Hagen-dom svekker folkestyret

I DN lørdag 27. feb­ru­ar 2016 tar Eirik Holmøyvik opp Carl I. Hagens nylige tap i Høyesterett knyt­tet til pen­sjon­sret­ter og grunnlovens for­bud i §97 mot lover med tilbake­virk­ende kraft (inn­legget er også pub­lis­ert i Vox Pub­li­ca). Holmøyvik men­er at dom­men styrk­er Stortinget.

Holmøyvik peker på at Høyesterett i dom­men la stor vekt på usikker­het knyt­tet til finan­sier­ing av velferd­sor­d­ninger i fremti­den. Førstevoterende dom­mer uttrykker det blant annet slik:

«For meg veier de sam­funns­mes­sige hen­synene bak endrin­gene tungt i hel­hetsvur­derin­gen. Jeg har redegjort for den generelle pen­sjon­sre­for­men og begrun­nelsen for den. Sen­trale stikko­rd er et bærekraftig pen­sjon­ssys­tem, like­be­han­dling og en ret­tfer­dig fordel­ing mel­lom generasjonene.»

Det prob­lema­tiske med denne type vur­deringer er at de er i sin essens poli­tiske. Dette er de samme argu­menter som Stortingets fler­tall benyt­tet da loven­drin­gen ble ved­tatt. Det er liten grunn til å kon­klud­ere med at Stortingets posisjon som organ styrkes. Stort­ings­fler­tal­let har rik­tig­nok vun­net «et slag» i den for­stand at loven er oppret­tholdt, men prisen er at Grunnlovens enkle og forståelige bestem­melse er blitt erstat­tet av en «gum­mistrikk» med ulne og tåkete for­mu­leringer der Høyesterett i fremti­den vil ha siste ord. 

Mak­ten (suv­eren­iteten der­som man spiss­for­mulerer) blir derved fly­t­tet fra den folke­val­gte for­sam­ling Stortinget til en ikke-val­gt for­sam­ling, Høyesterett.

Der­som Høyesterett i stedet hadde anvendt Grunnlovens enkle bestem­melse etter sin ord­lyd, ville stort­ings­fler­tal­let «tapt» det umid­del­bare «slaget». Men der­som endrin­gen virke­lig er så vik­tig som Høyesterett (og stort­ings­fler­tal­let) pre­tender­er, ville det vært mulig å legge frem endrings­forslag til Grunnloven.

Ini­tia­tivet til endring og det endelige ved­taket ville derved, slik Grunnloven foreskriv­er, sprunget ut av et folke­val­gt man­dat i Stortinget selv i mot­set­ning til å være over­latt til et ikke-folke­val­gt organ som Høyesterett. 

Etter denne for­fat­ters mening ville det klart beste vært at grunnlovs­forslag ble ved­tatt eller forkastet direk­te av folket, men den indi­rek­te mulighet til folke­lig påvirkn­ing og debatt gjen­nom mel­lom­liggende valg til Stortinget er likev­el å fore­trekke frem­for å over­late grunnlovsendringer til en liten, i prak­sis selv-sup­plerende gruppe, ikke-val­gte dommere.