Et veiskille i karikaturstriden

Striden om karikaturer og islam-satire er en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. De som utfordrer fundamentalistene må ikke bli stående alene.

Det mes­te er alle­re­de sagt i debat­ten om ytrings­fri­het og islam-sati­re. Hver gang det skjer en ny kri­se, får vi en repe­ti­sjon av de sam­me argu­men­te­ne. Mas­sa­kren i Paris 7. janu­ar bør like­vel være et vei­skil­le. Måten vi for­hol­der oss til den­ne kon­flik­ten på har kon­se­kven­ser for både ytrings­fri­he­tens kår i Euro­pa og for sam­ek­sis­ten­sen mel­lom mus­li­mer og ikke-mus­li­mer.

Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det førs­te bør det bli slutt på å kom­bi­ne­re for­døm­mel­se av vol­de­li­ge angrep med for­stå­el­se for rase­ri­et mot kari­ka­tu­rer. Når teg­nin­ger og sati­re blir besvart med mas­sa­krer, er det vik­tig at det sen­des utve­ty­di­ge sig­na­ler om at reli­giø­se fana­ti­ke­re ikke skal set­te gren­se­ne for ytrings­fri­he­ten. Ver­ken gjen­nom vold, trus­ler eller høy­lytt pro­test mot sati­re.

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Mar­ke­rin­gen for Char­lie Hebdo og ytrings­fri­het i Paris 11. janu­ar 2015.

Det er selv­sagt lov med ikke-vol­de­li­ge reak­sjo­ner mot islam-sati­re, men også den­ne for­men for pro­test må betrak­tes som en del av pres­set på ytrings­fri­he­ten, så len­ge det skjer i en kon­tekst der vold og ter­ror er blitt en del av press­mid­le­ne. Det var for eksem­pel ikke sær­lig kon­struk­tivt av lede­ren for sala­fist­or­ga­ni­sa­sjo­nen Islam Net, Fahad Qureshi, å prio­ri­te­re under debatt­pro­gram­met Aktu­elt på NRK å rea­ge­re mot «mob­bing av mus­li­mer» bare timer etter mas­sa­kren i Paris. Det hjel­per lite å for­døm­me ter­ro­ren når man sam­ti­dig også kri­ti­se­rer de drep­te for kari­ka­tu­re­ne de har teg­net.

Det sam­me kan sies om måten styre­le­der Ame­en Chil­wan i Det mus­lims­ke sam­fun­net i Trond­heim rea­ger­te på. Han sa blant annet føl­gen­de: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av ter­ror, men jeg tar også avstand fra sli­ke teg­nin­ger.» Og han spur­te reto­risk: «Hvor­for skal man all­tid hel­le ben­sin på bålet?» Teg­ne­re blir på den­ne måten ansvar­lig­gjort for ter­ro­ren som ram­met dem. Den­ne type utta­lel­ser ska­per ikke et inn­trykk av at repre­sen­tan­ter for reli­giø­se mus­li­mer tar angre­pe­ne på ytrings­fri­he­ten i Euro­pa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det and­re bør det bli slutt på tenden­sen til å frem­stil­le nær­mest alle islam-rela­ter­te tema­er i Euro­pa i et majo­ri­tet kon­tra mino­ri­tet-per­spek­tiv. I den­ne sam­men­hen­gen har man­ge betrak­tet mus­li­mer som en utsatt mino­ri­tet i Euro­pa, som tren­ger beskyt­tel­se mot reli­giø­se kren­kel­ser. Noen har gått langt i ret­ning av å set­te lik­hets­trekk mel­lom vol­de­li­ge eks­tre­mis­ter og teg­ne­re eller for­sva­re­re av ytrings­fri­he­ten, for eksem­pel ved å kal­le dis­se for «ytrings­fri­hets­fun­da­men­ta­lis­ter».

Opp­tøy­ene, angre­pene og trus­lene mot avis­re­dak­tø­rer og kari­ka­tur­teg­nere har utvil­somt ført til selv­sen­sur

Van­lig­vis er det stor­sam­fun­net som pres­ser en mino­ri­tet til å end­re sine ver­di­er og tra­di­sjo­ner, men i den­ne saken er det omvendt. Det er majo­ri­tets­sam­fun­ne­ne i Euro­pa som pres­ses til å inn­skren­ke sitt spille­rom for frie ytrin­ger. Kon­flik­ten rundt Muham­med-kari­ka­tu­re­ne har en glo­bal karak­ter. Kam­pen for å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten her i Ves­ten har ikke bare vært kjem­pet med trus­ler og ter­ror­an­grep, men også gjen­nom diplo­ma­tis­ke kana­ler, blant annet ved at en rek­ke mus­lims­ke sta­ter har tatt den­ne saken opp i inter­na­sjo­na­le orga­ner. Sam­men med sine støtte­spil­le­re i Euro­pa sprer dis­se for­skjel­li­ge aktø­re­ne en reak­sjo­nær isla­mis­tisk ideo­lo­gi, og prø­ver å få euro­pe­ere til å gi opp sin tra­di­sjon for kri­tikk av og sati­re mot auto­ri­te­ter, inklu­dert reli­giø­se.

Må ikke bli stående alene

For det tred­je må de som utford­rer reak­sjo­nær islam ikke bli stå­en­de ale­ne. I dag frem­stil­les Vebjørn Sel­bekk som en respek­tert for­sva­rer av ytrings­fri­he­ten og kan være en kan­di­dat til Fritt Ords pris, men da det stor­met som verst ble han av fle­re nær­mest like­stilt med eks­tre­mis­te­ne som tru­et ham og hans fami­lie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: "100 piskeslag om du ikke dør av latter". Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Paris 2. novem­ber 2011: Sjef­re­dak­tør i Char­lie Hebdo Stép­hane Charbon­ni­er (Charb) hol­der en utga­ve av bladet med Muham­med-kari­ka­tur på for­si­den. Tekst i snakke­bob­len: «100 piske­slag om du ikke dør av lat­ter». Redak­sjons­lo­ka­le­ne i bak­grun­nen ble øde­lagt av en brann­bom­be nat­ten før. (Foto: Alex­an­der Klein, AFP/NTB Scan­pix).

Opp­tøy­ene, angre­pe­ne og trus­le­ne mot avis­re­dak­tø­rer og kari­ka­tur­teg­ne­re har utvil­somt ført til selv­sen­sur. Maga­si­net Char­lie Hebdo har stått gans­ke ale­ne på bar­ri­ka­de­ne for ytrings­fri­he­ten og insis­tert på at ingen skul­le skrem­me dem til taus­het, så len­ge de ikke brøt frans­ke lover. Den drep­te sjef­re­dak­tø­ren Stép­hane Charbon­ni­er (Charb) sa at han hel­ler vil­le dø stå­en­de enn å leve på knær­ne. Han holdt sine ord, men det gjor­de også isla­mis­te­ne som tru­et ham og hans kol­le­ger.

PST-sjef Bene­dic­te Bjørn­land uttal­te til VG-TV på tors­dag at: «Jour­na­lis­ter og and­re menings­bæ­re­re kan være sær­skilt utsatt for tru­en­de hand­lin­ger fra eks­tre­me isla­mis­ter.»

Nå er det vik­ti­ge­re enn noen gang å slå ring rundt dem som for­sø­kes tru­et til taus­het, selv om man ikke nød­ven­dig­vis går god for alle deres ytrin­ger. Her inklu­de­rer jeg også mus­lims­ke stem­mer som utford­rer mili­tan­te isla­mis­ter. I den­ne kam­pen må vi stå sam­let.

Konflikt om liberale verdier

For det fjer­de bør ikke det­te frem­stil­les som en kon­flikt mel­lom mus­li­mer og Ves­ten, men som en verdi­kon­flikt mel­lom into­le­ran­te fana­ti­ke­re og alle oss and­re som mål­bæ­rer libe­ra­le ver­di­er. Både høyre­eks­tre­me kref­ter og islams­ke eks­tre­mis­ter tje­ner på at det­te blir frem­stilt som en kon­flikt mel­lom sivi­li­sa­sjo­ner.

Mili­tan­te isla­mis­ter repre­sen­te­rer en ideo­lo­gi som tru­er også mus­lims­ke sam­funn. Mus­lims­ke for­kjem­pe­re for det frie ord beta­ler hver dag en høy pris for det i mus­lims­ke land.

Sårbare samfunn

Mus­li­mer flest for­døm­mer ter­ror i islams navn. Utford­rin­gen er også å frem­me tole­ran­se for sati­re og reli­gions­kri­tikk – at man lærer å leve med det, som krist­ne har gjort.

I Euro­pa har mus­li­mer rett til å prak­ti­se­re sin tro. Ikke nok med det, i et land som Nor­ge får de også pen­ger fra spleise­la­get til å etab­le­re mos­ke­er og dri­ve med reli­giø­se akti­vi­te­ter. Det er også i mus­li­me­nes inter­es­se å for­sva­re ytrings­fri­he­ten etter­som den­ne er nært for­bun­det med reli­gions­fri­he­ten. Alle reli­gio­ner har hel­li­ge teks­ter som noen vil kun­ne betrak­te som «kren­ken­de» og «blas­fe­mis­ke» over­for and­re reli­gio­ner.

Euro­pe­ere har van­lig­vis rea­gert på en sivi­li­sert måte mot ter­ror­an­grep utført av mili­tan­te isla­mis­ter. Hel­dig­vis har vi ikke sett repre­sa­li­er mot mus­li­mer ver­ken etter Lon­don- og Mad­rid-bom­be­ne, eller tid­li­ge­re gru­ful­le ter­ror­hand­lin­ger i Frank­ri­ke. Men nå mel­des det om angrep mot mos­ke­er i Frank­ri­ke og hvis bøl­gen av isla­mis­tisk ter­ror fort­set­ter, kan det frem­pro­vo­se­re enda ster­ke­re mot­re­ak­sjo­ner fra eks­tre­me nasjo­na­lis­tis­ke kref­ter i Euro­pa. Sli­ke kref­ter er alle­re­de i sving og bru­ker «kam­pen mot isla­mi­se­ring av Euro­pa» for å rekrut­te­re. Også der­for må mus­li­me­ne selv stå i front­lin­jen i kam­pen mot fun­da­men­ta­lis­ter i sine rek­ker, slik nord­menn og and­re bekjem­per muslim­ha­te­re.

Demo­kra­ti­et og fri­hets­ver­di­ene som er kjem­pet frem gjen­nom en lang his­to­risk kamp står frem­de­les sterkt i Euro­pa, men våre fler­kul­tu­rel­le sam­funn er like­vel sår­ba­re. Det­te kre­ver at vi står sam­let i kam­pen mot ter­ror og into­le­ran­se.

TEMA

Y

tringsf
rihet

52 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen