Eksperter har lenge vært en ettertraktet kilde blant journalister. Forskning tyder på at bruken av eksperter i mediene øker, samtidig som terskelen for å bli kalt ekspert er blitt lavere.
Med jevne mellomrom bryter eksperter meninger med hverandre i mediene og har vidt ulike oppfatninger om et tema. Et glanseksempel er kostholdsjournalistikken. Alt fra professorer, leger og ernæringsfysiologer til kokker og personlige trenere opptrer i rollen som ekspert, med svært ulike oppfatninger av hva som er sunt for oss å spise.
Hva gjør slike debatter og uenigheter mellom eksperter med oss som mediepublikum? Eksperter regnes i utgangspunktet som særlig troverdige kilder. Hvordan forholder vi oss til dem når de kommer med motstridende informasjon? Klarer vi “vanlige mennesker” å avgjøre hvem vi skal stole på?
Studie: Avisleseres vurdering av eksperters troverdighet
Slike spørsmål ble grunnlaget for å gjøre en kvalitativ resepsjonsstudie i forbindelse med masteroppgaven min. Denne artikkelen omhandler ett av forskningsspørsmålene: I hvilken grad informantene er i stand til å ta stilling til ekspertenes troverdighet når de uttaler seg motstridende.
Ti informanter deltok i studien, og ble bedt om å lese et utvalg artikler om kosthold fra norske nettaviser. I artiklene uttalte flere eksperter seg motstridende om hva man bør spise. Ekspertene var blant annet leger, matforskere, ernæringsfysiologer og professorer.
Som en del av studien ble informantene bedt om å fortelle hva de tenkte mens de leste, en metode kalt tenke-høyt-analyse eller protokollanalyse, som åpner for å studere endringer i leseres oppfatning av en sak gjennom selve leseprosessen.
Fra aktiv vurdering til frustrasjon og forvirring
Tidlig i leseprosessen greide de fleste informantene å gjøre vurderinger av ekspertenes troverdighet. De vurderte troverdigheten ut fra eksperttitlene, om de kjente til eksperten fra før, hvilken avis eksperten uttalte seg i, om ekspertenes råd stemte med det de selv mente, eller om ekspertenes uttalelser virket fornuftige og godt dokumentert.
“Kan de ikke bare bli enige?”
- Artikkelen har utgangspunkt i artikkelforfatterens masteroppgave, Kan de ikke bare bli enige?
- En ekspert kan defineres som en person med særlig stor kunnskap om et tema, gjerne gjennom sin utdannelse. Personen betegnes da gjerne som ekspert når han eller hun uttaler seg om temaet i mediene.
- Masteroppgaven tar for seg hvordan avislesere vurderer eksperters troverdighet når ekspertene uttaler seg motstridende, og hvordan dette kan ha sammenheng med tilliten til eksperter generelt.
- Denne artikkelen handler om i hvilken grad lesere er i stand til å ta stilling til eksperter når de uttaler seg motstridende, som er et av undertemaene i masteroppgaven.
Andre aspekter som ble vektlagt var om ekspertene solgte noe, eller hadde personlig motiverte intensjoner som lå til grunn for rådene de kom med. Ved å vektlegge aspekter som dette, kunne informantene vurdere ekspertenes troverdighet fortløpende mens de leste, både individuelt og satt opp mot hverandre.
Denne metoden for å vurdere ekspertene og innholdet så ut til å fungere relativt godt for mange av informantene et godt stykke ut i lesningen, og enkelte klarte å vurdere ekspertene på denne måten gjennom hele leseprosessen. For flertallet oppsto likevel problemer utover i lesningen etter hvert som flere eksperter kom til.
Det ble tydelig at flere informanter ble usikre, frustrerte eller forvirret som følge av at ekspertene ikke var enige med hverandre og sa vidt ulike ting. I stedet for å gjøre vurderinger av ekspertene og rådene basert på slike aspekter som nevnt over, begynte informantene å argumenterte for hvorfor de ikke kunne eller ikke orket å forholde seg til ekspertene. De fordypet seg ikke lenger i ekspertene og teksten slik de hadde gjort i begynnelsen.
Dette viste seg for eksempel ved at de uttrykte misnøye med at ekspertene uttalte seg motstridende i stedet for å komme med klare og entydige råd. Flere argumenterte for at det var umulig å forholde seg til ekspertene og rådene, siden de selv ikke var i posisjon til å kunne avgjøre hvem som har rett, på grunn av egen manglende kunnskap om kosthold og mat.
Et annet argument var at ingen av ekspertene presenterte nok dokumentasjon, og at det derfor var like greit ikke å lytte til noen av dem, men heller fortsette som man alltid har gjort. Noen argumenterte også for at så lenge ekspertene ikke var enige, var det ingen grunn til å lytte til dem. De måtte bli enige med hverandre først, før det var noen vits i eventuelt å endre vaner som følge av ekspertenes råd. Enn så lenge kom de ikke til å lytte til noen av ekspertene, men fortsette som før.
Slik unngikk informantene å forholde seg til ekspertene og rådene deres når det ble for komplekst. I stedet for å vurdere ekspertenes troverdighet og kvaliteten av deres råd, unngikk etter hvert et flertall av informantene på denne måten hele situasjonen så godt de kunne. Flere sa også at de helst ikke ønsket å lese videre, og ikke ville lest videre til vanlig.
Uoverensstemmelse gir ubehag
Funn som dette er interessante. Det viser at diskusjoner mellom eksperter som presenteres i mediene kan gjøre at leserne kommer til et punkt hvor de i stedet for å tenke kritisk, unngår både ekspertene, rådene og situasjonen. Et flertall av informantene kom til et punkt i lesningen hvor de reagerte slik.
Reaksjonen kan forklares. Leon Festingers teori om kognitiv dissonans handler om at vi mennesker ikke ønsker å forholde oss til motstridende informasjon, eller informasjon som strider mot det vi tror og mener fra før. Uoverensstemmelse eller dissonans i kunnskapen vi sitter på er nemlig ubehagelig.
Flere informanter ble usikre, frustrerte eller forvirret som følge av at ekspertene ikke var enige med hverandre
Et slikt ubehag kan også tenkes å oppstå når man leser artikler hvor ekspertene kommer med motstridende råd og informasjon. Ifølge Festinger vil vi helst unngå slike situasjoner, og når vi først havner i en situasjon der det er uoverensstemmelse mellom våre såkalte kognisjoner, vil vi søke oss ut av den ubehagelige situasjonen så godt vi kan. I tillegg vil vi søke oss unna lignende situasjoner i framtiden for å unngå denne typen ubehag.
På mange måter er det nettopp dette informantene gjør. I stedet for å ta stilling til ekspertene og rådene, argumenterer de for ulike årsaker til at de ikke kan gjøre dette. På denne måten redder de seg ut av en ubehagelig situasjon. Flere fortalte også at de ikke likte å lese slike artikler til vanlig fordi ekspertene aldri blir enige om noe. De hadde altså hatt negative opplevelser med lignende tekster tidligere, som de nå helst unngikk.
I studien oppfordres informantene til å lese utvalgte tekster og fortelle hva de tenker. Dette kan gjøre at de fordyper seg mer i innholdet enn de ellers ville gjort. Til vanlig er det derfor ikke sikkert at de ville tenkt like dypt over hva de leste, og dermed ville de kanskje i enda større grad ha unngått å forholde seg til uenige eksperter og motstridende ekspertråd.
Et kritisk tenkende publikum?
Det finnes lite forskning som undersøker hvordan publikum forholder seg til eksperter som kommer med motstridende råd, og det trengs mer forskning på feltet før man kan trekke klare slutninger, både om hvordan publikum forholder seg til ekspertene og de eventuelle konsekvensene.
Likevel er det verdt å kort trekke inn noen tanker om mulige konsekvenser for idealet om et aktivt deltakende og kritisk tenkende publikum. I en medieverden hvor bruken av eksperter øker og terskelen for å bli kalt ekspert samtidig senkes, er det viktig med et kritisk tenkende publikum som ikke nødvendigvis tar alle ekspertråd for god fisk.
Man kan argumentere for at mediene kan fremme god og objektiv journalistikk og kritisk tenkning hos publikum ved å la flere eksperter komme til orde. Noen informanter var også i stand til å gjøre mer eller mindre gjennomtenkte vurderinger gjennom hele leseprosessen.
Likevel er det problematisk om flertallet etter hvert ikke orker å engasjere seg i eller lese slike saker, fordi det er kognitivt ubehagelig. I stedet får man da et lite aktivt tenkende publikum som først og fremst lukker både øyne og ører og gjør som de alltid har gjort. Som en informant sa: “Det blir überforvirrende fordi at du sitter igjen med en følelse av at han sier én ting, han sier én ting, hun sier én ting, han sier én ting. Også er det da… også.. ja, men da kjører jeg bare på slik som jeg har gjort til nå”.