«Retten til å bli glemt»: Saken ingen snakker om

EUs "rett til å bli glemt" lever i beste velgående, og kan bli utvidet til å gjelde hele kloden. I Norge er debatten fraværende.

I skri­ven­de stund er det sju måne­der siden EU-dom­sto­len fel­te dom­men som ga bor­ge­re av EU og EØS mulig­he­ten til å be søke­mo­tor­sel­ska­per som var etab­lert med kon­to­rer i EU-områ­det om å slet­te len­ker til sider som inne­hol­der infor­ma­sjon som er «util­strek­ke­lig, irre­le­vant eller utda­tert, eller over­dre­ven».

Da dom­men falt ble det spådd en bøl­ge av fore­spørs­ler, og det ser ut til å ha slått til. Iføl­ge Goog­le had­de man den 9. desem­ber 2014 mot­tatt 182 000 fore­spørs­ler om å slet­te søke­re­sul­ta­ter som omfat­tet mer enn 652 000 peke­re. Av dis­se ble 41 pro­sent etter­fulgt av Goog­le, mens 59 pro­sent ble avvist. I Nor­ge er de til­sva­ren­de tal­le­ne 1946 fore­spørs­ler og 8436 peke­re, samt 39 pro­sent etter­fulgt og 61 pro­sent avvist.

Fra star­ten av er EU-dom­men blitt kri­ti­sert for å være vag og over­late for mye ansvar til de i all hoved­sak ame­ri­kans­ke aktø­re­ne som leve­rer søke­tje­nes­ter i Euro­pa. Iste­den­for at mot­styk­ke­ne til vårt Data­til­syn i hvert enkelt EU-land tok ansvar, har Goog­le måt­tet utvik­let sine egne ruti­ner for å behand­le slet­tings­fore­spørs­ler. En rela­tivt stor andel av fore­spørs­le­ne blir videre­sendt til et juri­disk spe­sial­team, for­di det er vans­ke­lig å avgjø­re om de fyl­ler dom­mens krav.

Iføl­ge tids­skrif­tet PC World er uklar­het i dom­men også årsa­ken til at Goog­le frem til nå har valgt å vars­le man­ge eiere av nett­ste­der som ram­mes av en slet­tings­fore­spør­sel, uten å si hvor fore­spør­se­len kom fra. Det­te har i enkel­te til­fel­le skapt spe­ku­la­sjo­ner om hvem som kan stå bak, og om utgangs­punk­tet for fore­spør­se­len var hoved­teks­ten på nett­ste­det eller et inn­legg i et kom­men­tar­felt, for eksem­pel.

Men det­te frem­står mest som inn­kjø­rings­pro­ble­mer. For tross uklar­het og kon­tro­ver­ser stil­ler EUs uli­ke IT-myn­dig­he­ter seg helt og fullt bak dom­men, og arbei­der fort­lø­pen­de for at den skal kun­ne prak­ti­se­res mer effek­tivt. Ikke nok med det: det leg­ges nå opp til en kraf­tig utvi­del­se av virke­om­rå­det for «ret­ten til å bli glemt».

Veien videre

Goog­le er blitt kri­ti­sert for at len­ker som er blitt slet­tet på de 32 loka­le EU-dome­ne­ne frem­de­les er til­gjen­ge­lig på google.com. Goog­les svar er at kun et mindre­tall (rundt 5 pro­sent) bru­ker google.com iste­den­for loka­le vari­an­ter som google.no, og at en utvi­del­se til .com vil ram­me mil­lio­ner av bru­ke­re i land hvor dom­sto­le­ne ald­ri vil­le kre­ve slikt inn­hold fjer­net.

Det­te argu­men­tet har ikke over­be­vist EUs per­son­vern­myn­dig­he­ter, hvis «Article 29 Wor­king Par­ty» nylig utar­bei­det nye og mer pre­si­se ret­nings­lin­jer til leve­ran­dø­re­ne. Kon­se­kven­sen av et av dis­se punk­te­ne (spe­si­fikt num­mer 7) blir at Goog­le med fle­re ikke bare må slet­te peke­re på loka­le dome­ner, men også på (det oftest USA-baser­te) .com-dome­net.

Om til­ta­ket gjen­nom­fø­res i sin mest radi­ka­le form, inne­bæ­rer det at EU-dom­sto­len kan påvir­ke hva ame­ri­ka­ne­re leser på net­tet. For­fat­ter og nett­ak­ti­vist Cory Doc­torow mener kon­se­kven­se­ne poten­si­elt er enda mer dra­ma­tis­ke:

But EU data pro­tec­tion regu­la­tors say that becau­se Euro­peans can sim­ply load the US ver­sion of Goog­le and see the cen­so­red results that Goog­le has not done enough. It’s con­ceivab­le that they could demand that Goog­le block «for­got­ten» results from sear­ches ori­gi­na­ting on a Euro­pean IP address, but that would also be tri­vi­al to cir­cum­vent. Ulti­mate­ly, the only way to accom­plish the Euro­pean goal is to block the results world­wi­de. This would be a poli­cy disas­ter.

Doc­torow er på ingen måte ale­ne: New York Times skrev på leder­plass at dom­men «kan under­gra­ve presse­fri­he­ten og ytrings­fri­he­ten», mens Wiki­pe­dia-grunn­leg­ger Jim­my Wales mener det drei­er seg om regel­rett menings­sen­sur i glo­bal måle­stokk.

Tasten alle leter etter.

Tas­ten alle leter etter.

Den sto­re for­skjel­len på euro­pe­isk og ame­ri­kansk ytrings­kul­tur kom smer­te­lig klart til uttrykk i Wash­ing­ton Posts dek­ning av den euro­pe­is­ke pia­nis­ten Dejan Lazic, som for noen måne­der siden ba avi­sen fjer­ne en ufor­del­ak­tig anmel­del­se av en kon­sert for­di Goog­le-søk på ham ga et feil­ak­tig inn­trykk av hans kom­pe­tan­se:

Never mind that such an atti­tu­de tor­pe­does the very foun­da­tion of arts cri­ti­cism, a pur­suit that even Lazic says makes us «bet­ter off as a socie­ty.» Never mind that it essenti­al­ly inva­li­da­tes the pri­mary func­tion of jour­na­lism, which is to sift through com­pe­ting, indi­vi­du­al story­li­nes for the one that most close­ly mir­rors a col­lecti­ve rea­li­ty. Or that it under­mi­nes the grea­test power of the Web, as a record and a clea­ring­house for our vast intel­lec­tu­al out­put.

Til EUs for­svar kan det sies at om kam­pen for per­son­ver­net skal ha noen mening i vår tid, så må den nød­ven­dig­vis føres på en glo­bal are­na. En nær­lig­gen­de sam­men­lig­ning er kam­pen mot ulov­lig fil­de­ling på net­tet, som len­ge har vært ver­dens­om­spen­nen­de, som har resul­tert i at Goog­le årlig fjer­ner mil­lio­ner av peke­re til lov­stri­dig inn­hold og som nylig før­te til at det noto­ris­ke fil­de­lings­nett­ste­det The Pirate Bay ble stengt.

Inn­skjer­pin­gen av ret­nings­lin­je­ne må også ses i lys av arbei­det som nå pågår i EU med å moder­ni­se­re unio­nens per­son­vern­lov­giv­ning. Det arbei­des nå med et for­slag til ny per­son­vern­for­ord­ning og et nytt direk­tiv om «beskyt­tel­se av per­son­opp­lys­nin­ger med hen­syn på fore­byg­ging, avslø­ring, under­sø­kel­ser eller retts­for­følg­ning av over­tre­del­ser.» Selv om arbei­det med dis­se sake­ne begyn­te len­ge før Snow­den-affæ­ren, ble den en kraft­full påmin­nel­se om at per­son­vern, som fri­he­ten, er en ret­tig­het som må gjen­vin­nes gang på gang.

Vil­le vi være vil­lige til å god­ta kine­siske stan­dar­der for hva som for­tje­ner å glem­mes på net­tet?

Ame­ri­kans­ke myn­dig­he­ter har på sin side for­holdt seg avven­ten­de, som rime­lig kan være med tan­ke på at lan­dets lover frem­de­les gir e-tje­nes­ter fri adgang til å kren­ke per­son­ver­net til ikke-ame­ri­ka­ne­re. I sitt arbeid med en ny digi­tal per­son­vern­lov har dess­uten Oba­ma-admi­ni­stra­sjo­nen gått langt i ret­ning av å styr­ke bru­ker­nes ret­tig­he­ter over­for data­lag­rer­ne, og lov­fes­te en rett til å slet­te eller end­re urik­ti­ge data.

En «rett til å bli glemt» får man ikke i USA så len­ge grunn­lo­vens førs­te til­legg («Con­gress shall make no law […] abrid­ging the free­dom of speech, or of the press») står ved lag, men en viss beve­gel­se i sam­me ret­ning som EU er alt­så ten­ke­lig på sikt.

Den norske tausheten

På man­ge måter har den nors­ke debat­ten om «ret­ten til å bli glemt» fulgt et vel­kjent møns­ter fra den gene­rel­le per­son­vern­de­bat­ten. Man får en viss økning i akti­vi­te­ten når enkelt­hen­del­ser set­ter spørs­må­let på dags­or­de­nen (som Snow­den-avslø­rin­ge­ne i 2013), og der­et­ter dør den gans­ke raskt hen.

EU-begre­per
EUs orga­ner ved­tar retts­li­ge bestem­mel­ser som med et fel­les­be­grep kal­les retts­ak­ter. To typer retts­ak­ter — direk­tiv og for­ord­ning — er omtalt i teks­ten. Her er en kort begreps­for­kla­ring:

For­ord­ning: Bin­den­de retts­akt som skal føl­ges i alle detal­jer i hele EU, hvor den også har direk­te virk­ning. Når en for­ord­ning pub­li­se­res i EU-Tiden­de på EUs 23 offi­si­el­le språk, vil f.eks. den dans­ke utga­ven utgjø­re dansk rett.

Direk­tiv: Retts­akt som fast­set­ter mål som lan­de­ne skal opp­nå. Det er opp til hvert enkelt land å vel­ge form og utfor­me inn­hol­det i nasjo­nal rett. Direk­ti­ver er ofte mer gene­relt utfor­met enn for­ord­nin­ger.

Kil­de: Europalov.no: Ord­lis­te (pdf)

I Aften­pos­ten fin­ner vi for eksem­pel rundt dusi­net saker om «ret­ten til å bli glemt» i uke­ne etter at dom­men falt, siden er det bare pub­li­sert én artik­kel (i okto­ber, da slette­sta­ti­stikk for Nor­ge ble kjent). Det­te over­ras­ker ikke under­teg­ne­de. Som mange­årig per­son­vern­de­bat­tant og for­fat­ter av en nylig utgitt bok om over­våk­nings­sam­fun­net var jeg for­be­redt på – og har den­ne høs­ten til ful­le fått bekref­tet – at sli­ke spørs­mål opp­fat­tes som usexy i norsk offent­lig­het.

Til en viss grad kan det­te for­kla­res med at kon­se­kven­se­ne av «ret­ten til å bli glemt» så langt er neg­li­sjer­ba­re. 270 000 slet­te­de peke­re i Euro­pa i løpet av noen måne­der kan høres mye ut, men satt opp mot de mer enn 30 bil­lio­ner peker­ne Goog­le indek­se­rer til enhver tid vir­ker tal­let totalt insig­ni­fi­kant. De slet­te­de peker­ne utgjør fak­tisk bare i under­kant av én mil­lionte­dels pro­sent av Goog­le-tota­len.

Argu­men­tet om at den vil­kår­li­ge slet­tin­gen av søke­re­sul­ta­ter lang­somt vil påfø­re oss et slags kol­lek­tivt hukom­mel­ses­tap, kan imø­te­gås med at det kun er peker­ne i Goog­le og and­re søke­mo­to­rer som slet­tes, ikke inn­hol­det i seg selv. Tak­ket være net­tets desen­tra­li­ser­te, peker­ba­ser­te struk­tur vil det all­tid fin­nes and­re måter å fin­ne sam­me infor­ma­sjon på, og nett­bru­ke­re er kjent for å være krea­ti­ve når de stø­ter på hind­re av uli­ke slag.

Om de prak­tis­ke kon­se­kven­se­ne så langt er mini­ma­le, er det like­vel prin­si­pi­el­le sider ved EU-dom­men som for­tje­ner bre­de­re debatt. Ta spørs­må­let om kon­troll med ytrin­gers syn­lig­het, for eksem­pel. Vil vi vir­ke­lig ha det slik at det er ame­ri­kans­ke sel­ska­per som tar den ende­li­ge beslut­nin­gen, og ikke loka­le orga­ner under­lagt demo­kra­tisk kon­troll?

Og hvis EU får gjen­nom­slag for at dom­men også gjel­der ame­ri­ka­ne­re, ska­per ikke det da far­li­ge pre­se­den­ser? Hva skjer hvis myn­dig­he­te­ne i India, Kina eller Russ­land, som vil ram­mes av EU-dom­men via sine loka­le Goog­le-vari­an­ter, inn­fø­rer lover basert på sam­me prin­sipp? Vil­le vi være vil­li­ge til å god­ta kine­sis­ke stan­dar­der for hva som for­tje­ner å glem­mes på net­tet?

Apro­pos kine­sis­ke stan­dar­der: Minste­kra­vet for slet­ting er alt­så ikke at infor­ma­sjo­nen er usann, har en inju­ri­e­ren­de form eller er hets­pre­get, men kun at søke­ren opp­le­ver den som irre­le­vant eller utda­tert. Iføl­ge Goog­le er man­ge slet­tings­ved­tak ene og ale­ne basert på infor­ma­sjon som søke­ren leg­ger inn i et web­skje­ma. Det­te føl­ger for­så­vidt av EUs ret­nings­lin­jer, som sti­pu­le­rer at den som pub­li­se­rer infor­ma­sjo­nen ikke skal infor­me­res når en peker kre­ves fjer­net, og at ved­kom­men­de hel­ler ikke har noen mulig­het til å anke ved­ta­ket.

Ingen av våre leden­de kom­men­ta­to­rer har gre­pet tak i saken

At and­re enn søke­ren kan ha et annet syn på saken, at pub­li­sis­ten f.eks. kan være en avis av nasjo­nal betyd­ning og at det lig­ger i jour­na­lis­tik­kens opp­drag å veie indi­vi­dets behov for pri­vat­liv opp mot sam­fun­nets behov for infor­ma­sjon, viser EU liten for­stå­el­se for. Det er, som Hal­vard Hauke­land Fred­rik­sen nøk­ternt kon­sta­te­rer i sin gjen­nom­gang av dom­men, «ikke jour­na­lis­tisk unn­tak for søke­mo­to­rer».

Bri­tisk pres­ses dek­ning av EU vir­ker ofte jingo­is­tisk og hys­te­risk, men i det­te til­fel­let har euro­skep­si­sen i det mins­te ført til at jour­na­lis­ter spør hva dom­men og opp­føl­gin­gen av den kan bety for presse­fri­he­ten på sikt. Noe til­sva­ren­de har vi ikke sett i Nor­ge. Ingen av våre leden­de kom­men­ta­to­rer har gre­pet tak i saken, og det har ikke vært debat­ter av betyd­ning i masse­me­die­ne.

Meg vites har nors­ke medi­er hel­ler ikke kopiert den bri­tis­ke prak­si­sen med å si fra om de får vite at peke­re blir slet­tet. Kan hen­de skyl­des det at det ikke fin­nes peke­re til nors­ke medi­er blant de mer enn tusen som så langt er slet­tet av Goog­le, men en avkla­ring av det prin­si­pi­el­le stå­ste­det i sli­ke saker had­de vært ver­di­fullt for leser­ne.

Uan­sett hva man ellers måt­te mene om «ret­ten til å bli glemt», har vår­ens EU-dom fun­gert som en prø­ve på hvor­dan vi som sam­funn hånd­te­rer en poten­si­ell trus­sel mot det frie og åpne net­tet, og i for­len­gel­sen av det ytrings- og presse­fri­he­ten. Det er vans­ke­lig å fri seg fra intryk­ket av at resul­ta­tet – som så man­ge gan­ger tid­li­ge­re på det­te fel­tet – er «ikke bestått».

TEMA

Y

tringsf
rihet

48 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen