Den ensomme manns jihad

Det sofistikerte magasinet Dabiq er en del av IS' strategi for å lokke til jihad i Vesten. Propaganda-magasinet inspirerer til vold mot vestlige borgere.

Skjult bak et vel­la­get og sofis­ti­kert design, opp­ford­rer ter­ror­grup­pen Den islams­ke stats (IS) pro­pa­gan­da­blad Dabiq til angrep i Ves­ten. Hit­til i år har sli­ke kall fått sine svar av sym­pa­ti­se­ren­de IS-føl­ge­re i blant annet Frank­ri­ke, USA og Bel­gia. Appel­le­ne bak den­ne ensom­me for­men for jihad er ikke man­ge, men nok til å sik­re hand­ling likevel.

Terror ved Vestens dører

Mas­sa­kren der 49 men­nes­ker ble drept på natt­klub­ben Pul­se i Orlan­do, Flo­ri­da 12. juni, var en ny påmin­nel­se om at IS-ter­ro­ren har flyt­tet seg til vest­li­ge dører. Til tross for spe­ku­la­sjo­ner om gjer­nings­man­nens moti­ver, ble angre­pet like­vel utført med en loja­li­tets­er­klæ­ring til IS i for­kant. Angre­pet i Orlan­do har lik­he­ter med fle­re angrep som har ram­met Euro­pa de sis­te to årene.

IS-maga­si­net Dabiq

  • Artik­ke­len er basert på artik­kel­for­fat­te­rens mas­ter­opp­ga­ve: «Døde­lig Attrak­tivt. En reto­risk ana­ly­se av IS-maga­si­net Dabiq og for­sø­ket på rekrut­te­ring».
  • Opp­ga­ven tar utgangs­punkt i reto­rik­ken i maga­si­net for å avdek­ke hvor­dan IS ikke bare appel­le­rer, men ska­per en rela­sjon til sine vest­li­ge-mus­lims­ke lesere.
  • Inklu­de­rer både den tekst­li­ge og den visu­el­le reto­rik­ken i Dabiq, for å bely­se for­hol­det mel­lom avsen­der og publikum.
  • Benyt­ter teori­en om kon­sti­tu­tiv reto­rikk av Char­land (1987) som ram­me­verk for analyse.

I sitt pro­pa­ganda­ma­ga­sin Dabiq inspi­re­rer IS leser­ne til blind vold mot vest­li­ge bor­ge­re, og ærer mus­li­mer som dre­per selv én «van­tro» fien­de for dem uten­for «kali­fa­tets» gren­ser. Den­ne type angrep frem­stil­les i  maga­si­net som en alter­na­tiv form for jihad, hvor en iste­den­for å kri­ge i fel­les­skap med IS, tar opp kam­pen på egen hånd i ter­ror­grup­pens navn. I for­sø­ket på å for­stå hva som kan moti­ve­re indi­vi­der i Ves­ten til å hand­le etter IS sine øns­ker, gir en reto­risk ana­ly­se av maga­si­nets inn­hold et poten­si­elt svar på dette.

Dødelige oppfordringer

Med sitt engelsk­språk­li­ge for­mat og pro­fe­sjo­nel­le utfor­ming er Dabiq tyde­lig ret­tet mot et vest­lig pub­li­kum. Til tross for over­fla­dis­ke lik­he­ter med maga­si­ner som Time eller New­swe­ek, er IS-bladets reto­rikk full av alt fra dypt­gå­en­de reli­giø­se dis­ku­sjo­ner til direk­te opp­ford­rin­ger til hand­ling, ofte av vol­de­lig sort. På et grunn­leg­gen­de nivå er dets inn­hold ment å rekrut­te­re, og ikke minst ment å appel­le­re til sine mus­lims­ke lesere. 

Tre kla­re tema­er bidrar til det­te: pola­ri­se­ring, glo­ri­fi­se­ring av vold, og løf­tet om para­dis. Sam­men ska­per de en far­lig kom­bi­na­sjon av fiende­hat og frykt­løs­het, som ikke bare gir leser­ne mulig­het å rei­se til Syria og Irak for å få utløp for aggre­sjon, men også til å kri­ge i lan­de­ne de befin­ner seg i. Med øknin­gen i angrep fra sli­ke IS-hjem­me­kri­ge­re, er spørs­må­let: Hva får de i byt­te for å sva­re på ter­ror­grup­pens oppfordringer?

Berømmelse og status

Man Haron Monis, man­nen bak ter­ror­an­gre­pet på kafe­en i Syd­ney i 2014, Syed Rizwan Farook og Tash­fe­en Malik, ekte­pa­ret skyl­dig for San Ber­nardi­no-angre­pet i USA året etter, og Elton Simp­son og Nadir Soo­fi, de unge men­ne­ne som star­tet et angrep på et muse­um som utstil­te kari­ka­tu­rer av pro­fe­ten Muham­med i Texas, er bare noen av indi­vi­de­ne som har fått spalte­plass i Dabiq. Som møns­ter­ek­semp­ler på ter­ror i Ves­ten, er heders-reto­rik­ken som omkran­ser dem sen­tral for den grunn­leg­gen­de appel­len bak det som gjør ensom-jihad attraktivt.

Maga­si­nets 14 utga­ver er ful­le av hyl­les­ter både til mus­li­mer som har utført angrep i Ves­ten, og til IS-med­lem­mer som æres etter sin død på slag­mar­ken i Irak og Syria. Et eksem­pel i tien­de utga­ve knyt­tes til først­nevn­te. I en vel­re­di­gert bilde­sam­ling vises 13 av IS sine hjem­me­kri­ge­re (se bilde). 

Bilde hentet fra Dabiq #10, side 5.

Bil­de hen­tet fra Dabiq #10, side 5.

Omrin­get av vak­re gule nyan­ser og still­bil­der fra åsted i bak­grun­nen, er det­te en klar takk for deres inn­sats. Teks­ten «Join the cara­van of the Isla­mic Sta­te knights in the lands of the crusa­ders» gjør like­vel et slikt bil­de til mer enn bare en hyl­lest. Det er også en direk­te opp­ford­ring til hand­ling her: angrip de krist­ne land som rid­der­ne av Den islams­ke stat har gjort før deg. Den­ne reto­rik­ken fun­ge­rer inspi­re­ren­de og opp­munt­ren­de for sym­pa­ti­se­ren­de lese­re. I til­legg viser en slik form for aner­kjen­nel­se inn­ad i det eks­tre­mis­tis­ke IS-mil­jø­et, at søken etter berøm­mel­se og sta­tus kan være vik­ti­ge moti­va­sjons­fak­to­rer for de som til­trek­kes av de vol­de­li­ge opp­ford­rin­ge­ne maga­si­net publiserer.

Fra et utven­dig per­spek­tiv, spei­ler reto­rik­ken i maga­si­net på fle­re måter et vir­ke­lig­hets­bil­de av livet som mus­lim i Ves­ten. Med flykt­ning­kri­sen som traff Euro­pa høs­ten 2015, har både frykt for mus­li­mer, men også fiendt­lig­het over­for den­ne grup­pen, vært med på å ska­pe pola­ri­se­ring i samfunnet.

I Dabiq er frem­med­gjø­ring, under­tryk­kel­se og dis­kri­mi­ne­ring ster­ke tema­er som på eget vis for­ster­ker tan­ken om at en mot­ar­bei­des av «van­tro» kref­ter i ver­den. Slik blir hevn også en klar appell, da mulig­he­ten til å ska­de de som under­tryk­ker og tru­er det mus­lims­ke folk, kan moti­ve­re en del av maga­si­nets lese­re. Et tyde­lig eksem­pel på en slik appell, frem­trer i artik­ke­len som omta­ler dansk-pale­sti­ne­ren Abu Rama­dan Al-Muhajir. Den unge man­nen tok livet av to men­nes­ker i angre­pe­ne i Køben­havn i fjor. I for­or­det til åtten­de utga­ve av Dabiq æres han for «(…) reta­lia­ting for his bre­th­ren in the Khil­a­fah [kali­fa­tet]».

Et utvalg forsider av IS-magasinet Dabiq.

Et utvalg for­si­der av IS-maga­si­net Dabiq.

Når det kom­mer til det prak­tis­ke, er det like­vel mer enn bare jak­ten på sta­tus og hevn som spil­ler inn. For både det å koor­di­ne­re angrep, eller fysisk utfø­re dem, kre­ver sterk moti­va­sjon. Selv om Dabiq gir enk­le steg for hvor­dan en best mulig gjen­nom­fø­rer angrep (ikke involve­re man­ge per­soner, unn­gå kom­pli­ser­te draps­me­to­der), er det stor risi­ko knyt­tet til pro­ses­sen. Den­ne risiko­fak­to­ren er like­vel også en appell. For gjen­nom faren for å avslø­res, økes spenningen. 

En IS-til­hen­ger for­tal­te i et inter­vju til Dabiq om gle­den ved å slip­pe unna bel­gis­ke myn­dig­he­ter, som var på jakt etter ham etter plan­leg­gin­gen av et bombe­an­grep i lan­det. Noen måne­der etter artik­ke­len er pub­li­sert, er den sam­me man­nen ver­dens­kjent som Abu Umar Al-Balji­ki, en av hoved­men­ne­ne bak Paris-angre­pe­ne i novem­ber 2015. I dag er han død som kon­se­kvens av sine hand­lin­ger, i lik­het med de fles­te and­re som har fulgt IS sine vol­de­li­ge opp­ford­rin­ger, inklu­dert de som er nevnt i artik­ke­len her. Med en nær­mest sik­ker død i ven­te, er det vik­tig å for­stå at poten­si­el­le kri­ge­re tro­lig ikke fryk­ter den, heller.

Frykter ikke døden

IS-fors­ker og jour­na­list Pat­rick Cock­burn skrev i en av de mer omfat­ten­de artik­le­ne om IS, at den­ne ter­ror­grup­pen har en mar­ty­rideo­lo­gi. Plas­se­rer vi maga­si­nets reto­rikk og ikke minst appel­ler i en slik kon­tekst, vil mar­tyr­kul­tu­ren Dabiq frem­mer ved å ære de døde som i eksemp­le­ne over, få døden til å frem­stå som mind­re skrem­men­de – og appel­le­ren­de i seg selv.

Dabiqs tolvte utgave feiret de dødelige terrorangrepene i Paris i november 2015.

Dabiqs tolv­te utga­ve fei­ret de døde­li­ge ter­ror­an­gre­pe­ne i Paris i novem­ber 2015.

Radi­ka­li­se­rings­fors­ker Shi­raz Maher for­kla­rer at enkel­te IS-til­hen­ge­re utvil­somt er såkal­te mar­tyr­sø­ke­re, som ser det å ofre seg selv som et eget mål for å bevi­se sin loja­li­tet til Allah og få skre­vet nav­net sitt inn i jiha­dist-anna­le­ne. Å poten­si­elt dø er der­med ikke bare risiko­sport, sna­re­re et eget steg for å bli kjent innen­for ter­ror­mil­jø­et, og ikke minst en sik­ker inn­gang til para­dis med mar­tyr­sta­tu­sen som føl­ger med. Der­med er det ikke una­tur­lig at IS-sym­pa­ti­sø­rer som utset­tes for slik pro­pa­gan­da, deler lig­nen­de tan­ker før de kas­ter seg ut i angrep mot Vesten.

Strategisk skifte?

Øknin­gen i den­ne ensom­me for­men for jihad har i den sis­te tiden blitt omtalt som et skif­te i IS sin stra­te­gi. Iføl­ge Franck Orban er angre­pe­ne en kon­se­kvens av at ter­ror­grup­pen pres­ses sta­dig tet­te­re opp i et hjør­ne av de alli­er­te styr­ke­ne på bak­ken i Irak og Syria.

Men selv om slag­mar­ken for ter­ror er utvi­det, så bør en like­vel kas­te lys på skil­let mel­lom IS som en orga­ni­sert grup­pe, og indi­vi­der som er sym­pa­ti­sø­rer og hand­ler på veg­ne av IS. Først­nevn­te er fort­satt den størs­te trus­se­len av de to, og opp­rett­hol­del­sen av kali­fa­tet vil tro­lig all­tid være vik­ti­ge­re enn angrep på den fjer­ne fien­den for Den islams­ke stat. Den­ne prio­ri­te­rin­gen er nett­opp en del av ter­ror­grup­pens suk­sess. For med en uto­pisk frem­stil­ling av kali­fa­tet, kom­bi­nert med både action­fylt vold og foku­set på bror­skap i reto­rik­ken, er IS-merke­va­ren sik­ret. Når ter­ror­grup­pen møter mot­gang med fær­re land­om­rå­der, en ned­gang i antall rekrut­ter, øko­no­mis­ke tap, samt pro­ble­mer med deser­tø­rer, er de like­vel langt i fra knust. For om det i dag er mer pro­ble­ma­tisk å fysisk dra til Syria og Irak for å bli en del av Den islams­ke stat, er det sam­ti­dig ikke mind­re attrak­tivt for de radi­ka­li­ser­te eks­tre­mis­te­ne å knyt­tes til ter­ror­grup­pen av den grunn.

I skri­ven­de stund er angre­pet på Istan­buls fly­plass — som man­ge mener ble utført av IS-til­hen­ge­re – det frems­te bevi­set på dette.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen