Uten roboter stopper pressen

Erfarne journalister med ny bok: Teknologioptimistisk blikk på en journalistisk framtid med roboter og automatisering.

Auto­story er et essay om hvor­dan auto­ma­ti­se­ring av redak­sjo­nel­le pro­ses­ser vil påvir­ke selve jour­na­list­fa­get. Det tar for seg jour­na­lis­tisk pro­gram­vare med fokus på auto­ma­tisk skrev­ne teks­ter og data­ene som gjør det­te mulig, auto­ma­tisk fakta­sjekk og litt om men­nes­ker som arbei­der som data­jour­na­lis­ter.

Essay­et er en slags brain-dump fra to hoder som har stir­ret len­ge på hvor­dan robo­ter ope­re­rer med og rundt jour­na­lis­tik­ken. Vi får med en god dose beskri­vel­se av prak­sis, en del drøf­te­de, men ube­svar­te spørs­mål, og noen pek inn i en poten­si­ell fram­tid.

La det være sagt tid­lig: For­fat­ter­ne Otter­dal og Ruud er tek­no­logi­op­ti­mis­ter.

Vi byg­ger boken på den opp­fat­ning at en auto­ma­ti­se­ring av tid­kre­ven­de skrive­pro­ses­ser, i til­legg til å være verk­tøy i eksem­pel­vis rese­arch og gra­ving, vil gi en opp­blomst­ring av god jour­na­lis­tikk i demo­kra­ti­ets, men­nes­ke­he­tens og natu­rens tje­nes­te. (p8)

De er ikke opp­tatt av jour­na­lis­tikk i form av orga­ni­sa­sjo­ner eller bedrif­ter, de er opp­tatt av jour­na­lis­tikk som funk­sjon i sam­fun­net, og deres pek inn i fram­ti­den viser ikke det man­ge som job­ber i bran­sjen i dag har lyst til å se. De tar det som for gitt av men­nes­ke­ne som fri­gjø­res fra skrive­ar­bei­det set­tes til å gjø­re annen god jour­na­lis­tikk. Lit­te­ra­tur-spi­ren som ble jour­na­list for å beta­le hus­leia er død.

De jour­na­lis­ter som har levd i den vill­fa­rel­se at det er tid­kre­ven­de, omsten­de­li­ge arbei­det med å pro­du­se­re ord og set­nin­ger, at det er kjer­nen i jour­na­lis­tikk, bør kan­skje se seg om etter and­re yrker og fag. (p6)

Eller for­mu­lert mer etter Heg­nar-prin­sip­pet:

Egent­lig tar det ikke mer enn fjor­ten dager å lære det grunn­leg­gen­de i jour­na­lis­tikk. Det er mye bed­re å tre­ne opp folk med tek­no­lo­gisk kunn­skap til å for­stå jour­na­lis­tikk, enn det mot­sat­te (s63).

Sånn kan man jo effek­tivt skrem­me vekk den grup­pen som kan­skje umid­del­bart fram­står som pub­li­kum for teks­ten. Så hvem er nå det egent­lig? For­fat­ter­ne selv utta­ler at det er lese­re uten­for tra­di­sjo­nell pres­se, «eksem­pel­vis stu­den­ter som utdan­ner seg innen infor­ma­tikk» som er pub­li­kum. En gans­ke smal grup­pe. Jeg vil leg­ge til uni­ver­si­tets-folk både fra tek­no­lo­gi og jour­na­lis­tikk, medie­le­de­re (selv om det kan­skje kan fram­stå som en grøs­ser for noe av dem), så vell som tek­no­lo­ger og hack­ti­vis­ter som for­mo­dent­lig kan fin­ne pro­ble­mer å løse både for sam­funns­nyt­te og pro­fitt.

BOKOMTALE
autostory
Mag­ne Sound­jock Otter­dal og Geir Ter­je Ruud: Auto­story. Et essay om hvor­dan auto­ma­ti­se­ring for­and­rer jour­na­lis­tik­ken. Cap­pe­len Damm 2017.

Så hva er nå en «autostory» i denne sammenhengen?

Tyngde­punk­tet i boken er rundt teks­ter som er skre­vet av en data­ma­skin, ikke av et men­nes­ke på en data­ma­skin. Maskin­ge­ne­rer­te nyhets­teks­ter. Det­te kan være teks­ter skre­vet av kom­mer­si­ell pro­gram­vare a la Quill (Nar­ra­ti­ve Scien­ce) eller WordSmith (auto­mated insights) eller mer spe­sial­de­sig­net kode som VGs mye omtal­te kom­mune­gjeld-robot.

Om du er mer tek­nisk nys­gjer­rig kan du se på koden og pre­sen­ta­sjo­nen til Jens Finnäs fra #noda16. Finnäs viser oss her et slags mini­mums-eksem­pel, som er lett å for­stå. Tek­no­lo­gi­en bak Quill og Wordsmith er mer avan­sert. Finnäs pro­sjekt blir for øvrig omtalt i auto­story, da i den mer avan­ser­te (men fort­satt enk­le å for­stå) robo­ten Marple. De mener rett og slett pro­gram­vare som set­ter sam­men ord til nyhets­for­tel­lin­ger — auto­st­o­ries. Det er i hoved­sak slik pro­gram­vare de snak­ker om når er sier «robot», selv om de avslut­nings­vis også inklu­de­rer dro­ner.

En frem­tid der nes­ten alle jour­na­lis­tis­ke teks­ter er pro­du­sert slik, eller i alle fall star­tet som en slik auto­tekst, er den ver­den Otter­dal og Ruud for­sø­ker å teg­ne et bil­de av. Et gans­ke vak­kert bil­de teg­ner de.

Hva med ulempene?

Jeg sav­ner en leng­re dis­ku­sjon rundt ulem­pe­ne. Hva med slag­si­de­ne vi baker inn i pro­gram­vare? Hva med jour­na­lis­tis­ke teks­ter som lit­te­rære verk, med for­fat­te­rens egen tyde­li­ge stem­me, språk­lig musi­ka­li­tet, ele­gan­se og finger­spitz­ge­fühl som den­ne typen syn­te­tis­ke teks­ter kan­skje ald­ri får? Hva når alle som har data (offent­li­ge, pri­va­te, NGO­er) gene­re­rer sine egne nyhe­ter, basert på sine og ikke jour­na­lis­tik­kens pre­fe­ran­ser, pub­li­sert i de sosia­le medie­ne der pub­li­kum er? Hva med de rene pro­pa­gan­da-robo­te­ne?

Mot slut­ten aner­kjen­nes en del pro­ble­mer, som «avkva­li­fi­se­ring av mann­ska­pet» som auto­ma­ti­se­ring ofte med­fø­rer, farts­blind­het, etis­ke utford­rin­ger og pro­ble­mer rundt auto­ma­ti­se­rin­gen av fakta­sjek­king. Selv om det både fin­nes his­to­ris­ke, kon­tem­por­ære og fram­ti­di­ge (forsk­nings så vel som jour­na­lis­tis­ke) pro­sjek­ter som for­sø­ker å angri­pe det­te, så er det slet­tes ikke inn­ly­sen­de at det­te er et pro­blem som lar seg løse maski­nelt ut over spe­sia­li­ser­te caser. Natur­li­ge språks (tale­språk) vag­het har jo all­tid være en poli­ti­ker, bedrifts­le­der og deres spin­dok­tors bes­te venn. Sli­ke pes­si­mis­tis­ke per­spek­ti­ver er ikke å fin­ne i auto­story, selv om teks­ten kan­skje had­de gitt et mer rea­lis­tisk bil­de av ver­den hvis den slags var tatt med.

Vi får der­imot en helt annen løs­ning på pro­ble­met: Alt­så — det er mye «fake news», slad­der, feil­ak­tig infor­ma­sjon og pro­pa­gan­da der ute på nett. Etter å ha erkjent at mar­ke­det (som støt­ter finan­sie­rin­gen av auto­ma­ti­ser­te teks­ter) ikke stil­ler de sam­me type res­sur­ser fram for sivil­sam­fun­nets inter­es­ser, opp­gir for­fat­ter­ne jour­na­lis­tik­ken som løs­ning på pro­ble­met og fore­slår å bru­ke (halv­par­ten) av lisens­pen­ge­ne som i dag går til NRK på å «utvik­le pro­gram­vare som hjel­per bor­ge­re med å avdek­ke mani­pu­la­sjon, falsk­ne­ri og pla­giat på nett» (p83). Det­te vil være en ny måte å defi­ne­re et digi­talt sam­funns­opp­drag på, mener de. Det­te er en kara­mell fle­re kan få tyg­ge litt på.

Auto­story veks­ler mel­lom å være gans­ke selv­sagt til å være gans­ke pro­vo­se­ren­de. Det pekes på man­ge områ­der der jour­na­lis­ter, stu­den­ter eller and­re kan gå inn og ska­pe noe, uten å for­kla­re hvor­dan eller om det i det hele tatt er tek­no­lo­gisk mulig. Det­te er for­fris­ken­de og hen­ger fint sam­men med det opti­mis­tis­ke per­spek­ti­vet teks­ten har. Jeg tok meg selv fle­re gan­ger i å grub­le på om pro­ble­mer som omta­les i boken i det hele tatt lar seg løse tek­no­lo­gisk, eller om de kan være av den typen pro­ble­mer som ikke ordent­lig lar seg fan­ge av for­mal­språ­ke­nes krav til pre­si­sjon.

Ingen framtidstragedie

Essay-for­ma­tet til­la­ter det for­mo­dent­lig, men jeg sav­ner en teo­re­ti­se­ring av den jour­na­lis­tis­ke model­len i auto­story. Rent hvor­dan jour­na­list­fa­get blir etter påvirk­nin­gen av auto­ma­ti­se­ring er gans­ke uklart — jeg sav­ner en modell. Noe å hol­de i eller peke på. En slags opp­sum­me­ring, og bro mel­lom men­nes­ke­ne som dri­ver data­jour­na­lis­tikk (kap4) og opp­ga­ve­ne som skal løses (kap 2,3–5). Jeg sit­ter også igjen og lurer litt på hva hoved­ar­gu­men­tet egent­lig er. I (en vel­dig nær) frem­tid skri­ver data­ma­ski­ner ut nyhets­teks­ter, spe­sial­til­pas­set til rett plat­form og bru­ker, gitt rik og rik­tig input. Hva så? Annet enn at det blir bra, er det uklart hvor­dan jour­na­lis­tik­ken er end­ret.

Vi får en gans­ke ok sta­tus for auto­st­o­ries hos dem som lig­ger lengst fram­me i dag, vi får man­ge eksemp­ler på suk­sess­his­to­ri­er med impo­ne­ren­de godt opp­da­ter­te refe­ran­ser (nes­ten alt som omta­les i auto­st­o­ries skjed­de i 2016) og en litt uklar frem­tid og impli­ka­sjo­ner. Å kik­ke inn i frem­ti­den er ingen lett jobb (det er fak­tisk umu­lig — selv for robo­ter); her får vi teg­net ned et glimt av det som er der frem­me, men for­fat­ter­ne kun­ne til­latt seg å dratt enda litt mer på. Beskre­vet den hypo­te­tis­ke ver­den litt kla­re­re, og tatt seg noen kunst­ne­ris­ke fri­he­ter en robot kan­skje ald­ri helt vil matche, og tatt med fle­re av ned­si­de­ne.

I sis­te kapit­tel, lengst inn i fram­ti­den, møter vi en jour­na­list og hans dro­ne som dek­ker en tra­fikk­ulyk­ke nær deg. Den his­to­ri­en skal jeg la den som kjø­per boka få lese, men la meg avslø­re at det ikke er en tra­ge­die du får lese. Jeg anser meg selv som tek­no­logi­op­ti­mist, og synes det er rart å omta­le et verk skre­vet av to klo­ke menn som har brukt betrak­te­lig tid i nyhets­re­dak­sjo­ner, og ofte ten­ke at de har tatt litt for mye Möl­lers tran på tek­no­lo­gi­ens veg­ne — og at de har unn­latt å teo­re­ti­se­re og pro­ble­ma­ti­se­re der det had­de vært beti­me­lig.

Men kan­skje — kan­skje er det just den­ne typen løpe­fart og tran som skal til, de omta­ler jo en bran­sje som sårt tren­ger end­ring og sam­ti­dig ikke vil end­re seg. Hvis du har tek­no­lo­gis­ke musk­ler og lyst til å job­be med jour­na­lis­tikk er det­te en rik kil­de å idé­myld­re rundt. Hvis du hever lønn for å skri­ve teks­ter for en avis, og har plan­lagt å fort­set­te med det, så er det best for sjele­fre­den din at du fin­ner noe annet å lese.

TEMA

A

lgoritm
e

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen