­bal­lkam­per, og den fra 2014, som for­byr ytringer som ret­tfer­dig­gjør eller støt­ter terrorisme.

Denne lis­ten kan virke lang og gi inntrykk av at Frankrike har en presse som har mer begrenset fri­het enn pressen i andre land, som for eksem­pel USA. “Men en må være klar over at jour­nal­is­ter, særlig de som dri­ver med humor og satire, har en ytrings­fri­het som er større enn den borg­ere ellers har”, advar­er Del­phine Meil­let, en Paris-advokat som er spe­sial­ist på presse­jus. “De eneste grunnene til at dom­mere vil dømme dem, er fornærmelser eller ærekrenkelser av privatpersoner.”

48 rettssaker på 22 år

Det som uansett er til­fel­let, er at det heller ikke i Frankrike, et land kjent for sin intellek­tuelle åpen­het, er alle som lik­er den råe humoren til Char­lie Heb­do. I 60- og 70-årene ble først Hara-Kiri og så Char­lie Heb­do gjen­stand for klager over injuri­er fra hæren, poli­ti­et og show­biz og tapte regelmes­sig sine saker. 

Etter dens gjenopp­standelse i 1992, har Char­lie Heb­do, selv om den bare har tapt ni sak­er (et tegn på endring av normene), likev­el blitt trukket for ret­ten 48 ganger, hov­ed­sake­lig av organ­isas­jon­er på ytre høyrekant, av kato­likker eller jour­nal­is­ter. “For meg er ikke Char­lie Heb­do annet enn en avis som tjen­er penger på å vise fram møkk og paver som sodomis­er­er barn”, hevder Bernard Antony, pres­i­dent i AGRIF (“Generell allianse mot rasisme og for respekt for den franske og kristne iden­titeten”), en organ­isas­jon på ytre høyre fløy som reiste sak mot Char­lie Heb­do fem ganger mel­lom 1994 og 1998.

Reklame for Charlie Hebdo i Paris 17. januar 2015.

Reklame for Char­lie Heb­do i Paris 17. jan­u­ar 2015.

Det behøver nesten ikke sies at bladet heller ikke er særlig verd­satt i visse mus­limske kretser i Frankrike og i islamistiske miljøer. Da mag­a­sinet i 2006 bestemte seg for å trykke Muhammed-karika­turene den danske avisen Jyl­lands-Posten pub­lis­erte, ble de anmeldt av Den Store Moskéen i Paris, Sam­menslut­nin­gen av islamske organ­isas­jon­er og den glob­ale Mus­limske Liga, men sak­en ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av andre mus­limske organ­isas­jon­er for pub­likasjon av Muhammed-karika­tur­er, uten suk­sess. Uten­for det juridiske området har trus­lene fra mus­limske ekstrem­is­ter blitt konkre­tis­ert: Redak­sjon­sloka­lene ble van­dalis­ert av en molo­tov­cock­tail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble innskrevet på lis­ten over per­son­er Al-Qai­da vil ta livet av i 2013. 

En bestemt idé om Frankrike

Char­lie Heb­do skaper ikke sam­stem­thet uten­for ekstrem­ist­miljøene heller. Noen kri­tis­er­er den grove humoren, andre at tankene bladet rep­re­sen­ter­er er for forankret i 60-årene. Da redak­sjo­nen ble angrepet, var bladets økonomiske helse på det dårlig­ste. Men likev­el inkarner­er teg­n­erne og skriben­tene i Char­lie Heb­do det rev­o­lusjonære og voltaire’ske aspek­tet ved Frankrike som den overveldende majoriteten av fran­skmenn kjen­ner seg igjen i. Sønda­gen etter angrepet som des­imerte bladets redak­sjon, gikk nesten fire mil­lion­er fran­skmenn ut i gatene for å forsvare den ytrings­fri­heten Char­lie i så høy grad rep­re­sen­terte. Antallet abon­nen­ter steg fra 7000 til 120000 mens antallet dis­tribuerte eksem­plar­er steg fra 50000 til 7 millioner. 

Artikke­len er over­satt fra fran­sk av Jostein Gripsrud.

Som de Gaulle kunne sagt – og som Char­lie Heb­dos medar­bei­dere ville avsky­dd: Char­lie, det er en bestemt idé om Frankrike. På boule­vard Voltaire, kunne ikke Tes­sa kjøpe sin Char­lie Heb­do, den var utsol­gt. Men det gjør ikke så mye. Den kom­mer igjen i mor­gen. Og i ove­r­i­mor­gen, om nødvendig.

TEMA

Y

tringsf
rihet

64 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] paru sur le site de Vox Pub­li­ca le […]

til toppen